Final Fantasy VI Advance

For mange spillere på vårt kontinent var det første møtet med Final Fantasy-serien det syvende spillet på den første Playstation-maskinen, noe som gjør at spillet ofte trekkes fram som det beste i serien. Folk som sier dette, har definitivt et poeng. Likevel er det mulig å påstå at de tar skammelig feil. Denne påstanden styrkes dersom man spiller Final Fantasy VI.

Final Fantasy VI ble opprinnelig utgitt på SNES i 1994. I USA ble spillet derimot utgitt under tittelen Final Fantasy III, ettersom visse tidligere titler i serien først ble utgitt på samleplater til Playstation mange år etter deres opprinnelige utgivelsesår (forgjengeren Final Fantasy V var ett av disse). For Europas del var det med Final Fantasy VI som med mange andre SNES-perler: Det ble rett og slett ikke utgitt før mange år senere. I Final Fantasy VIs tilfelle skulle det gå hele tretten år før spillet ble utgitt på Gameboy Advance, en konsoll som gav nytt liv til svært mange SNES-klassikere.

At en JRPG-perle som denne skulle lide en slik sjebne, er på grensen til det kriminelle. Men å vente på noe godt skal som kjent ikke være forgjeves.


The War of the Magi.
Final Fantasy VI bringer oss til en steampunk-inspirert verden hvor teknologi, dampkraft og stål har tatt plassen for magi. Tusen år før spillets handling finner sted ble verden endevendt av en altomfattende krig, War of the Magi. Skapninger med evne til å kanalisere magi, espers, ble misbrukt og utbyttet for sine krefter. Som en konsekvens av dette trakk alle espers seg tilbake til en annen verden, med det følge at magi forsvant fra menneskenes verden. Teknologi ble menneskenes nye hjelper, slave og ødelegger.

Når spillets handling tar til, står verden nok en gang overfor magiens trussel. Gestahl-imperiet har på uforklarlig vis gjenvunnet magiens kraft og fusjonert denne med teknologiske våpen, og dermed skapt en hær av såkalt magitek. Gestahl-imperiet og dets hersker ser ut til å ha intet mindre enn verdensherredømme for øye, og verden trues av nok en War of the Magi.

Midt i alt dette våkner den tidligere Gestahl-slaven Terra Bradford opp i småbyen Narshe, reddet av den lokale skattejegeren Locke. Terras krefter er mildt sagt unormale, men selv husker hun ingenting av hennes fortid. Det tar likevel ikke lang tid før hennes jakt på sin egen identitet og fortid blandes sammen med motstandskampen mot imperiets fremmarsj. Terra må dermed samle sammen allierte som kan bistå både henne og motstandsbevegelsen Returners i kampen mot Gestahl, dets keiser og keiserens nærmeste rådgiver, hoffmagikeren Kefka.


En rik historie med fargerike karakterer.
Høres historien litt vel lik ut som den man finner i Final Fantasy VII? Kanskje det. Det er nemlig ingen tvil om at Final Fantasy VII hviler tungt på det fundamentet forgjengeren grunnfestet. Samtidig har de to spillene sine interne forskjeller som gjør dem til to svært varierte spillopplevelser. At Final Fantasy VI på mange måter satte standard for JRPG i sin samtid, og for lang tid fremover, er absolutt på sin plass.

For det første er historiefortellingen særdeles god. Spenningskurven er nøye bygget opp. Plottet kan høres svært typisk ut, men selv for JRPG av sin samtid er Final Fantasy VI langt ifra så opplagt som man skulle ha det til. Her er det uventede vendinger, gradvise avsløringer og humoristiske avløsere – alt det som skal til for å bygge en god historie, det være seg en bok, film, musical eller spill. De som spiller i sin stadige søken etter en god historie vil mest sannsynlig ikke bli skuffet over Final Fantasy VI.

Mye av æren for den gode historien skal karaterene i spillet ha. Få er de akkurat ikke: Hele fjorten spillbare karakterer er med i spillet. Noen vil kanskje hevde at karakterene er ekstremt sterotype og dermed kjedelige. Stereotype kan en til en viss grad nikke seg enig i: Her er den flørtende og intelligente kongen, den brautende kampsporteksperten, den staute dog sårbare kvinnelige generalen og den mystiske ninjaen. Samtidig er det noe med klisjeer, nemlig det at de ofte er velfungerende. I Final Fantasy VI er det ihvertfall ingen tvil om at det fungerer strålende. Kjedelige er karakterene ikke: De skarpe, vittige og finurlige dialogene karakterene imellom og samspillet dette skaper burde fjerne alle slike påstander.

Vel, la gå: Et par kjedelige og til dels uinteressante karakterer finnes det blant de fjorten personene man har å velge mellom. Med så stort karakterutvalg er det nesten ikke til å unngå. Samtidig åpner det rike karakterutvalget for at spilleren fort kan velge seg ut noen personlige favoritter, og dermed bare skyve bort de man ikke er like fornøyde med. Friheten til å velge er til stede, selv i et såpass ''lineært'' spill som Final Fantasy VI.


Fornyende og standardiserende.
Der hvor Final Fantasy V tilbød et stort, rikt og variert klassesystem hvor man kunne velge og vrake i karakterklasser (eller yrker som det gjerne heter i Final Fantasy), er karakterene i Final Fantasy VI fastlåst til en enkelt klasse hver, et system som tilsvarer det man finner i Final Fantasy IV, Final Fantasy VII og Final Fantasy X. Med fjorten karakterer i spillet betyr det fjorten forskjellige klasser, alle med sine spesielle egenskaper, styrker og svakheter. Kampsystemet i Final Fantasy VI følger ellers Active Time Battle-formelen som kjennetegner alle Sqauresoft sine spill fra tidsperioden: En måler viser når karakteren kan utføre en kommando, men fienden venter ikke på karakterens handling før den selv angriper.

To nye elementer i kampsystemet bidrar til å skille Final Fantasy VI ut ifra mengden. Det første er Desperation Attack, det andre er magi-systemet. Desperation Attack er ekstremt kraftige, fysiske angrep som karakteren kan finne på å bruke automatisk når vedkommende har lite liv igjen. Systemet ble senere videreført i mer organiserte former i Final Fantasy VII under navnet Limit Break. For at karakterene skal lære seg magi, må man utstyre dem med espers; magiske vesener som i tillegg til å lære magi også kan bli påkalt i løpet av kampens hete. Også dette opplegget går igjen i oppfølgeren (materia-systemet), og kom til å sette et langvarig og positivt preg på Final Fantasy-serien.

Det er ikke bare kampsystemet i Final Fantasy VI som satte standard for serien og sjangeren. Også grafikken er verdt å nevne. Grafikken er vesensforskjellig fra den vi ser i forgjengeren, og vet å utnytte samtidens muligheter til det fulle. Spillere som er kjent med Chrono Trigger vil se at i Final Fantasy VI ble mye av grunnlaget for grafikken satt. Detaljnivået er høyt, fargene har i GBA-versjonen blitt klarere og lysere enn i originalen, og scenene hvor man flyr med luftskipet gir et tilnærmet 3D-preg som minner svært mye om SNES-klassikeren F-Zero. Bedre og klarere grafisk nivå enn dette kan man nesten ikke forlange fra SNES-æraen.


Nobuo Uematsus gullalder tar til.
Noe av det som kanskje bidrar mest til å heve Final Fantasy VI mange hakk over andre JRPG og andre spill i serien, er musikken og bruken av musikk i spillet. Serieveteran Nobuo Uematsu bidrar med musikken også i Final Fantasy VI, og man kan uten tvil konstantere at spillet innleder gullalderen i mannens karriere, en alder som skulle fortsette tre-fire Final Fantasy-spill fremover. Spillet inneholder utrolig mange minneverdige temaer innenfor varierte sjangre, og her er noe som burde engasjere de fleste spillere med noenlunde musikalsk sans. Her snakker vi western-inspirert pianomusikk, ville trommerytmer med primitiv klang, mystiske bluestoner og endog opera. Sistnevnte bør vies ekstra oppmerksomhet, da spilleren på et tidspunkt må la karakteren Celes trå inn som vikarierende operasangerinne. Sekvensen krever aktiv deltakelse fra spillerens side, som må ''minne'' Celes på hva som er teksten. Sekvensen inneholder ikke bare et vakkert operastykke (som i etterkant er blitt ett av de mest kjente Final Fantasy-musikkstykkene), men er også unik og viser en innovativ bruk av musikk som er fullstendig original for sin tid (og også i ettertid).


Why so serious?
Det er allikevel en faktor som setter kronen på verket, som gjør Final Fantasy VI til en sterk kandidat til tittelen ''beste Final Fantasy-spill'' og som setter svært mange andre JRPG-spill i skyggen. Utslagsfaktorens navn er Kefka, spillets hovedfiende. Der andre fiendekarakterer i JRPG-spill bare er uforklarlig onde, hovne, maktsyke eller bare ønsker å skape et ondskapens imperium, er Kefkas motiv for sine handlinger kort og godt at han er splitter pine gal. Med en karakteristisk kaklenede latter, null sans for etiske retningslinjer og en til tider nærmest barnslig oppførsel sørger Kefka for å bli en spillskurk som er verdt å huske, og som får Final Fantasy VIIs skurk Sephiroth til å minne om en sutrende tenåring med identitetskrise. Motivet for Kefkas handlinger kan best beskrives med en replikk fra 2008-filmen The Dark Knight: «Some men just wants to watch the whole world burn.» Kefkas likheter med Heath Ledgers tolking av Joker er slående, og det til tross for fjorten års intervall mellom de to. På toppen av det hele sørger Nobuo Uematsu for å sette kronen på verket med spillets siste kamptema, Dancing Mad. For ja, Kefka er uten tvil gal: Så gal at man umulig kan glemme ham, og så gal at Final Fantasy VI takket være ham blir en uforglemmelig opplevelse, enten man liker ham eller ikke.


En tidløs klassiker.
Man kan alltids trekke fram små, negtive trekk ved spillet, som at noen av karakterene er heller uinteressante, at GBA-remaken introduserer få nyheter (bortsett fra noen ekstra espers og en forbedret oversettelse) og at det til tider kan være vanskelig å gå. Men det blir småplukk når man sammenligner det med alt som fungerer med Final Fantasy VI. En god historie. En lekker bruk av musikk. De mange Star Wars-referansene spillet serverer den årvåkne sjel. Et velfungerende, standardiserende kampsystem. De mange herlige karakterene med sine skarpe og vittige dialogsutvekslinger. En grafikk som blåste nytt liv i serien. Det hele gjør ikke bare Final Fantasy VI til et slående bra spill, men også et spill som lett forbigår Final Fantasy VII i kampen om seriens beste spill (selv om andre spill i serien også er verdige tittelen) og som hører naturlig hjemme på enhver liste over «tidenes beste RPG-spill» og «tidenes 50 beste spill.» For ja, så bra er det faktisk.

Score: 10/10

Til slutt, noen utdrag av musikken fra spillet: