fredag, november 29, 2013

Om de ti beste PS3-eksklusive spillene

I dag markeres et skifte i europeisk spillhistorie. I dag lanserer Sony sin nye spillkonsoll, Playstation 4. Dette betyr at forgjengeren, Playstation 3, avslutter sin storhetsperiode etter å ha vært på markedet siden høsten 2006. PS3 vil fremdeles selges, og det vil fremdeles lanseres spill til konsollen (bl.a. Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Tales of Xillia 2, to rollespill jeg ser frem til i 2014). Likevel vil den ikke lenger være Sonys trumfkort på markedet, og PS3s storhetstid vil fra i dag av være avsluttet. Nå skal den nyte en velfortjent pensjonstilværelse før det med årene avvikles fra markedet.

I den anledning anser jeg det som en gyllen mulighet til å se tilbake på den nå sju år gamle konsollen og hva den har gitt oss. Sju år er lang tid, og på sju år rekker man å gi ut et ekstremt høyt antall spill. De fleste av disse har man også kunnet kjøpe på alternative plattformer, og det er ikke disse jeg ønsker å se på i dag (da hadde lista sett betraktelig annerledes ut). Heller ønsker jeg ikke å se på alle HD-gjenutgivelsene som har blitt gitt ut av gamle spill (selv om mange av disse også er vel verdt å få med seg, som f.eks. Team Ico Collection). Det jeg vil ta en kikk på i dag, er ti spill som kun finnes til Playstation 3. Ti spill jeg mener fortjener litt oppmerksomhet, fordi de i mine øyne rett og slett er det beste man kan få til konsollen (her må vi huske på at jeg er en ekstremt subjektiv mann når det kommer til slike lister, og at selv jeg ikke har spilt gjennom alle spill i verden, slik at mangler og uenigheter kan forekomme).

Er dere klare? Da begynner vi.

10. LittleBigPlanet
Jeg må innrømme at jeg helt personlig ikke er verdens største fan av LittleBigPlanet. Joda, det er underholdende og sjarmerende så det synger etter, og Sackboy har en appell som kan utkonkurrere en viss rørlegger. Men å bygge egne baner og dele dem med andre er ikke helt min greie. Jeg er rett og slett ingen kreativ sjel, og dermed havner jeg egentlig litt utenfor målgruppen for spillet. Likevel er LittleBigPlanet så veldesignet at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Spillet lærte oss å dele våre egne kreasjoner lenge før Minecraft var blitt allemannseie. Et herlig spill for store og små kreative sjeler.


9. Uncharted 3: Drake's Deception
Etter den enormt gode jobben Naughty Dog gjorde med Uncharted 2, var lista satt skyhøyt. Publikum ventet i spenning. Kunne virkelig selskapet klare å overgå seg selv nok en gang? Svaret er kort sagt Nei, men det gjør ikke Uncharted 3 til et dårlig spill av den grunn. Lekker grafikk, mer av den underholdende spillmekanikken vi har lært å kjenne fra de to forgjengerne og et like sjarmerende persongalleri som alltid gjorde Uncharted 3 til en underholdende tittel. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia (både personen og filmen) spiller en sentral rolle for spillet, og jakten på nok en sagnomsust by førte til det ekstremt lekre ørkenlandskapet i Rub’ al Khali. Det er nesten som man kan telle sandkornene på skjermen.


Tales-serien har hatt sine opp- og nedturer som rollespillserie. Det er likevel lite som levner tvil om at det nyeste spillet i serien til PS3, Tales of Xillia, er å regne som en av oppturene. Som det første ordentlige Tales-spillet til PS3 maktet Namco Bandai å utnytte systemets muligheter når det gjelder kontrolloppsett, grafisk prestasjon og spillmekanikk på en ordentlig måte. Resultatet ble et eventyr som både var vakkert, underholdende og engasjerende. Grunnpremisset om å redde verden fra dens undergang er en klisjé vi er såpass vant med fra rollespillsjangeren at Tales of Xillia knapt kan kritiseres for å gå i dette sporet, og uansett har jeg spilt redde-verden-rollespill som har vært langt dårligere gjennomført enn dette. Hovedårsaken tror jeg skyldes et svært godt persongalleri, som til tross for enkelte stereotype forutsigbarheter ender opp som et klinkende godt ensemble av helter (og skurker). I ekte Tales-ånd fikk vi også små valgfrie hverdagssamtaler mellom slagene (såkalte skits) som var med på å understreke den muntre tonen i spillet. Måten man kan spille gjennom hovedhistorien fra perspektivet fra to av hovedpersonene – Milla og Jude – gir også spillet en spennende vri. For rollespillere med en PS3 i hus burde Tales of Xillia være et sikkert kjøp.


Det finnes dem som forsøker å gjøre noe annerledes. Dem som forsøker å lage opplevelser som skiller seg ut fra andre. David Cage i Quantic Dream er en av dem, og hele to ganger har han forsøkt seg på interaktive dramafortellinger. Den nyeste, Beyond: Two Souls, ble dessverre ikke helt som forventet. Der var imidlertid det første forsøket langt bedre gjennomført. Heavy Rain tar oss med på en spennende historie om seriemorderen The Origami Killer, og vi får følge historien fra fire forskjellige personers perspektiv. Hvordan historien utfolder seg og avsluttes er imidlertid opp til spilleren og de valg en tar underveis. Dermed blir nesten ingen gjennomspillinger like, og man setter seg gjerne ned med spillet både to, tre og fire ganger for å teste «hva hvis»-scenarier. Enkelte logiske brister til tross: Heavy Rain er en PS3-perle.


Det begynner å bli såpass mange år siden MGS4 kom ut at man nesten har glemt at det eksisterer. Dette var imidlertid spillet som overtalte meg til å kjøpe PS3, og jeg kan ikke si at jeg angrer. Som vanlig serverer Hideo Kojima et snikespill som både tar spilleren med til krigens sentrum og samtidig stiller viktige spørsmål rundt krig, politikk og liv. Solid Snake er i spillet blitt en gammel mann, og hans siste oppdrag er også kanskje hans viktigste. Spillet videreførte og polerte mekanikkene som Metal Gear Solid 3 etablerte, og resultatet ble en imponerende svanesang for den gamle snikehelten Snake.
 
5. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch
Det er ingen hemmelighet at jeg er storfan av animasjonsfilmene fra Studio Ghibli. Jeg er også storfan av rollespill, fortrinnsvis av den japanske sorten. Så når Level-5 gikk sammen med Ghibli for å lage et rollespill, kunne jeg nok knapt være mer fornøyd. Resultatet er ikke overraskende magisk fra start til slutt. Historien om gutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde sin mor fra døden er svært typisk Ghibli på alle måter, og er fra start til slutt en uforglemmelig reise. En levende verden, himmelsk musikk, minneverdig persongalleri og en grafikk som gir deg følelsen av å spille en interaktiv animasjonsfilm er alle komponenter som gjør dette til et obligatorisk rollespill å ha i hylla. De mest hardbarkede spillerne vil antakeligvis mene at spillet er for lett, men Ni no Kuni er bevisst laget for å være tilgjengelig for uerfarne spillere. For min del tenker jeg at spillet blir mer tilgjengelig for flere, noe som bare kan tolkes positivt. For dette er et spill man virkelig ikke bør gå glipp av.


Til tross for sine mangler var Unchared: Drake’s Fortune et spill jeg virkelig lot meg underholde av. Det var likevel ingenting sammenlignet med oppfølgeren. Her satt alt sammen som det skulle. Eventyrstemningen var på topp, hovedpersonen Nathan Drake skrudde sjarmen på maks, musikken satte den rette stemningen, historien kunne sette selveste Indiana Jones i skyggen, og actionnivået var nesten konstant enormt. Reisen gjennom snøkledde fjell og nepalske byer sitter fremdeles friskt i minne, og var nok for min del det beste spillet over hele fjøla i 2009. Glem Lara Croft og Tomb Raider, det er Nathan Drake og Uncharted-spillene som hersker over skattejakt-spillsjangeren.


Alle konsoller har sine skjulte perler og enormt gode spill som aldri får den oppmerksomhet de fortjener. I PS3s tilfelle heter spillet Valkyria Chronicles. Hvorfor dette spillet ikke har blitt en mer omtalt suksess enn hva tilfellet er, fremstår for meg som en gåte. Som turbasert strategisk rollespill har dette spillet alt: En ekstremt tiltalende alternativ versjon av Europa anno 1935, velbalanserte klasser, utfordrende slag, storslått musikk og et persongalleri som man virkelig husker i ettertid. Legg til at spillet tar opp (rase)ideologiske spørsmål som har sine naturlige paralleller i vår egen historie (og for så vidt også samtid), og en historie som virkelig makter å engasjere, så er opplevelsen total. Nevnte jeg dessuten den lekre grafiske stilen som får spillet til å se ut som en håndtegnet anime? Ikke? Vel, nå har jeg gjort det i hvert fall. Har du tidligere kost deg med spill som Fire Emblem, Advance Wars, Tactics Ogre eller Final Fantasy Tactics-spillene, burde Valkyria Chronicles være et selvsagt alternativ.


Sommerens storspill fra Naughty Dog går ikke bare inn som en av konsollens beste spill, men også kanskje om et av generasjonens største mesterverk totalt sett. Zombiespillet som ikke er et zombiespill, som bringer oss tett innpå historien om Joel og Ellie, er rett og slett et mesterverk som fortjener all rosen det har fått. Her er det historien som står sentralt, uten at det går på bekostning av spillet som spill. Overlevelsesdramaet tvinger deg som spiller til å bruke en flytende fremgangsmetode, hvor tilpasning ut ifra situasjonen er tvingende. Samtidig er det ikke bare infiserte mennesker man må passe seg for; ofte er mennesket i seg selv en farlig nok motstander. Det er likevel relasjonen mellom Joel og Ellie som trollbinder deg gjennom spillets gang, og avslutningsscenen er noe av det beste jeg har sett i et spill noensinne. Årets beste, og en sterk andreplass på eksklusiv-lista.


The Last of Us hadde stukket av med seieren for beste PS3-eksklusive spill, om det ikke hadde vært for dette enkle, melankolske og samtidig fantastiske spillet kalt Journey fra 2012. Glem svulstige dialoger, tungt artilleri, muskelbunthelter og annet slikt tull. Journey er mer enn bare et spill. Det er en reise. En reise jeg ikke tør si så mye om, for har du ikke spilt dette vil jeg nødig spolere opplevelsen din. La oss bare si det er en innholdsmettet reise, noe som fremstår temmelig overraskende. Spillet har ingen dialog og gir deg ingen muligheter til å kommunisere stort med dine tilfeldige medspillere over nettet. Likevel har jeg aldri opplevd at noe annet spill har bundet meg til fremmede mennesker på samme måte som Journey. Både helhet og enkeltkomponenter er perfekte, og Journey blir stående for meg som et av generasjonens klart beste spill. Uavhengig av plattform og smak. Punktum finale.

Uenig? Noen spill du savner? Kom gjerne med innspill.

Ingen kommentarer: