Murdered: Soul Suspect

For et par uker siden skrev jeg at det ble en liten bloggepause, noe som skyldtes både manglende skrivelyst og en intens sykdomsperiode (sommerinfluensa er kjedelige greier, men i det minste var det VM på TV). Nå begynner imidlertid helsa sakte men sikkert å nærme seg normalen igjen (skulle bare mangle etter tre uker), og skrivelysten sniker seg også gradvis tilbake. Ikke minst hjelper det på at jeg har fått lagt et par nye spill bak meg den senere tiden.

Juni og juli i år har vært temmelig stille og kjedelige måneder i spillbransjen. Jo visst, vi hadde den store E3-messen i begynnelsen av juni, og vi fikk se mangt og mye på messen i år som gir oss noe å glede oss til (ikke minst har Nintendo fått mye velfortjent ros i ettertid). Men nye utgivelser av nevneverdig karakter har det vært få av i årets sommermåneder. Dette behøver selvsagt ikke være negativt: Det er fint vær ute, det har vært VM de siste ukene, og noen av oss har en haug med gamle spill liggende vi aldri har rukket å begynne på.

Det har imidlertid ikke vært fritt for nye lanseringer den siste måneden, og ett som virket forlokkende med sitt konsept var Murdered: Soul Suspect. Men som i andre tilfeller er det også slik i spillbransjen at skinnet kan bedra, og at dårlig håndverk kan ødelegge for selv det beste utgangspunkt.

Løs ditt eget mord

Som den røffe politietterforskeren og eks-kriminelle Ronan O’Connor opplever du at spillet begynner med ditt eget mord under etterforskningen av seriemorderen Bell Killer. Imidlertid lar du deg ikke stoppe av noe så enkelt som din egen død – du befinner deg tross alt i Salem, Massachusetts, og byen har som kjent anlegg for det mystiske og det overnaturlige. På vei til det hinsidige får Ronan beskjed av sin avdøde kone Julia om at han ikke kan forlate Salem får han har gjort opp det som holder ham igjen og binder ham til denne verden. Ronan tar med dette opp igjen etterforskningen av Bell Killer-saken, en sak som også vil bringe ham nærmere hans egen morder.

Det høres i utgangspunktet ut som et spennende konsept, å skulle etterforske sitt eget dødsfall fra det hinsidige. Med unntak av Ghost Trick: Phantom Detective til DS kommer jeg ikke på mange andre spill som har utforsket et lignende konsept (utviklerne av Murdered: Soul Suspect hevder for øvrig at de ikke kjente til Ghost Trick da de begynte å utvikle spillet). Problemet er imidlertid at historien om Ronan aldri blir engasjerende, spennende, overraskende eller utfordrende. Seriemordersaker burde være spennende saker, men historien mangler drivet og de store vendingene som er nødvendig i en kriminalhistorie, og spillmekanikken gjør dessverre ikke saken bedre. Det faktum at jeg er mer nysgjerrig på å finne fragmentene rundt omkring i spillet som forteller meg mer om bakgrunnshistorien til Ronan og hans forhold til kona Julia (fortalt gjennom hennes perspektiv) sier noe om problemet.

En kattepine

Som spøkelse burde verden ligge for dine føtter, og det burde være en lett sak å komme og gå som man vil og manipulere gjenstander etter eget ønske. Slik er det imidlertid ikke. Ettersom Salem er byen den er, er de fleste bygninger helliget slik at man ikke kan gå gjennom yttervegger med mindre en dør eller et vindu er åpent. Dette er for så vidt logisk nok, men hvorfor rester av gamle bygninger som ikke lenger eksisterer skal skape hindre for Ronan er et større mysterium. Hvilke gjenstander man har muligheten til å manipulere virker også noe vilkårlig; en printer kan begynne å spytte ut ark, mens en annen står fullstendig stille. På toppen av det hele er ikke verden fritt for farer for spøkelser: Noen steder er gulvet dekket med demoniske hender som er klare for å dra sjelen din ned til hvem-vet-hvor, noe som i praksis bare betyr at du må finne veien rundt (noe som aldri er vanskelig, og dermed blir hele greia bare irriterende). Du har også demoner – spøkelser som har vandret så lenge i det hinsidige at de har blitt forvandlet – som er innstilt på å gjøre livet surt for deg. Heller ikke disse skaper noen særlig stor utfordring, dersom man ser bort ifra at knappekombinasjonene som må til for å knerte dem ikke alltid er like enkle å få til. Faktum er at når man har brukt de syv timene det tar å komme seg gjennom spillet, sitter man og lurer på hvor utfordringen ble av. At man ikke kan velge vanskelighetsgrad er bare med på å forsterke problemet.

En annen evne man har som spøkelse, er muligheten til å besette folk og fe. I praksis gir dette imidlertid få muligheter. Man kan lese menneskenes tanker, og dersom det er viktig for plottets del kan man også styre tankerekkene deres inn imot riktig spor. Stort sett betyr det bare at man får muligheten til å høre på en rekke uinteressante og uinspirerte tanker hos hvermannsen. Da er det langt mer moro å besette katter. En av de mest sjarmerende og unike sidene ved Murdered: Soul Suspect er muligheten til å styre som en katt. Kattemodus gir deg muligheten til å være langt mer mobil enn det Ronan er, som verken kan hoppe eller klatre på noe som helst.

Enkle og lineære løsninger

Hva så med selve etterforskningen og mysteriet? Det er da tross alt dette som er spillets hovedanliggende, og naturlig nok er det mye av spillet som står og faller på gjennomføringen av nettopp denne delen. Det er derfor skuffende å se at utviklerne i Airtight Games har valgt de kjappe løsningene. Hele spillet er omtrent like lineært som et fordummet skytespill (les: Call of Duty), hvor det bare er å følge markøren og gå fra ett sted til et annet (her er det lite utforskningsmuligheter å snakke om). Når man så kommer fram, får du beskjed om hvor mange spor som skjuler seg på åstedet. Når du så har samlet dem sammen gjelder det å plukke ut de to-tre viktigste sporene, nøste dem sammen og finne ut hva som har foregått på åstedet. Deretter bærer det videre til neste åsted før prosessen gjentas. I seg selv hadde ikke dette vært så ille, men igjen er den enkle vanskelighetsgraden med på å forringe opplevelsen. Sporene er for lette å finne, og ofte opplever man at mange av "sporene" er fullstendig irrelevante er fullstendig irrelevante for etterforskningen. Aller tydeligst blir dette når man leter etter spor på det lokale museet, og museumsgjenstander som ikke har noe med saken å gjøre teller som et spor («Virkelig? Har den gamle kanonen fra borgerkrigen ingenting med saken å gjøre? Du verden, det hadde jeg aldri klart å gjette på egen hånd.»).

Sideoppdragene er heller ikke stort bedre. Stort sett snakker vi her om mindre etterforskninger for å hjelpe andre spøkelser å finne sjelefred og fare hen til det hinsidige. Som regel ligger åstedet for handlingen som holder spøkelset igjen like i nærheten, og saken er så opplagt at man må lure på om det å dø også betyr at man mister samtlige deduktive evner med mindre du er ikledd vest og fedora. Nevnte jeg forresten at ett av sideoppdragene ikke lar seg fullføre i PC-versjonen på grunn av en bug? Vel, nå har jeg det.

Bedre alternativ der ute

Det som kunne vært en potensiell fiffig supernaturlig kriminalgåte ender med andre ord opp som et enkelt og billig sammenkok av halvferdige og enkle løsninger. Murdered: Soul Suspect ender med det opp som et spill som ikke gjør noe andre ikke har gjort bedre tidligere. Er det skrekken som følger av det supernaturale du vil ha, finnes det flere gode alternativ. Er det mordmysterium som skal løses fra det hinsidige du vil ha, er nevnte Ghost Trick: Phantom Detective langt mer fiffig. Og er det åstedsgranskning og et god noir-spill du er på jakt etter, er L.A. Noire et langt bedre alternativ. Skjønt, dersom du har lyst på et spill hvor samtlige datamaskiner på politistasjonen kjører Deus Ex: Human Revolution i stedet for å gjøre jobben sin, er dette spillet perfekt for deg.

Score: 5/10