Deus Ex

Konspirasjonsteorier er en finurlig greie. De fleste av oss har hørt diverse søkte teorier om Atlantis, Frimurerordenen og diverse altomfattende multinasjonale selskap som kontrollerer verden ifra det skjulte. Vi kjøper sjelden slike teorier, og de fleste av dem forkaster vi som søkte og upålitelige. Allikevel er det noe med dem som fascinerer. Konspirasjonsteorienes alternative syn på virkeligheten appelerer til vår iboende paranoia om at ting er ikke så enkle som man helst vil tro, samtidig som de formidler en skepsis til alle slags myndighets- og autoritetsorgan som mange i det moderne samfunn har en trassig skepsis imot.

Derfor er det sørgelig å se at spill som Assassin's Creed ikke makter å utnytte dette potensialet til det fulle, selv om de har mulighetene i seg. Heldigvis finnes det spill hvor en god konspirasjonsteori ligger til grunn for en utsøkt spillopplevelse. Metal Gear Solid-serien med spill nr. 2 i spissen er kroneksemplet, men Deus Ex viser at også vestlige spillskapere klarer å diske opp et saftig plott hvor alle er ute etter å ta deg.

Alt er en løgn...
I Deus Ex tas spilleren med til en dystopisk og mørk versjon av år 2052. Menneskeheten har for lengst begynt med biomekaniske implantat i kroppen, uten at det har hjulpet noe særlig for å løse menneskehetens problemer. Verden er i ubalanse, og for det meste er verden plaget av urolige regimer, terroristorganisasjoner, økonomiske nedgangstider og en ny pest kalt grådøden (Gray Death). At vaksinen mot grådøden, Ambrosia, bare er tilgjengelig i begrenset opplag og kun for den politiske, sosiale og intellektuelle eliten i verden gjør ikke akkurat opptøyene og uroen mindre. Det er til dette kaotisk pregede New York at UNATCOs nyeste agent, den nanomaskinimplenterte JC Denton, ankommer havnen en mørk kveld. JC oppdager likevel raskt at ikke alt er på stell hos FNs antiterrorkoalisjon (som UNATCO står for) og begynner å stille spørsmåltegn ved flere av organisasjonens gjerninger og handlingsmønster. Dermed kastes JC uti en tilsynelatende håpløs kamp mot verdensmaktene, en kamp som involverer FN, Illuminati, Majestic 12, MiB, tempelridderne, triadene og Area 51.

Det er på det konspiratoriske nivået at Deus Ex er en foregangsmodell: Alle er imot deg, store organisasjoner styrer (eller vil styre) verden og hele verdensordningen er innrettet etter dette. Det er den ene og svake mot de store og de mektige. Det du kjenner og stoler på fra før er en løgn, og sannheten vil gjøre alt den kan for å opprettholde løgnen. Stadige referanser i spillet til Shakespeare og Chesterton avspeiler på en ironisk måte spillets historie underveis. De intrigeglade og litterært skolerte kan bare glede seg.

Hvilken sjanger, sa du?
Også rent gameplaymessig er Deus Ex en foregangsmodell for andre spill. Med en unik kombinasjon av førstepersons-skytespill, rollespill og sandkassespill er spillet noe som har potensiale til å falle i smak hos mange. Som agent er ditt hovedformål å utføre de oppdrag som blir gitt deg. Derimot står du relativt fritt til å velge hvordan du vil gå frem for å løse oppdagene: Om du vil leke Rambo eller MacGyver er med andre ord helt opp til deg, og gir deg en frihet som var ganske unik for sin samtid (Deus Ex ble utgitt i 2000). Spillets tre avslutninger vitner også om dette. Samtidig som utvikler Warren Spector fokuserer på valgfrihet og muligheter i Deus Ex, stiller også spillet et viktig spørsmål: Er frihet for enhver pris virkelig et ideal? Er frihet det ultimate målet? Hva innebærer isåfall denne friheten, og hva er det frihet fra? Ti år senere, i en spillbransje preget av enorme sandkassespill med stort fokus på valgfrihet og mindre på historie, er dette et spørsmål som på ingen måte har mistet sin relevans.

Etterhvert som man har utført oppdrag og kommer lengre ut i spillet vil man også tjene seg opp erfaringspoeng som kan benyttes til å trene opp egenskaper, i tillegg til å få fatt i utvidelsespakker som åpner nye fysiske krefter og potensialer. Dermed vil man etterhvert som spillet går åpne nye superkrefter hos JC, takket være nanomaskinene i ham. Det hele blandes så sømløst sammen at noen ganger er det vanskelig å vite hva man skal definere Deus Ex som. FPS-RPG? Action-sandkasse? Cinematisk rollespill? Til syvende og sist er det du selv som bestemmer det.

Dystert og stivt
Den tunge atmosfæren i spillet skyldes ikke bare en mørk og dyster historie satt i en mørk og dyster fremtid. Det grafiske designet må ta sin del av æren. Det er klart at stemningen etterhvert blir tung når man sitter over 20 timer med et spill som alltid foregår om natten eller under jorda. Byene man besøker underveis i spillet – deriblant New York, Hong Kong og Paris – er preget av forfallenhet, kaos og nedstemte mennesker. Det hele akkompagneres av velpassende og nærmest avhengighetsskapende toner som sjelden blir for dominerende, men som alltid er vel tilpasset for anledningen.

Hadde det vært for alt dette kunne Deus Ex gått inn i historiebøkene som en uklanderlig perle. Men så enkelt slipper ikke Eidos og Warren Spector unna. Til det er spillet til tider litt for monotont og gjentakende. Til det er ansiktsanimasjonene for stive og klumpete, selv for å være et ti år gammelt spill. Til det er dessuten stemmeskuespillet i spillet til tider latterlig dårlig og irriterende. Jeg tenker ikke først og fremst på JC og hans monotone stemme, ettersom mannen er nærmest mer maskin enn menneske, men på nivået rent ellers.

Konspiratorisk konge
Deus Ex er et av mange spill som viser hvorfor Warren Spector (som også står bak spill som System Shock, Thief og Epic Mickey) er slikt et geni som han er. Ved å sømløst sveise sammen flere sjangre skaper han et spill som ikke minner om noe annet før det (og etter, for den saks skyld). Man blir paranoid, hektet, engasjert og ikke minst inspirert til å prøve å spille gjennom Deus Ex slik man selv vil det, Historien minner oss på hva en god konspirasjonsteori består av, og Spector kan fort nevnes i sammenheng med andre mestre som Umberto Eco, Hideo Kojima og Dan Brown (fordi man latterliggjør sistnevnte sammenlignet med de andre nevnte navnene).

Så får vi håpe at neste års oppfølger følger i noenlunde samme spor...

Score: 9/10