The Legend of Sigurd and Gudrun

Om sommeren blir det mye tid til å oppdatere seg på spill-, film- og litteraturfronten. Resultatet av det blir at det blir mye skriverier under kategorien "anmeldelser" om sommeren. For de som er lei av dem, kan jeg trøste med at Fjellhaugstart er 15.august, og at fokuset deretter vil bli noe mer rettet mot studier enn alt mulig annet.

Men ikke nå. Nå er det sommer, og sommer betyr ikke bare spill og film. Det betyr også bøker. Og en svært god bok jeg har kost meg med i to av ukene (grunnet familiebesøk var det ikke mye lesing hver dag) er The Legend of Sigurd and Gudrun av litteraturens stormester, J.R.R.Tolkien.

The Legend of Sigurd and Gudrun (heretter bare omtalt som The Legend eller LSG)er strengt tatt ikke Tolkiens verk. Man kunne kanskje gitt sønnen Christopher Tolkien noe av æren, ettersom det er han som har redigert ferdig boka og sørget for dens utgivelse (i likhet med andre Tolkienbøker gitt ut etter mesterens død i 1973, som f.eks. Silmarillion). Men LSG stammer fra en tid mye eldre enn som så. Det hele dreier seg nemlig om en oversettelse av det nordiske kvadet om Sigurd Dragedreper. Ifølge Tolkien selv må dette omtales som "vårt svar på Illiaden," og det er derfor nesten litt skammelig at min kjennskap til nordisk sagalitteratur er så liten som det er. Forhåpentligvis kan dette bli gjort noe med fremover.

Mange vil vegre seg noe mot å lese en oversettelse av Sigurd Dragedreper på engelsk. Ikke nødvendigvis fordi de vegrer seg mot engelsk, men fordi de føler at det glir for langt bort fra originalspråket. Slik kritikk blåser jeg bare av, av flere grunner. For det første må alle som ikke har studert og kjenner norrønt språk fra 1200-tallet godt lese en oversettelse av kvadet, enten den oversettelsen er på bokmål, nynorsk, engelsk eller japansk. For det andre er det å oversette poetisk litteratur som et kvad ekstremt vanskelig. Ikke bare skal man få med seg innholdet, men også følelsen som diktet gir ved sin bruk av virkemidler skal helst videreformidles. I norrøne kvad som Sigurd Dragedreper ble dette gjort først og fremst ved hjelp av verserytme (noe vi også støter på i andre poesiskatter, som Kalevala) og allitterasjon (bokstavrim). Her har Tolkien i sannhet gjort seg flid med å få virkemidlene på plass like mye som å formidle kvadets innhold. Det tredje argumentet, som forsåvidt henger sammen med det forrige, er: Når man først skal oversette noe, hvem passer vel bedre til å gjøre dette enn en av de største og beste filologer som har levd de siste hundre årene? Med LSG viser Tolkien virkelig hvilket språkmenneske han var.

I boka finner vi også notater om sagalitteratur i generelle trekk, og notater vedrørende forskjellene i forskjellige overleveringer av sagalitteraturen og de gamle kvadene. For noen blir dette detaljgranskning på et nivå langt over dem selv, mens for andre vil materialet være høyst interessant. Selv befinner jeg meg trolig et sted midt imellom. Underveis er også boka illustrert med vakre utskjæringer fra Hylestad kirke fra 1200-tallet som skildrer nettopp vårt kvad, og viser hvordan den gamle og hedenske kulturarven (uten at "hedensk" her skal tolkes med negative konnotasjoner) lenge ble innvevd i norsk kirkekunst.

Men ikke bare produksjonen av boka er godt utført. Selve historien som formidles er kultur på aller høyeste plan. Her er en historie som er en viktig del av våre røtter. Historien om Sigurd er en historie om sjalusi, mot, vennskap, svik, kjærlighet og menneskets kamp mot sin skjebne. Menneskene får heller ikke være i fred i det hele: Også æsene, og især Odin, har en finger med i spillet i det meste som foregår. Boka er delt inn i to hoveddeler: Del I er kvadet om Sigurd, slik vi kanskje kjenner det fra norsktimene (selv om vi aldri fikk ta del i denne store kulturarven i min tid), mens del II forteller om Sigurds andre hustru, Gudrun, og hennes skjebne etter kvadet om Sigurd. Del II krever kjennskap til del I, og kan dermed kalles et litteraturhistorisk tidlig eksempel på en oppfølger.

Alt i alt kan ikke The Legend of Sigurd and Gudrun tolkes som noe annet enn en litterær perle. Selve kvadet vil jeg ikke si er særlig tung i språket sammenlignet med annen poetisk litteratur (jeg har f.eks. mer problemer med å forstå engelske dikt fra tidlig 1900-tall enn dette), selv om den utdypende litteraturen gjerne krever større språkforståelse og konsentrasjon. Men etter å ha lest boka, kan jeg bare nikke samtykkende til Tolkiens ord: Beretningen om Sigurd Dragedreper er vårt svar på Illiaden. At sistnevnte da er mer kjent enn førstnevnte, må betegnes som noe vi nesten burde skamme oss over.

Og dermed skulle sommerens beste bok være varmt anbefalt.