Omtaler av Uncharted 2: Among Thieves

Tidligere denne måneden spilte jeg gjennom og anmeldte Uncharted: Drake's Fortune til PS3. Nå er oppfølgeren like rundt hjørnet. Og anmeldelsene så langt lover svært godt.

VG Nett skriver: "«Uncharted 2» er både et teknisk og grafisk vidunder, en studie i spillutvikling som håndtverk, en heidundrende actionfest, en storslagen oppdagelsesferd og en feiende flott historie." Terningkast 6.

Spillmagasinet Spill.no skriver: "Naughty Dog serverer en deilig lapskaus med ingredienser fra både filmens og spillenes verden. «Uncharted 2: Among Thieves» er et pliktkjøp for PS3-eiere og en vinner under juletreet." Terningkast 5.

Dagbladet.no stiller med overskriften "På høyde med det beste fra Hollywood" og skriver: "Det er sjelden jeg etterlyser dødtid i et dataspill. Som regel vil jeg at det hele tiden skal skje noe, slik at handlingen ikke stopper unødvendig opp. Et stykke uti «Uncharted 2: Among Thieves», merket jeg imidlertid behovet for en pause. Ikke fra selve spillet, bevares - alt jeg ville var å spille videre. Ønsket var en aldri så liten stopp i de vidunderlige, velregisserte actionscenene så jeg kunne få tid til å se meg litt rundt." Terningkast 6.

Spillbloggen Kotaku skriver: "I'm not one to say something is the best ever or to dole out perfect scores, and Uncharted 2 does have its share of trivial issues, but to date, Naughty Dog's second adventure with Nathan Drake appears to be the best experience hitting a console this fall."

Noe for oss PS3-eiere å se frem til mens vi venter på Final Fantasy XIII, altså. Og for ordens skyld: Uncharted 2 slippes ut 14.oktober i Norge.

District 9

I utgangspunktet hadde Ringenes Herre- og King Kong-regissør Peter Jackson (han hårete og tykke mannen som ikke er en hobbit, vet du) tenkt å lage en filmatisering av den suksessfulle spillserien Halo. Da dette prosjektet måtte skrinlegges, tok Pete & Co og la hodene i bløt og tenkte "hva kan vi gjøre istedenfor med det vi har jobbet med så langt?" Resultatet ble District 9, hvor Peter Jackson er produsent og sørafrikanske Neill Blomkamp er regissør. Og la oss få det avklart, mine damer og herrer: Dette er trolig den beste science fiction-filmen vi har sett på flere år, etter min mening den beste siden Serenity.

District 9 tar oss med til Johannesburg, den største byen i Sør-Afrika. 20 år før handlingen for filmen finner sted (som er 2010, by the way) stoppet et gigantisk romskip over byen. Ombord fant man en flokk med utarbede og underernærte romvesener. For å hjelpe dem fraktet man dem til jorda og plasserte dem i flyktningleire. Det ble etterhvert klart at romvesenene hadde lite å tilby oss mennesker: Teknologien deres var ikke mye å lære av, og våpenteknologien var låst til kun å reagere etter romvesen-DNA. Dermed utviklet leirene seg til en ghetto-slum kalt District 9, og der ble "rekene" (som vesenene blir kalt pga utseendet) værende. Når så handlingen finner sted i "samtiden" er rekene blitt så mange at det er på tide å flytte på dem, for "deres og den øvrige befolkningens sikkerhets skyld." Vi følger dermed byråkraten Wikus van de Merwes dager mens District 9 tømmes for reker.


Stort mer enn det er det vel ikke mulig å si om handlingen uten at jeg røper for mye. Det har uansett ikke så mye å si. Det jeg vil snakke om er District 9s fantastiske originalitet og samfunnsfokus. For D9 har et svært samfunnskritisk tema. At handlingen er lagt til apartheid-landet Sør-Afrika er langt fra tilfeldig. Her er det segregering, rasisme, fremmedfrykt og menneskeverd (for ikke å si rekeverd) som er i fokus på en brutal, klar og realistisk måte - sci-fi-mediet til tross (eller kanskje nettopp på grunn av det). Hva er ens verdi når man ikke har noe nyttig å bidra med i samfunnet eller til menneskeheten? Er ens verd beskrevet av produksjonsevne og hva man kan bidra med? Man trenger ikke være rakettkirurg for å skjønne at problemene ikke bare gjelder forholdet menneske-reke, men først og fremst menneske-menneske. Også andre moralske og samfunnsmessige spørsmål får sleivspark, som abort, medisinsk etikk og de sterkes undertrykking av de svake. Her er noe for enhver smak.

Filmen er i stor grad bygget opp som en fiksjonell dokumentarfilm, med mange enkle opptak her og der og intervjuer med statsvitere, sosiologer og historikere. Dette gjelder først og fremst første halvdel av filmen. Andre halvdel er noe mer tradisjonell. Men følelsen av at dette beskriver en reell handling er klistret til en. Selve kombinasjonen sci-fi+dokumentar er unik i seg selv, og er ekstremt godt gjennomført. De som dessuten er på jakt etter flotte effekter vil heller ikke bli skuffet.


At Peter Jackson har sin hånd med i filmen er ikke til å ta feil av. Dette gjenspeiles både i kvaliteten på filmen i sin helhet og i splatter-følelsen man får av andre delen av filmen. Enkelte sjeler vil nok føle at filmen blir litt vel splatter-orientert etterhvert, og jeg tenderer til å være enig med dem. Likevel tar det ikke bort kvalitetsfølelsen som filmen i sin helhet gjenspeiler.

Er dette årets sci-fi-film? Det er for tidlig å se, da vi ennå ikke har fått se James Camerons Avatar, som kommer i desember. Men frem til den tid kan vi trygt slå fast at District 9 er noe av beste vi har sett innen sjangeren på flere år, og at Peter Jackson fortjener Oscar i underholdning. Med god hjelp fra Blomkamp, selvsagt.

Uncharted: Drake's Fortune

Har du sansen for eventyrfilmer av typen Indiana Jones, National Treasure, Treasure of Sierra Madre, Pirates of the Caribbean og The Road to El Dorado? Har du en Playstation 3? Da kan Uncharted: Drake's Fortune fra 2007 være midt i blinken for deg.

Uncharted: Drake's Fortune er utviklet av Naughty Dog, studioet som står bak suksesserien Jak & Daxter til Playstation 2. Vårt spill kom ut i 2007, en tid der PS3 var en relativt fersk konsoll og de eksklusive stortitlene var få.

Vårt spill presenterer oss for Nathan Drake, skattejeger og etterkommer av Francis Drake, den engelske oppdageren, piraten og eventyreren. Verden lærer at Francis døde i 1596 av dysenteri, men Nathan avslører at dette var en forfalsket død av Francis. På denne måten kunne Francis nemlig oppta jakten på den største skatten av dem alle, nemlig El Dorados gull. Etter at Nathan i begynnelsen av spillet finner Francis' hemmelige dagbok begynner jakten på det legendariske gullet. Sammen med kumpanen Sully og TV-reporteren og "sponsoren" Elena Fisher forsøker Nathan å fullføre sin forfaders skattejakt. Men, til alles overraskelse(?), tiltrekker gullet seg også skumle menn med skumle hensikter.

Uncharted er mest lagt opp som en interaktiv eventyrfilm. Strengt tatt snakker vi Indiana Jones, bortsett fra at du ser ut som Matt LeBlanc og ikke Harrison Ford, pluss at du opererer uten pisk og hatt. Men akrobatikk blir det. Nathan klatrer, svinger seg og hopper rundtomkring for å ta seg frem. Assosiasjonene til den gode, gamle plattformsjangeren dukker lett opp, og systemet er godt utviklet. Dersom du uheldigvis skulle falle ned, dukker du som regel opp igjen hvor du sluttet takket være et godt autosave-system.


Som sagt er det også bad guys med i spillet, og skuddvekslinger er ikke til å unngå. Nathan kan ha ett håndvåpen og ett gevær på seg om gangen, samt fire granater. Underveis kan han plukke opp ammo og våpen fra falne fiender. Kampsystemet i seg selv skal ha ros. Her gjelder det å ta dekning, dukke opp i rette tid for å skyte og deretter hoppe videre til et nytt dekke - alt sammen med et nærmest sømløst kontrollsystem. Nå har også andre spill gjort dette før Uncharted, men når det fungerer er det ingenting i veien med å låne systemet. Underveis har du som regel med deg et sidekick, men disse er som regel med for historien sin del og trenger heldigvis ikke beskyttelse. De gjør ikke så mye nytte for seg, men de er aldri i veien - og takk og lov for det, for irriterende sidekick finnes det nok av i spillverdenen.

Historien er et tveegget sverd i Uncharted. Har du sett din dose med eventyrfilmer, så vet du hva du går til. Her er så godt som alle klisjeer til stede: Tapt gull, gamle forbannelser, glemte ruiner, nazist-skatter, gåteløsing og en pen dame med ben i nesa. Selv musikken er relativt forutsigbar. Vi snakker med andre ord ikke om noe original historie, selv om man underveis får et lite Resident Evil/Silent Hill-preg på den. Likevel er den høyst underholdende, og det holder. Spillet er over på 8-9 timer, og det passer både sjangeren og historien veldig godt - hadde spillet vært mye lenger ville historien blitt utbredt til det kjedsommelige, og spenningskurven hadde blitt slakk og kjedelig. Fordi spillet er lagt opp som en film, er det ingen bosskamper i spillet. Selv savnet jeg aldri dette, men kanskje noe vil føle det som en mangelvare. De om det.


Spillets kanskje svakeste side er den grafiske. Grafikken er ikke dårlig, men den ser ut til å lide noe under at spillet er utviklet i en tidlig fase av PS3s historie. Vi har ihvertfall sett spill til konsollen i etterkant som er vesentlig skarpere grafisk sett. Det er derimot naturlig, ettersom utviklerne først i skrivende stund har lært seg å fullt ut utnytte de nye konsollene for det de er verdt. Det blir derfor spennende å se hvordan Uncharted 2, som slippes i oktober, blir seende ut.

Uncharted: Drake's Fortune låner mye fra andre spill og legger opp til det kjente og vante, både gameplay- og historiemessig. Det hindrer ikke spillet i å bli en underholdende opplevelse. Har du en PS3 er det ingen grunn til å la være å prøve ut spillet, selv om det kanskje ikke er verdt 500-600 kr (heldigvis selges det nå som Platinum).

Batman: Arkham Asylum

De siste spillene jeg har anmeldt har ofte vært noe utgått på dato. Det er derfor "med stor glede" at jeg kan presentere et relativt ferskt og fremdeles svært aktuelt spill, faktisk så nytt som to uker gammelt. Vi snakker om Batman: Arkham Asylum.

De fleste superheltspill som har kommet ut i årenes løp har som regel vært noe møl. Enten har de vært spill basert på superhelt-filmer - og spillmatisering av filmer skal man som hovedregel ligge langt unna - eller så har de vært halvhjertede forsøk på å melke superheltnavnet for hva det er verdt. Nå har det derimot kommet ut et spill som helt klart bryter den tendensen. Batman: Arkham Asylum er spillet som er basert på tegneseriematerialet fremfor filmene om superhelten, og hvor utviklerne har tatt seg god tid og gjort seg flid med produktet sitt. Og resultatet gjør at vi kan si som Robin: Holy shamrocks, Batman!

Spillet åpner med Batmobilen, hvor Batman kjører Joker ut til Arkham Asylum for the Criminally Insane, stedet hvor de fleste superskurkene i Gotham blir låst inne. Noe føles likevel feil; Joker gav så lett opp. Mistanken skal vise seg velbegrunnet. Joker har i månedsvis planlagt sin egen innleggelse til minste detalj, og det tar ikke lang tid før han bryter løs, slipper fri de andre superskurkene og kupper hele Arkham. Det er duket for en lang natt for mørkets ridder hvor han må få orden i asylet igjen, før Joker rekker å komme så langt i planene at han kan spre kaos og ødeleggelse over Gotham.

Arkham Asylum er som sagt ikke basert på filmene, noe som har gitt utviklerne friere tøyler enn ellers. Det resulterer i et slags best-of-scenario med alle slags Batman-karakterer. De fleste skulle klare å finne en av sine favoritter i spillet, enten det er Batman selv, Joker, Bane, Harley Quinn eller Scarecrow. Mange av stemmeskuespillerne gjør comeback fra DC Animated Universe; dette gjelder først og fremst Batman (Kevin Conroy), Harley Quinn (Arleen Sorkin) og Joker (Mark Hamill, aka Luke Skywalker). Alle skal ha skryt for sine livgivelse til sin karakter, men særlig Mark Hamill utmerker seg. Hadde det eksistert en spill-Oscar for beste stemmeskuespiller hadde Hamill vært en sterk kandidat.

Atmosfæren i spillet er lagt tett opp til de to siste filmene: Mørk, dyster og utmerket for å snike i skyggene. Som Batman gjelder det derfor å bruke alle de tøffe gadjetene dine til å luske og ta ut Jokers halvglupe gangstere en etter en. Her må en gjemme seg i skyggene, snike seg bak skurkene eller slenge seg mellom gargouillene for å unngå å bli oppdaget. Om man har høyden til sin fordel kan man bruke kappen til å gli og ta ut skurkene. Henger man fra en gargouille lærer man etterhvert hvordan man kan plukke opp fiendene. At skurkene er så dumme at de aldri lærer seg å se opp gjør snikingen litt vel enkelt innimellom. Selve snikeaspektet er ikke nytt i spillsammenheng, og folk med noe spillerfaring vil merke likhetstrekkene til både Metal Gear Solid og Splinter Cell. Arkham Asylum bringer lite nytt i denne sammenheng, men låner det beste fra forgjengere innen sjangeren. Og det fungerer egentlig helt fint.

Noen ganger må man likevel gå til mer direkte angrep og gå inn i skikkelig nevekamp. Selve kampsystemet fungerer stort sett bra, men til tider er følelsen av knappemosing sterkt nærværende. Når den følelsen ikke er der, flyter det sømløst. Ved å kombinere flest mulig slag får man combo bonus. Ved kritiske og imponerende manøvre brukes slow cam i ekte 300-stil. Ved siste og avgjørende slag skiftes kameravinkelen til nærfokus. Bosskampene fungerer stort sett etter samme prinsipp, med unntak av Scarecrow. Selv om kampsystemet skal ha ros for detaljnivå og sømløshet, savner jeg litt mer variasjon i fiendebildet av og til.

Grafikken i spillet er upåklagelig. Det er vakkert, mystisk og dystert hele veien gjennom. Detaljnivået er høyt, noe som også henger sammen med at man underveis kan prøve å løse gåter utplassert av Batman-fienden Riddler (dessverre ikke portrettert av Jim Carrey). Disse gåtene betyr ofte at man må granske nærmiljøet for en konkret detalj. Å løse gåtene lønnes med oppgraderinger, erfaring eller karakter-portretter. I tillegg til grafikken skal også musikken ha ros. Jeg oppfattet musikken som "typisk" Batman, selv om lista ligger nok nærmere 80- og 90-tallsfilmene enn de to nyeste.

Men alt dette hadde hatt lite å si hvis ikke historien hadde drevet det hele frem. Og det er her Arkham Asylum klinker til. Historien er velskrevet for Batman-verdenen, samtidig som det er ideelt for spillmediet. Vi snakker en god, gammeldags detektiv-historie der plottet gradvis blir klarere, samtidig som man får utfolde seg som Batman i all hans prakt: Med kappe, jernvilje og mange tøffe dingser. Vi snakker dermed om et spill som både nybegynnere og erfarne Batman-fans vil kunne kose seg med.

Kort oppsummert: Til tross for en viss plagiering, lite varierte kamper og lite glupe skurker, har Batman: Arkham Asylum gjort det meste riktig. God casting, godt plot, spennende gameplay og en følelse av å faktisk være Batman gjør at Batman: Arkham Asylum fortjener all den rosen det har fått.

Breath of Fire.

Gameboy Advance var en konsoll som sørget for at mange gode, gamle spill fikk en ny sjanse, enten i original drakt eller med oppusset grafikk. Tidligere har jeg anmeldt spill som Final Fantasy V, som hovedsaklig faller inn under den første kategorien. Breath of Fire har derimot fått en mindre grafisk oppusssing siden dens origiale utgivelse på SNES i 1993, og faller dermed inn under den andre kategorien.

Breath of Fire er en klassisk JRPG-serie fra sjangerens glansdager på SNES, og det er Capcom som står bak serien. Det første spillet kom som sagt ut i 1993, og en remake til GBA kom ut i 2001, og var et av de første spillene i sjangeren til plattformen.

Noen tusen år før handlingen finner sted raste en stor krig i spillets verden. Begjærets gudinne Tyr skapte splid innad i drageklanen, og klanen delte seg i to - Light Dragons og Dark Dragons. Striden mellom fraksjonene raste over hele verden, helt til Tyr ble forseglet fra verden og konflikten ble avsluttet. Når spillet vårt tar til, er derimot Dark Dragon-klanen påny på jakt etter Tyrs makt. Spillet åpner med at Dark Dragon-klanen har satt fyr på landsbyen til Light Dragons. Som den siste krigeren i klanen drar du, Ryu, ut i verden for å redde din kidnappede søster og stanse Dark Dragon-lederen Zog fra å befri Tyr fra sitt fangenskap.


I ekte JRPG-stil slipper du å reise spillet gjennom alene. Ryu får mange varierte allierte: Nina, ei jente med vinger og som kommer fra et folk som kan forvandle seg til fugler; Bo, en ulv med utsøkte jaktegenskaper; Karn, en som kaller seg "verdens beste tyv" (og som til forveksling ligner svært på Lupin the 3rd); Gobi, en fiskemann av usedvanlig grådig karakter; Ox, et beist av bjørnelignende karakter fra smedfolket; Bleu, en forfengelig og mannesyk Naga som er over 1000 år gammel; og til slutt Mogu, en muldvarp som kan grave svære hull og dermed åpne nye veier. Alle har sine motiver for å alliere seg med deg, og tilsammen utgjør de et team som knytter tettere bånd sammen ettersom spillet går sin gang.

Selv om de fleste karakterene og rasene i spillet er humanoide, er det svært få som er 100% mennesker. Alle rasene er såkalte antromorfe og har dermed dyriske egenskaper eller ser ut som dyr. Selv hovedpersonen Ryu lærer gjennom spillet å ta forskjellige drageskikkelser - passende, ettersom ryu er det japanske ordet for drage. Dette gjør at de forskjellige karakterene har forskjellige egenskaper som kan brukes både i og utenfor kamp, f.eks. for å åpne nye veier og områder samt lære nye egenskaper. Noen kan forvandle eller fusjonere seg, mens andre kan bruke spesielle teknikker ingen andre kan. Hvem du har med deg i partiet ditt har dermed mye å si for hvordan du beveger deg på verdenskartet. Etterhvert som man får flere karakterer med seg kan man også gå tilbake til gamle områder for å hente ting eller egenskaper. Dette åpner for variasjon, tenking og er ikke minst ganske bra laget for et spill av sin tid.

Historiemessig er kanskje ikke Breath of Fire ekstremt originalt i forhold til sin samtid. Redd verden fra den store, overhengende faren som truer alle. Her låner spillet mye fra andre spill i sin samtid, og aller tydeligst er lånet fra Dragon Quest. På en annen side: Alle spill gjorde det da, og de fleste gjør det nå. Det betyr ikke nødvendigvis at spillet blir dårlig - Breath of Fire-historien er ikke dårlig fordi den mangler litt originalitet. Det betyr bare at spillet ikke revolusjonerer. Men underholdningsverdien er likevel på plass, og ikke minst føler man seg etterhvert knyttet til karakterene i spillet.


Kampsystemet er velkjent for enhver som har spilt litt RPG før. Fienden dukker tilfeldig opp (med unntak av bossene), og kampen foregår ved at man velger sine kommandoer, slår fienden først, for deretter å la seg bli slått. Man kan angripe fysisk eller med magiske angrep, hvis karakteren kan noen slike. En veldig kjekk funksjon her er Auto-knappen, som sørger for at karakterene dine angriper med fysiske angrep på automatikk helt til du trykker B-knappen. Det sparer en for masse tid og knappetrykking. Et annet element som Breath of Fire skal ha ros for er den generelle fordelingen av erfaringspoeng til teamet ditt, slik at man slipper å ha en karakter i kamp for at vedkommende skal gå opp i level.

Gode elementer i spillet til tross, er det flere ting som trekker noe ned. Starten av spillet er f.eks. altfor kjedelig, og det var en god stund jeg la fra meg spillet før jeg plukket det opp igjen. For det andre er spillet altfor lett, og gjennom spillets gang var det bare en boss jeg hadde noe som helst problemer med (at dette kanskje har sammenheng med at jeg klarte å finne Ryus ultimate drageform er muligens en bidragsfaktor). For det tredje savner jeg et verdenskart hvor det står navn på byer og steder. Verdenskartet i spillet viser bare konturene av kontinentet og plasseringen av de byene man har vært i, og det hjelper svært lite. Musikken er helt ålreit (samme Capcom-musiker som står bak musikken til f.eks. Mega Man 3), men blir noe repetativ i lengden. Vi snakker med andre ord ikke om kvalitet av Nobuo Uematsu (Final Fantasy) eller Koji Kondos (Legend of Zelda, Super Mario) karakter.

Alt i alt er ikke Breath of Fire noe dårlig spill, men om jeg kommer til å plukke det opp igjen en gang til gjenstår å se. Uansett ligger toeren klar på Wii (gjennom kjøpsfunksjonen for gamle spill), så det blir spennende å se om oppfølgeren klarer å overgå forgjengeren.