Public Enemies.

Sommeren er en tid for de store blockbuster-filmene. Harry Potter og Transformers er årets eksempler på dette. Men det finnes en annen storfilm som slippes i sommer som overgår begge disse. Den heter Public Enemies, og er en gangsterfilm med Johnny Depp og Christian Bale, og hvor Michael Mann står bak regien. Høres dette bra ut? Det er fordi det er et meget godt team.

Vi befinner oss i Chicago-området i 1933, og miljøskildringen består av to stikkord: Depresjon (ikke helt ulikt fjorårets mediaord, "finanskrise") og lovløshet. Dette er gangsternes storhetstid. En ikke ubetydelig en av dem het John Dillinger, og det er hans historie vi følger i filmen. Dillinger (spilt av Depp) er en aldri så liten gentlemans-gangster med et langt rulleblad. Hvor andre skifter fra det tøffe bankraneryrket til lettere business som kidnapping og drap, holder Dillinger seg til bankran fordi han ikke ønsker å drepe unødvendig. Samtidig som han er en kaldblodig gangster av verste sort er han også en skurk som kun stjeler fra de etablerte bankinstitusjonene (og ikke fra bankkundene), synger sammen med gislene og som storsjarmerer damene. Dette gjør at selv om Dillinger blir karakterisert som samfunnsfiende #1, er han samtidig også en slags folkehelt blant mange. Hvem andre enn Johnny Depp glir vel bedre inn i en slik tolkning av en historisk karakter?


På den andre siden av loven finner vi Melvin Purvis, spilt av hardhausen Christian Bale. Purvis er den kalde håndheveren av loven som blir hyret av J. Edgar Hoover til å lede en fersk avdeling i Federal Bureau of Investigation, og hvis oppgave er å få fatt i Dillinger, død eller levende. Dette viser seg å bli alt annet enn en enkel oppgave, og mer enn en gang glir Dillinger unna Purvis' grep. Samtidig mister Dillinger stadig flere av sine medarbeidere, og det blir tøffere for ham å gli unna.

At Public Enemies er basert på virkelige omstendigheter styrker filmen. Det er spennende å se hvordan Michael Mann har jobbet med detaljnivået og den historiske autensiteten. Det er også et imponerende team av skuespillere, også blant birollene (fans av The Wire vil forresten oppdage minst to kjente fjes fra serien). Slik sett er Public Enemies en film som har blitt til blant svært dyktige mennesker.


Svakhetene i filmen ligger i bruken av motion view og lengden. Med motion view tenker jeg på scener hvor kameraet håndholdes istedenfor å stå på stativ, og det ser ut som filmen er filmet av en videoglad japaner løpende gjennom et skytedrama. Til tider fungerer motion view svært godt, men i Public Enemies blir det så mye at man får bare vondt i hodet og magen av det. En annen svakhet med Public Enemies, som med mange gangsterfilmer, er at den blir for lang. Filmen kunne godt vært et kvarter kortere uten å nødvendigvis bli dårligere av den grunn.

Public Enemies går uten tvil inn i rekken av store gangsterfilmer. Den slår nok ikke den fabelaktige American Gangster fra 2007. Hvorvidt den slår Michael Manns forrige store gangsterfilm, Heat, kan diskuteres. Men at Public Enemies trolig er en av sommerens beste kinofilmer tviler jeg ikke på.