Hva er egentlig lovsang? Er lovsang knyttet til bestemte følelser, tema, musikksjangre, stilarter og aldersgrupper?
At lovsang er en religiøs, og da kanskje særlig en kristen greie, tror jeg vi kan si oss forholdsvis enige om. Lovsang er en kristen form for ytring musikalsk sett som nevnes opptil flere ganger i Bibelen, hvorav den kanskje mest nyttige referansen står i Ef 5:19: "...og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Spill og syng av hjertet for Herren." Skriftstedet er nyttig, fordi det viser oss at allerede fra gammel tid har man skilt mellom forskjellige typer sanger i den kristne kirke. Eksakt hvor skillet mellom f.eks. salmer og hymner går er et vanskelig spørsmål. Fra min musikkstudietid husker jeg at temaet ble diskutert i minst en hymnologitime, uten at vi kom frem til noe konkret eller godt svar.
Spør man en ung voksen kristen hva lovsang er, vil svaret du får kanskje lyde noe sånt som "en sang som takker Gud for den Han er/hva Han har gjort/takker for frelsen" eller lignende. Dermed kan lovsang se ut til å ha tatt en tilsvarende rolle som takkesalmene har i det gamle testamente.
Salmenes bok har derimot mer enn bare takkesalmer. Størstedelen av boka inneholder faktisk klagesalmer, noen av salmene har klare hevnmotiv mens andre salmer igjen er salmer med kongemotiv.
Dermed kan vi stille oss følgende spørsmål: Dersom lovsang fungerer som en erstatning for takkesalmene, hvor blir det av de andre salmekategoriene (dette kommer jeg tilbake til)?
Går man på et kristent møte hvor unge voksne samles (gjerne under den noe misledende betegnelsen ungdomsmøte, til tross for at de fleste er voksne mennesker over 20 år, men la oss bruke termen videre), vil man stort sett høre musikk av kategorien lovsang. Sangene er ofte av nyere dato med klare inspirasjonstrekk fra bevegelser som Hillsong e.l. Noen fellestrekk for de fleste sangene man kan merke seg er følgende:- De fleste sangene har en klart dur-preg. Moll-tonearter er det liten plass for, ihvertfall for sangene i sin helhet.
- Oppbyggingen består ofte av vers-refreng-vers-refreng-bro-refreng. På et eller annet tidspunkt skal dette som regel gjentas, helst opptil flere ganger. Musikkanalytisk sett gir det oss f.eks. skjemaet A-B-A-B-C-BBBBBB(da capo ad lib) eller A-B-A-B-CCCC-BBBBB(da capo ad lib).
- Tekstene bærer ofte preg av lite lyrikk. Rim og poesi finnes der, men det er få lyriske tema med dype undertoner som krever tolking og analyse. Teksten skal være lett å oppfatte for målgrupper der og da.
- Tekstene beskriver en positiv relasjon til den treenige Gud. Tituleringer som Far, bror, Herre, venn og Gud tas ofte i bruk. Våre følelser overfor Gud beskrives som positive og karakteriserer et godt forhold.
Derimot har jeg ofte store problemer med å akseptere den lite varierte tematikken som preger denne sjangeren. Sangene preges av en form for optimisme og (unnskyld uttrykket) glad-kristendom. Ettersom sangene defineres som lovsang er dette kanskje bare naturlig. Men dersom det kun synges lovsanger på et møte, beveger vi oss innpå et område jeg mener trenger ettertanke.
Er det rom for tvil på et ungdomsmøte? Er det rom for anfektelse på et ungdomsmøte? Er det rom for å ha et turbulent og usikkert forhold til Gud på et ungdomsmøte? Er det rom for å kjenne på motgang og indre stridigheter på et ungdomsmøte?
Folk vil forhåpentligvis svare ja på et slikt spørsmål, og henviser til at slike tema ofte kan bli tatt opp i prekenen. Sant nok. Men kan og skal ikke møtemusikken også kunne avspeile slike epoker i livet? Er musikk bare noe vi ønsker skal være vakkert fyllmateriale på møtene, eller ønsker vi også at de skal ha en læremessig, undervisende og utfordrende funksjon som stikker på et dypere plan enn vanlig musikk?
At Gudsbildet også kan fortone seg som noe ensidig er også noe man kan stille spørsmål ved. At Gud er den frelsende skaper som er verdt lovsang er vel og bra. Likevel mangler noen aspekt ved Gud. Eksakt hva slags funksjon hadde Jesu død og oppstandelse for oss? Er Gud bare en koselig kar man kan komme til når vi føler for det? Og kanskje mest interessant av alt: Er det rom for Gud som den eskatologiske dommer over menneskene? Våger vi å se på de sidene ved Gud vi gjerne finner "mindre koselige"?Man kan se på nyere lovsang som en slags følelsesmessig motreaksjon til en mer intellektualisert kristendom som mange føler preget kristne menigheter over lengre tid. Om det skal beskrives med ett ord, så er feminint et dekkende uttrykk. Et mer følelsesmessig engasjement og liv i en kristen menighet har vi trolig heller ikke vondt av. Men betyr dette at man skal tone fullstendig ned det intellektuelle, det dogmatiske og det historiske? Våger vi å inkludere de vanskelige spørsmålene i nyere sanger. Våger vi å spørre oss hvor Gud er når verden synes på sitt mest onde, kyniske og meningsløse, slik f.eks. Petter Dass gjorde?
En sunn menighet skal synge lovsanger i tillegg til salmer og hymner, ikke lovsanger istedenfor salmer og hymner. En sunn menighet må ha rom for takkesalmer, men også ha rom for klagesalmer og kongesalmer hvor Gud proklameres som den eneveldige hersker og dommer. Om det ikke finnes rom for dette, overrasker og uroer det meg...
17 kommentarer:
Flott artikkel Ingar.
Du setter ord på tanker jeg har gjort meg rundt lovsang over en lengre tid nå.
Alt for ofte klarer jeg ikke å delta i lovsangen fordi det som uttrykkes i tekstene ikke stemmer med den prosessen jeg står i selv. Jeg klarer rett og slett ikke å være med på det. Det føles galt å stå (sitte) der og synge om hvor fantastisk alt er når jeg egentlig ikke har det så godt, med meg selv eller Gud.
Heldigvis finnes det noen unntak. Jan Ove Kjøndal har skrevet en fantastisk bra sang som heter Din vei. Den har fått med seg noe av den konflikten som man ofte kan oppleve i kristenlivet.
Eg må sei meg enige me Belcken. E så ofta eg sidde/står og ikkje klare delta, fordi det føles så feil - i fleste tilfeller når fromheten min ikkje halvveis opp der sangen ligge. Det e så fromt at ein nesten må var Jesus sjøl for å kunna synga. Då føles det nesten hyklerisk å delta..
Flott at du sedde tankane dine ner sånn, og for ein herlige musikalsk analyse, eg måtte le HØGT. hehehe :D
Godt innlegg Ingar, du er ikkje den eneste som har hatt slike tanker. Som lydtekniker får eg med meg ganske mye lovsang, og det er som du sier, ofte lite rom for annen lovsang enn takkesalmer.
Enige i at ein trenge flerre typer sanger på et møte/i ein menighet; ikkje bare lovsang, men og di gamle "lærerike" sangene..
Men eg e alligavel ganske glad i lovsangen, eg. Sjøl om eg ikkje alltid har det heilt på topp verken me meg sjøl eller med Gud, så e det godt å minnas på at samma koss eg har det, så e det alltid sant, det som me lovsynge om!
Der e ein film di har vist på Salem som handle om lovsang, og som seie at det ikkje handle om ka me får ut av sangen, men ka me gir og kem me gir lovsang te...har jaffal gitt meg någe å tenka på de gangene eg ikkje e "heilt der" sjøl...
Interessant artikkel Ingar !
Lovsang handler ikke om hvorvidt du føler for å synge/lovsynge, eller om teksten passer deg akkurat hvor du er i livet der og da. Det handler IKKE om følelser.
Vi er skapt for å tilbe Gud med alt vi er og har, gjennom våre liv, våre handlinger, vår lovsang. Det er noe som er plantet i vårt kristne DNA om du vil. Det er et VALG vi gjør, å tilbe og lovsynge Gud for alt det han har gjort for oss.
Som du nevner, finnes det mange sider ved Gud, også de som ikke er så "koselige", du nevner Gud som dommer over verden, og det er helt sant. Men hvilken hensikt har det å prøve å undervise/utfordre gjennom lovsang? Det er store temaer, som tar for seg komplekse aspekter ved Treenigheten og historikk. Taler, undervisning, bibeltimer har en mye bedre kommunikasjonsform og arena for å belyse dette, og undervise om det.
Skal vi da la være å nevne det? Nei - men la oss ta for oss et faktum. Vi har fått livet i gave av Gud, gjennom korset og nåden. Det er det største som noen gang kan skje, at en tar imot den utrolige kjærligheten Gud har for oss.
Det finnes ikke en mer naturlig respons enn å gi det lille vi har tilbake til Ham, gjerne gjennom lovsang og tilbedelse.
Om en ikke føler at han har det godt med seg selv, eller med Gud og ting ikke virker så fantastisk - da er det ikke noe som er mer RIKTIG å velge å lovsynge.
Det handler IKKE om følelser.
Det handler IKKE om hvordan du har det.
Det handler om å VELGE å komme foran Gud, med et åpent hjerte, med alle våre feil og mangler - og ÆRE Ham !
Det er ingenting Gud ønsker mer, enn vår ære og lovsang :)
Jeg må si meg enig med Bugge her. Lovsang handler først og fremst ikke om oss mennesker, eller hva VI kan få ut av lovsangen, men hva VÅR lovsang gir Gud. Og det vi har å gi er tanker som Takknemlighet, Overgivelse, og ære tilbake for det han gjorde for oss. Samtidig ser jeg tanken om hykleri. At vi synger tekster som strekker seg LANGT lenger enn det vi kan klare å oppnå, fordi vi er strengt tatt hardcore syndere.. Men jeg mener at lovsangen har veldig masse med hjertet våres og den iveren vi tar med inn i lovsangen, en tanke om å strekke seg etter det man synger om.
Derfor kan vi si at det handler ikke om ordene man synger, men hjertet som man tar med inn i lovsangen!
Jeg legger inn fb-kommentaren min her også:
Jeg ser at du stiller spørsmålet: "Er musikk bare noe vi ønsker skal være vakkert fyllmateriale på møtene, eller ønsker vi også at de skal ha en læremessig, undervisende og utfordrende funksjon som stikker på et dypere plan enn vanlig musik...k?"
Her vil jeg trekke inn at jeg har vært på en god del ungdomsmøter hvor lovsang brukes mer eller mindre bevisst som en suggesjonsteknikk for å sette modusen for møtet. Litt som at når man kommer sammen i et møte så skal menigheten dreies mot å lovprise Gud fremfor noe annet. Var du trist da du kom inn, så skal du neimen ikke være det et kvarter inn i møtet, da skal du bare være takknemlig!
Interessante kommentarer her fra hele gjengen. Det er spennende å se at dette er et tema som engasjerer.
Bugge: Du nevner at lovsangen først og fremst ikke handler om følelser, men at det er den takk vi frembringer til Gud for hans vesen og gjerning. At Gud skal ha denne takken er jeg enig i. Men som erke-lutheraner er det et moment med nyere lovsang jeg har store problemer med: Vi, som syndige mennesker av natur, vil ikke frembringe lovsang for Gud. Vi vil ikke velge av vår egen vilje og natur å lovsyng Gud og takke ham, fordi hele vår natur er så forvrengt og preget av synden at vi vil bare vende oss bort fra Gud. Dermed er det faktum at vi i det hele tatt kan synge lovsanger et tema som burde være sentralt for lovsangen.
Det faktum at vi av oss selv ikke kan gi Gud noe som helst uten at Han gir oss det først er ikke et tema jeg kjenner igjen ofte i nyere forkynnelse og lovsang. Er det fordi jeg er helt på villspor?
Det er helt sant at vi er syndige av natur og kommer til kort med våre feil og mangler, på gang etter gang - det kan ingen nekte for. Men vi lever i den nye pakt !
2. Kor 5.17:
"Den (jeg og deg) som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til"
Hvor konge er ikke det?? Fordi Han elsket oss først, kan vi elske Han tilbake. Jesus lever i, og gjennom oss - og kaller oss til et liv i tilbedelse!
Det er ikke mye vi har å bringe fremfor Gud i lovsang, sant - men når vi inser det, tar imot Nåden, og fremdeles velger å lovsynge - da er det party i himmelen skal jeg si deg!
Nå står jeg selvfølgelig ikke inne for alt av lyrikk som er skrevet av nyere dato. Men det er et stort mangfold av lovsanger som synger om hvor ufortjent denne kjærligheten er (les: agape), fordi han elsket oss først, the list goes on and on.
All Because of You er vel en ganske kjent lovsang i Norge, og refrenget lyder som følger:
I am because You are
I live because You live
I love because You loved me first.
Beklager hvis jeg quoter mye, men vil også fremheve en av Hillsong sine sanger, som har en helt fantastisk tekst, You Saw Me.
Your glory fills the heavens
Your glory fills the earth
Still You chose surrender
You gave Yourself for me
God of my salvation
Hope of righteousness
You paid the price of freedom
You took a lonely cross
Bless the Lord always
Bless Your holy Name
And You saw me
When You took a crown of thorns
And Your blood washed over me
And You loved me
Through the nails that You bore
And Your blood washes over me
Amazing like no other
Grace without an end
As Your word had promised
You died and rose again
Lovsang er fantastisk, men det er kun en side av det å leve med Jesus. Og selvfølgelig må man ha undervisning, taler, for å bli kjent med alt det han har for oss. Jeg mener at det å begynne å begrunne dommedagsprofetier og andre teologiske "tungvektere" ikke har sin hensikt gjennom lovsang, men i klar, bibelfast forkynnelse.
Nuvel. Jeg kan ikke si meg direkte uenig i det meste av det som har blitt sagt. Jeg kan si meg svært enig, i det originale innlegget.
Det å lovsynge Herren, det er å fortelle hvem han er. Dette er ikke noe han trenger å høre, men det er i aller høyeste grad noe vi trenger å høre. At vi skal ære kongen, det er rett og sant. Men jeg kan ikke se at det ikke skal være rom for mer ettertanke i det vi synger på møtet. Som en av mine favorittsalmer sier det: "Jesus sa meg sannhetsordet, først om meg og så om seg." Guds kjærlighet ble åpenbart på korset, der han gikk i døden for oss, mens vi enda var hans fiender. Mens vi enda levde med ryggen mot ham. Det må vi aldri glemme, og jeg tror at det kan være et faremoment, hvis vi ikke husker på det i det vi synger. Vi må også ha sanger som reflekterer over både evangeliets avsender og mottaker, så vi ikke plutselig glemmer hvem vi er i oss selv, og begynner å føle oss som gode kristne, fordi vi lovsynger Herren. Det aspekt, at alt det gode vi er, det er vi bare i Jesus, krever at vi husker hvem vi er i oss selv. Bare da kan vi vi være trygge og glade, når all vår trygghet er i Ham. For han kan ikke svikte selv svikere som oss.
Det er det eneste sanne grunnlaget for å føle seg som et godt menneske, og det eneste sanne grunnlaget å glede Gud på. (At forkynnelsen har den viktigste rollen av alle, det er jo selvsagt.)
Derfor blir jeg glad når jeg får høre slikt som: "Du som frelsen meg forkynner. Du en frelser, jeg en synder. Du med nåden, jeg med skammen. Å som vi passer sammen, du velsignede Guds sønn!" (Fritt gjengitt).
Så, selv om gospel skjærer meg i ørene, og jeg egentlig ikke kan fordra lovsang-sjangeren, må jeg si med Ole Brumm: "Ja takk, begge deler." La oss prise Herren både i enkelhet og med ettertanke, så lenge vi synger sant om Ham, og om oss.
-Martin
(Med forbehold om mentale kortslutninger.)
Og ja, det var en god tekst du siterte der Bugge. :)
Jeg stiller meg bak det som allerede er kommentert. Det føles slettes ikke alltid rett å synge lovsanger. Jeg savner i det hele tatt et større fokus på tvil, ikke bare i lovsang, men generelt i det kristne Norge. Og ikke i retning av «dette er tvil og slik får du hamlet opp med det», men noe som møter deg der du er, og ikke er løsningsorientert.
Johanne:
Du refererer til videoen som snakker om lovsang, og da spesielt om hva lovsang IKKE er.
Jeg har sett denne videoen flere ganger selv og den irriterer meg veldig fordi:
1. Lovsang handler så absolutt om følelser. Lovsangen er et uttrykk for hva mennesket føler i møtet med Gud og hans ord. Det er bare å lese salmenes bok så ser man fort at det flyter over av følelser.
Det som kan sies om lovsang er at det ikke KUN handler om de gode følelsene. Noen ganger gjør det vondt å møte Gud og høre hva han har å si om oss mennesker.
2. En video som bedyrer så sterkt at lovsang ikke handler om følelser mister all troverdighet når den bruker så sterke følelsesmessige virkemidler som denne videoen gjør. Hele videoen er bygd opp som et sugesjonsverktøy.
Bugge:
"Lovsang handler ikke om hvorvidt du føler for å synge/lovsynge, eller om teksten passer deg akkurat hvor du er i livet der og da. Det handler IKKE om følelser."
Her er et utdrag av Salme 31:
Jeg vil juble og glede meg over din trofasthet, for du har sett min nød og tatt deg av meg i min trengsel. Du gav meg ikke i fiendens hånd, men lot meg ferdes i åpent land. Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød! Mitt øye sløves av bitter sorg, ja, også min sjel og min kropp. I bekymring svinner mitt liv, årene går med sukk. Min styrke svikter på grunn av min skyld, og bena i min kropp blir veike. Jeg blir til spott for mine fiender, til hån for alle mine granner. For dem som kjenner meg, er jeg en gru, på gaten går folk av veien for meg. Jeg er glemt og ute av sinn som en død, jeg ligner et kar som er knust. Jeg hører mange som hvisker – å, redsel på alle kanter! – når de samrår seg imot meg og tenker på å ta mitt liv. Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier: «Du er min Gud.»
I denne salmen setter David ord på sine følelser i den konkrete situasjonen han befinner seg i. Som jeg skrev til Johanne så handler lovsang definitivt om følelser. Lovsangen uttrykker menneskets følelser i møte med Gud, om det er glede, takknemlighet, frykt, undring, ærefrykt, stolthet, sinne osv.
Når lovsangen på "ungdomsmøter" kun omhandler glede, og hvor fantastisk livet er som kristen, blir mange støtt bort fordi de ikke kjenner seg igjen i det som synges. På samme måte som jeg ikke kan være med på å synge en sang som sier noe som ikke er sant om Gud, kan jeg heller ikke være med å synge noe som ikke er sant om meg selv.
(Uff, denne kommentaren ble rotete)
Er med på notene Belcker´n, men igjen så syns jeg det blir feil fokus.
Klart følelser er inne i bildet og påvirker, men det er ikke noe som skal avgjøre om vi velger å lovsynge eller ikke. En ting jeg vil poengtere, når jeg snakker om lovsang, så mener jeg som en menighet/forsamling samlet i lovsang.
Nå er jeg verken gift, eller kjærlighetsekspert, men tenk på følgende
Ekteskapet har mange likheter med vårt forhold med Gud. Når man gifter seg, inngår man en pakt mellom hverandre om å hedre, og elske hverandre inntil døden (fritt sitert). Så hvis du våkner opp en dag, og ikke føler for å elske din kone/mann, lar du vær da? Legger du den kjærligheten du har på sidelinjen inntil du føler deg bedre? Eller velger du å fortsatt ære og elske din ektefelle selvom du ikke har det så bra, eller føler for det?
Jeg får inntrykk av at mange av dere er veldig opptatt av at vi ikke er gode nok, at vi er syndere og ikke strekker til. Klart følelser kommer til utrykk gjennom lovsang, men det skal da ikke være en avgjørende faktor om vi "føler" for å lovsynge eller ikke.
Ingar snakket om en sunn menighet. I en sunn menighet, især selve møteplassen for forsamlingen, "ungdomsmøter" som dere er så flinke til å putte i hermetegn. I en sunn menighet spiller lovsang en del av en helhet, som bygger på fellesskap, undervisning, og gjøre liv sammen. Lovsang (les: menighet lovsynger sammen i et møte) er ikke noe som står ene og alene og representerer alt som inngår i et liv med Jesus. Salemens Bok er skikkelig konge, David er et fantastisk forbilde innenfor lovsang. Jeg tror skulle du bedt David skrive en lovsang som skulle synges i fellesskap av en menighet I DEN NYE PAKT, altså ikke i GT ville det vært noe som utrykte glede i overflod.
"Når lovsangen på "ungdomsmøter" kun omhandler glede, og hvor fantastisk livet er som kristen, blir mange støtt bort fordi de ikke kjenner seg igjen i det som synges. "
Javel, jeg syns faktisk livet som kristen er ganske fantastisk jeg ! Det heter ikke "Det glade budskap" for ingenting. Vi har noe å feire!!
Hvordan hjelper det Maria på 16 år og koble med Gud når hun står der å synger, "jeg er så lei meg"? Litt direkte kanskje, men dere tar poenget.
Å synge for et sorgfullt sinn er som å kaste kappen en vinterdag eller som å helle eddik over natron. (Ordspr 25,20)
Lider noen blant dere ondt? La ham be! Er noen glad til sinns? La ham lovsynge! (Jak 5,13)
Bugge:
Du skriver:
Ekteskapet har mange likheter med vårt forhold med Gud. Når man gifter seg, inngår man en pakt mellom hverandre om å hedre, og elske hverandre inntil døden (fritt sitert). Så hvis du våkner opp en dag, og ikke føler for å elske din kone/mann, lar du vær da? Legger du den kjærligheten du har på sidelinjen inntil du føler deg bedre? Eller velger du å fortsatt ære og elske din ektefelle selvom du ikke har det så bra, eller føler for det?
Er det slik å forstå at jeg kun kan snakke med min kone når jeg er glad?
Jeg tror du missforstår meg. Jeg mener ikke å si at jeg ku lovsynger når jeg er glad, men at tematikken i mye lovsang er ensidig og gjør at man ikke kommer til med f. eks. det som er vondt og sårt.
Et ekteskap der man kun snakker om det som er flott og bra og fortier det negative vil ikke holde så veldig lenge.
Når jeg har en dårlig dag legger jeg på ingen måte bort mitt forhold til Gud, tvert imot har jeg et mye større behov for å kommunisere med ham. Og jeg ønsker å kommunisere om det som er tungt og vanskelig, ikke stå å synge at livet er så innmari hærlig, for i det øyeblikket er det ikke det.
Klart følelser kommer til utrykk gjennom lovsang, men det skal da ikke være en avgjørende faktor om vi "føler" for å lovsynge eller ikke.
Det er ikke snakk om å lovsynge eller ikke, men om det man uttrykker i lovsangen er noe man kan stå inne for eller ikke.
Javel, jeg syns faktisk livet som kristen er ganske fantastisk jeg ! Det heter ikke "Det glade budskap" for ingenting. Vi har noe å feire!!
Hvordan hjelper det Maria på 16 år og koble med Gud når hun står der å synger, "jeg er så lei meg"? Litt direkte kanskje, men dere tar poenget.
Godt å høre at du synes livet med Gud er fantastisk og at du har det bra. Det skal du takke Gud for. Det er dessverre mange av oss som ikke deler den erfaringen og som til tider går igjennom mange tøffe kamper i livet. Når vi står oppe i disse prøvelsene har vi et behov for å dele dette med Gud gjennom lovsang. En menighet består av mange mennesker og jeg tviler sterkt på at det finnes mange menigheter som ikke har medlemmer som sliter, med kristenlivet og andre ting. Hvis all lovsang dreier seg om at livet som kristen bare er bra og alt er så flott kan man lett komme til å tenke at "Det må være noe galt med meg og mitt kristenliv siden jeg ikke alltid er glad og tilfreds slik vi synger i sangene."
Jeg er veldig glad for å dele min erfaring her, jeg heter Brenda og jeg var lykkelig gift. Ikke før mannen min sa at jeg jukset med ham, da ble vi begge små irriterende par, han kunne ikke tro, og han stolte heller ikke på ordene mine, så vi søkte om skilsmisse, senere ble vi separerte og svor å aldri gjøre opp. Jeg prøvde å gå videre, men jeg kunne ikke bli uten ham, så jeg begynte å søke etter mannen min, så ble jeg henvist til Dr.IZOYA. En flott mann jeg kom over, han kastet en kjærlighetsfortroll og fikk mannen min tilbake innen 24 timer. med dette er jeg her for å dele kontakten til Dr. IZOYA, nå ham via drizayaomosolution@gmail.com. Han er faktisk mektig og spesialiserer seg i følgende saker ...
(1) Elsker trollformer av alle slag. (2) Slutt skilsmisse. (3) Slutt barrenness. (4) Trenger åndelig hjelp.
Legg inn en kommentar