Deus Ex: Invisible War

Utgivelsen av Deus Ex i 2000 burde stå som en bautastein for alle konspirasjonsteoretiske spillere. Med et dypt, dystert og velutviklet plott som beviste at alt er i sannhet en dypttrengende konspirasjon, tilbød Deus Ex en spillopplevelse som ikke bare engasjerte rent historiemessig, Spillet fikk også spilleren til å stusse over hva slags spill vedkommende egentlig satt med; skal det primært klassifiseres som en krysning av FPS og RPG, eller som et historiestyrt spill med valgfriheter?

Utvikler Warren Spector kunne gitt seg med det første Deus Ex-spillet. Spillet stod godt nok på egen grunn til at mannen kunne genierklæres. Likevel så Warren at konseptet hadde rom for flere historier som kunne fortelles, og i 2003 ble oppfølgeren Deus Ex: Invisible War utgitt.


Tjue år senere...
Verden, slik den ble fremstil i Deus Ex, var i ganske skjør forfatning. Kriger, sykdommer og fattigdom preget en hardt prøvet menneskehet. Hopper man tjue år lengre frem i tid til 2071 og til starten av Deus Ex: Invisible War, ser man at situasjonen ikke har blitt noe særlig lysere for folk flest. Etter begivenhetene i det første spillet gled verden inn i en såkalt Collapse, hvor all verdensomfattende kommunikasjon ble satt ut av spill og verdens storbyer har blitt nærmest som individuelle bystater å regne (mindre spoiler: Etter alt å dømme skyldes dette en kombinasjon av Merge with Helios- og New Dark Age-avslutningene i Deus Ex). Først i de senere årene har enkelte fraksjoner klart å bli sterke nok til å forsøke å samle hele verden under sitt banner, hvorav WTO, den multireligiøse kirka The Order og de militaristiske Knights Templar er de klart største. I denne konfliktfylte verdenssituasjonen trer hovedpersonen Alex D inn. Som en del av Tarsus Academy representerer du en ny generasjon med biomodifiserte agenter, noe som gjør deg til interessemålet (og hatobjektet) til samtlige verdensorganisasjoner. Når hjembyen din Chicago blir utslettet som følger av et Templar-angrep kastes du ut på en reise som skal avsløre hva som egentlig skjedde tjue år tidligere og avsløre hvilken forfatning verden egentlig er i. Samtidig blir det opp til deg å avgjøre hvilken retning verden skal ta videre.

Som hos sin forgjenger står historien svært sentralt i Deus Ex: Invisible War; en historie som gir deg handlingsrom og valgfrihet. Ingenting er så enkelt som det kan virke ved første øyenkast, og etterhvert som du dykker dypere og dypere inn i handlingen vil du oppdage mer av sannheten om hva som skjedde for tjue år siden og hvordan verden har utviklet seg siden den tid. Dessverre er ikke historien like intrikat som i forrige spill, noe som ganske enkelt skyldes at Deus Ex: Invisible War er et mye kortere spill (det kan lett fullføres på ti timer). Som selvstendig spill står det heller ikke altfor godt, og å ha spilt Deus Ex må regnes som nødvendig for å få mest mulig glede ut av Deus Ex: Invisible War. Helhetlig sett virker historien å være et produkt av en forhastet spillproduksjon, og blir dermed lite tilfredsstillende.


Biomodifisering og valgets kvaler
Også i Deus Ex: Invisible War spiller du som en biomodifisert agent med nanomaskiner i kroppen, med frihet til å takle oppgavene du møter slik du ønsker det og mener er best. Nanomaskinene gjør deg ikke bare til en atlet av beste sort; de åpner også for oppgraderinger som gir deg diverse egenskaper et vanlig menneske bare kan drømme om, og som visker ut skillet mellom maskin og menneske. Den store forskjellen mellom Deus Ex og Invisible War er at mens man tidligere kunne oppgradere seg frem til alle egenskapene i spillet (forutsatt at man fant nok utstyr til det), kan man i Invisible War kun beherske seks egenskaper. Dette gjør at man ganske tidlig i spillet må foreta et valg om hvilke egenskaper man vil kunne. Skal man fokusere på fart eller kamuflasje? Ønsker du å være usynlig for roboter, eller foretrekker du å være immun mot gift og stråling? Vil du bare satse på de lovlige oppgraderingene, eller skal du opponere og installere ''ulovlige'' oppgraderinger? Valgfriheten på biomoddings-fronten kler Deus Ex: Invisible War svært godt, men ulempen ved den er at det tar ikke lang tid før man mestrer de seks egenskapene man har valgt til fulle.

Ferden du går igjennom i spillet vil utsette deg for mange valg og motstridende oppdrag, og du må på ett eller annet tidspunkt velge hvem du har mest sympati for og hvem du helst vil alliere deg med. Rent moralsk sett får derimot de valgene du tar sjelden noen stor betydning. På en side kan dette tolkes positivt, ettersom det gir deg full valgfrihet og ikke tvinger på deg et moralsystem som føles påtvunget eller kunstig. På den andre siden blir utfallet stort sett det samme uansett hva man velger, og man skulle gjerne ønske en viss variasjon. Det er først ved avslutningen av spillet at valget du tar får noen stor betydning, og personlig finner jeg ingen av avslutningene tilfredsstillende eller enkle. Samtidig er dette temmelig jordnært, for livet presenterer som kjent ikke alltid kjappe og enkle løsninger, og tilværelsen ender sjelden opp akkurat slik vi hadde planlagt eller ønsket det.


Fargerikt og dystert
Et av de største ankepunktene til Deus Ex var den klumpete og stive grafikken, som må ha virket gammel allerede i 2000. Deus Ex: Invisible War ble gitt ut bare tre år senere, men det grafiske nivået er mange hakk høyere. Både omgivelsene, karakterene og bevegelsene ser adskillig bedre ut, og menyene har også fått en fin oppussing sammenlignet med forgjengeren. Dette går heldigvis ikke altfor mye ut over stemningen, som blir godt ivaretatt av musikken. Også denne gangen er tonene velpassende og atmosfæreskapende, uten at den blir for irriterende eller påtrengende. Ankepunktet på det audiovisuelle plan må være at stemningen er noe mindre trykkende enn i forgjengeren, noe som hovedsaklig skyldes en større bruk av lys og farger (Deus Ex foregikk hele tiden om natten eller i mørket).

Større bruk av lys og farger til tross: Deus Ex: Invisible War er et dystert cyberpunk-eventyr. Det er ikke mye optimisme og lyspunkt å skimte i Warren Spectors skaperverk, og skal vi tro Spector er vi mennesker egentlig dømt til nød og elendighet i fremtiden uansett hvilke valg vi måtte ta. Spørsmål som fri vilje, skillet mellom maskiner og menneske, demokrati og utopi er viktige tema som tas opp i spillet, og Deus Ex: Invisible War burde klare å sette de små grå i bevegelse hos alle og enhver.


For store sko eller for små føtter?
Det er dessverre ikke tvil om at Deus Ex: Invisible War jevnt over er svakere enn forgjengeren. Samtidig kan det ikke skjules at spillet har enormt store sko å fylle, og dette tatt i betraktning ender det opp som et passelig underholdende stykke med konspirasjonsfortelling. Deus Ex: Invisible War tar opp tråden fra forgjengeren på en god måte, og har potensialet til å underholde fansen av det første spillet til tross for sin begrensede lengde og de få moralske konsekvensene.

Så blir det spennende å se hvilken retning serien tar i 2011 med det neste spillet i serien, Human Revolution. Vakkert virker det uansett...

Score: 5/10