Om Final Fantasy VI - 20 år senere

Egentlig burde jeg postet denne bloggposten i går, ettersom det var da jubileet faktisk fant sted, men lite søvn kombinert med lettere feber gjorde at jeg måtte ta det med ro.

Uansett, 2. april 1994 ble et stykke spillhistorie skapt. På denne datoen ble Final Fantasy VI lansert til Super Nintendo i Japan. Den dag i dag har Squaresoft (og senere Square Enix) til gode å lansere et bedre spill, med et mulig unntak av Chrono Trigger til samme konsoll ett år senere. Når alt kommer til alt, er det vel få andre, om noen, som har klart å lage et bedre JRPG-spill.

Man kan vel knapt sette fot i spillbransjen uten å i det minste høre om Final Fantasy. Spillserien startet sin vandring i 1987 (samme år som meg, yay!), og har siden den gang vokst til å bli en av spillbransjens bestselgende merkevarer (9. best selgende, dersom man skal to Wikipedia).
Hva er så Final Fantasy? Akkurat det spørsmålet er ikke så lett å svare på, ettersom hver tittel i serien forsøker å gjøre endringer på stil, spillmekanikk og historiefortelling. Essensen er likevel ofte den samme: Man spiller en gruppe hovedpersoner som må forene krefter i møte med ondskap, verdens ende og/eller krefter som vil dem eller deres kjære vondt. Man kjemper mot monstre og fiender og blir deretter sterkere. Kjennetegn for serien er velutviklede kampsystem (selv om ikke alle faller i like god smak hos alle), ekstremt god musikk (har du ikke hørt noe som helst musikk av Nobuo Uematsu er det nesten en skam), minneverdige hovedpersoner som virkelig gjør inntrykk på deg selv lenge etter at du er ferdig med spillene, og gode historier i velkonstruerte verdener. Settingen kan være middelaldersk, nær vår egen verden eller steampunk. Sistnevnte er også tilfelle med det beste spillet i serien, Final Fantasy VI.

Historien bak Final Fantasy VI er interessant nok i seg selv. Her i Europa så vi aldri noe til serien før det neste spillet i serien, Final Fantasy VII (av mange fremholdt som det beste spillet i serien, men jeg må nok avsløre at de dessverre tar feil). I USA fikk de servert noen FF-spill, men langt ifra alle. Etter det første spillet fikk USA først et nytt FF-spill med Final Fantasy IV til SNES, som ble døpt om til Final Fantasy II i USA (forståelig nok, siden USA aldri så noe til Final Fantasy II og III til NES). Final Fantasy V ble heller ikke lansert utenfor Japan, så da Final Fantasy VI endelig kom ut fikk spillet navnet Final Fantasy III i USA. Forvirret? Forvirringen blir nok bare verre av at alle spillene har blitt lansert internasjonalt på andre konsoller i etterkant (som Gameboy Advance og PSN), og da under sine opprinnelige navn.

Men hva er det som gjør at Final Fantasy VI stråler så mye klarere enn de andre spillene? Her er det flere ting som kan trekkes frem, men vil du ikke ha noen avsløringer bør du kanskje slutte å lese her.

For mitt vedkommende er det hvordan helhetene er skrudd så elegant sammen at de utgjør en helhet større enn summen av delene som virkelig løfter dette spillet opp. Den elegante og (for sin tid) forholdsvis unike steampunk-settingen. En verden der magi har forsvunnet til fordel for teknologi, uten at menneskene har blitt noe bedre av den grunn. En herlig melankolsk introduksjon. Den utsøkte musikken, som selv til Nobuo Uematsu å være utmerker seg som noe av det beste spillmusikken noen gang har hørt. Den herlig ekle bossen Ultros, som bare nekter å gi opp og kommer tilbake gang på gang, håpløs som han enn er. Og hvor mange andre spill kan skimte med at man må delta som en operasangerinne?

Det som virkelig griper meg mest er likevel persongalleriet. Her er det ikke bare hovedpersonen Terra med sin triste historie som engasjerer meg, men hele persongalleriet, både de 14 spillbare rollefigurene og støttefigurene. Du har tyven Locke og general Celes i sin evige runddans rundt hverandre. Du har Setzer, som kjemper ved hjelp av gambling(!). Du har Shadow, ninjaen som får hjelp i kampene av sin trofaste hund Interceptor. Du har den ærefulle Cyan, som drives av hevn etter at riket hans dør av forgiftet drikkevann. Og så videre, og så videre.

Og likevel blekner de fleste av hovedpersonene sammenlignet med Kefka, den store slemme i Final Fantasy VI. Keiserens rådgiver virker kanskje mest som en hoffnarr til å begynne med, men det blir snart tydelig at Kefka ikke er til å spøke med. Få andre spillskurker ville beordret forgiftingen av et folks drikkevann med slik en ond latter (ikke la deg lure: 16-bit ga kanskje sine utfordringer, men Kefkas latter er fremdeles fryktelig ondskapsfull). Fra begynnelsen av er det ingen tvil om at Kefka er preget av galskap, og det er også denne galskapen som faktisk gjør Kefka i stand til å ødelegge verden og deretter herske over den som en dødsgud. Det er likevel aldri makt, kjærlighet, hevngjerrighet eller begjær som driver Kefka. Det er nihilisme og en destruktiv trang til å se ødeleggelse som driver ham. Han er ganske enkelt Heath Ledgers tolkning av Joker i The Dark Knight, 14 år før Heath Ledger gjorde seg bemerket for rollen. Kefka og Joker er begge menn som passer inn i Alfred Pennyworths ord: "Some men, master Wayne, just want to watch the whole world burn."

Og bossmusikken - makan! Dancing Mad er fremdeles et legendarisk musikkstykke, og måten musikken utvikler seg i fire stadier mens man gradvis klatrer opp til toppen av Kefkas dødelige tårn er ubeskrivelig (liker du ikke 16-bitmusikk, anbefales både orkesterversjonen og The Black Mages-versjonen).

Final Fantasy VI stråler med et 16-bit-lys som er langt klarere, sterkere og mer stemningsfull enn det meste en ser i spillbransjen i dag, og jeg tror det skal enormt mye til å overgå dette. Det er derfor bare å ta av hatten og gratulere Final Fantasy VI med 20-årsdagen, en dag på etterskudd.

PS: Dersom du i likhet med meg er en som setter pris på god, gammeldags JRPG-moro, anbefales fjorårets Square Enix-tittel Bravely Default til 3DS varmt.