Jeg pleier ikke å legge skjul på at
Deus Ex: Human Revolution fra 2011 kanskje var en av mine mest
minneverdige spillopplevelser i den såkalte syvende konsollgenerasjonen. La gå
at spillet hadde et lite stykke igjen til det første spillet i serien, og at
det kanskje ikke ga en like glattpolert opplevelse som de mest hardbarka
førstepersons-skytespill-spillerne gjerne kunne tenkt seg. Men samtidig var det
noe med atmosfæren, den helhetlige settingen og ikke minst tematikken som
virkelig engasjerte meg.
Med et slikt grunnlag var det
nesten på nippet til at jeg vurderte å skaffe meg en Apple-enhet da utviklerne
i Eidos annonserte et iOS-spill basert på nettopp Deus Ex: Human Revolution.
Heldigvis ble det bare med tanken, og med tid og stunder fant også Eidos
(og Square Enix, som eier Eidos) ut at det var på tide å bringe opplevelsen ut
til det gjengse publikum, også de uten Apple-enheter. Resultatet ble at Deus
Ex: The Fall ble gjort tilgjengelig til PC (og Android-enheter) tidlig i
år. Spørsmålet er imidlertid om konverteringen er vellykket eller ei, og hvor
mye det har å si for spillopplevelsen.
En avhoppers historie
Vi befinner oss fortsatt i år 2027,
i en fremtid hvor biomekaniske implantat er blitt en naturlig del av hverdagen,
om enn ikke uten en hel rekke ulemper. Denne gangen følger vi ikke Adam Jensens
historie, men beretningen om den tidligere britiske soldaten Ben Saxon (som
også er hovedpersonen i boka Deus Ex: Icarus
Effect). Saxon har etter sin militære karriere fått innpass i
spesialoppdragsgruppen Tyrants, men Saxon finner etter hvert ut at Tyrants slettes
ikke alltid har de edleste motiver i kikkerten. Saxon hopper av sammen med Anna
Kelso, en avhopper fra det amerikanske etterretningsvesen. Nå må de ikke bare
ligge i skjul for Tyrants og deres oppdragsgivere (en organisasjon av høyst
konspiratorisk natur), men de må også sørge for tilgang på de livsnødvendige
medisinene som forhindrer kroppen i å støte ut implantatene deres.
Historien har et potensiale for å
engasjere, men ender dessverre opp i et uengasjerende virvar med mange løse og
ubesvarte tråder. For de av oss som ikke har lest Icarus Effect forblir forholdet og bakgrunnene mellom Ben og Anna en
aldri så liten gåte – hvem er de, hvor kommer de fra, hvorfor har de hoppet av
sine respektive arbeidsgivere, hva har de med hverandre å gjøre, og hvorfor er
de nå i skjul sammen i Panama City? Spesielt siste spørsmål er noe som aldri
blir avklart i spillet, verken gjennom dialog eller ekstra tekstdokumenter man
kan lese i en pausemeny, og dette skaper et hull i fortellingen jeg som spiller
gjerne skulle vært foruten.
Langt, langt mer problematisk er
det at fortellingen slutter omtrentlig før den har begynt. Deus Ex: The Fall er ikke lenger enn en skarve fem timer, før en
får beskjeden «To Be Continued». Problemer er at jeg som spiller aldri har
blitt informert om at dette bare er en del av en helhetlig fortelling. Dermed
sitter jeg der, fem timer senere, og føler at Eidos og Square Enix ikke har
holdt sin del av avtalen eller holdt noe skjult. Man kan få konspiratoriske
tanker av mindre...
Fri fremgangsmetode?
Som i samtlige Deus Ex-titler handler det også i The Fall om å tilnærme seg oppdragene etter den fremgangsmetoden
som passer best for deg. Liker du å snike? Finn en luftventil og kamufler deg.
Liker du å kverke motstanderen bakfra med skarpe gjenstander? Ta frem det
innebygde knivbladet ditt og slå deg løs. Liker du å hacke roboter slik at de
vender seg mot sine egentlige herrer? Finn deg en sikkerhetsterminal og skru om
på innstillingene. Liker du å leke Rambo? Skaff deg et våpen etter eget ønske
og fyr av. Deus Ex har alltid handlet
om frihet, og det får man også denne gangen. Det skal riktignok sies at denne
friheten ofte føles begrenset, og at det slettes ikke alltid er tilfelle at man
har noen reelle valg.
Et problem som illustrerer dette er
kraften på våpnene. I et desperat forsøk på å komme meg ut av en gjenghule,
trakk jeg fram en 10mm-pistol med lyddemper. Jeg sikter den inn mot bakhodet
til et gjengmedlem, mindre enn to meter unna, og trykker på avtrekkeren. Under
normale forhold skulle dette være nok til at den stakkars gangsteren falt
livløs på bakken. I stedet overlever han herligheten, snur seg, oppdager meg og
slår alarm. Etter alt jeg kan se er ikke gangsteren utstyrt med bioimplantat,
og våpenet mitt skal være fullt funksjonelt etter alle forhold. Spørsmålet er
da: hva i all verden er det som foregår? Som et resultat av dette blir det til
at Ben sniker seg gjennom hele spilløkten. Ikke at dette gjør meg noe rent personlig,
ettersom jeg alltid foretrekker en ikke-dødelig teknikk dersom jeg får
muligheten til det i spill, men det at den reelle valgfriheten forsvinner er en
tøff anklage mot et Deus Ex-spill, ikke
minst fordi det første Deus Ex var
blant titlene som frontet den valgfrie tilnærmingen i spillsammenheng.
Slett konvertering
Som nevnt innledningsvis ble Deus Ex: The Fall opprinnelig lansert
til iOS, før det ble konvertert til Android og deretter PC. Å konvertere et
spill mellom såpass forskjellige plattformer er uten tvil en tøff oppgave, men
dersom du i likhet med meg plukker opp spillet til PC vil du bli vitne til et
ufattelig slett håndverk.
Selv med alle innstillinger på maks ser dette
spillet rett og slett grelt ut. Omgivelsene er platte og teksturløse, de aller
fleste menneskene ser direkte grusomme og firkantede ut, og den generelle
grafiske oppløsningen er så dårlig at den gir meg mer assosiasjoner til det
første Deus Ex enn Human Revolution (og med elleve års
mellomrom mellom de to sier ikke det rent lite). Dårlig grafikk irriterer
imidlertid ikke like mye som det rent spillmekaniske. Vi snakker her om et
spill opprinnelig tiltenkt enheter med touchfunksjonalitet, men ettersom de
fleste PC-er ikke har dette må man benytte seg av mus i stedet. Problemet er at
det slettes ikke er alltid spillet responderer på museklikkene dine (og nei,
det er ingenting galt med datamusen jeg bruker). Når man så gjentatte ganger i
løpet av spillets gang må direkte kjempe med datamusen for å få jobben unna,
sier det seg selv at spillopplevelsen slettes ikke blir bedre av den grunn. En
annen rest fra iOS-opprinnelsen er at samtlige våpen i spillet kan kjøpes mot
in game-valuta. Lukter jeg mikrotransaksjoner?
Det rent tekniske er ille nok i seg
selv, men lyddesignet i spillet er heller ikke mye å skryte av, og her kan man
ikke skylde på spillets opprinnelige plattform. Musikken gir meg heldigvis
tidvis assosiasjoner til det glitrende arbeidet til komponist Michael McCann i Human Revolution (ikke så rart, siden
McCann også er komponist denne gangen), men står ikke frem som noe
ekstraordinært. Stemmeskuespillet er på sin side fullstendig horribelt.
Hovedpersonene høres ut som om de slettes ikke vil være en del av spillet (som
om de alle indirekte forsøker å si «I never asked for this»),
og statistene i Panama City høres rett og slett bare grusomme ut med sine
elendige kunstige dialekter og totale mangel på skuespillerprestasjoner.
Best uten datamus
Da jeg satte meg ned med Deus Ex: The Fall, håpet jeg på å
gjenkalle noe av den gode stemninegn fra Human
Revolution. Og i noen små øyeblikk skimter jeg så vidt noe av dette. Utover
disse små øyeblikkene ser jeg derimot bare et dårlig konvertert spill som
slettes ikke leverer det man forventer. Dette skyldes dessverre ikke bare en
dårlig fortalt historie eller et uengasjerende persongalleri. Her snakker vi om
et spill som ikke bare er best uten datamus, men som også er best uten lyd. Ikke
noe imponerende greier, med andre ord. Det er mulig opplevelsen blir bedre for
de som velger en mer mobil plattform enn PC, men for PC-spillere er det
vanskelig å anbefale dette, selv til hardbarka Deus Ex-fans.
Score: 4/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar