Noen høydepunkt finnes det likevel, og det finnes også studio som nekter å la Vita gå inn i glemmeboka uten at de har fått leke seg litt med den først. Media Molecule er ett av disse, og de er slettes ingen hvem som helst i Sony-sammenheng: dette er studioet som skapte enorm suksess på Playstation 3 med LittleBigPlanet-serien. Når de dermed tar steget inn i Vitas verden og forsøker å skape nok en leken og kreativ tittel med Tearaway, er det verdt å vie dem en aldri så liten smule oppmerksomhet.
Iota og Deg
Dette er starten på en ny historie, og denne historien involverer deg. Omtrentlig slik prøver en barnevennlig fortellerstemme å engasjere deg inn i historien, men alt den klarer er å få meg til å veksle systemspråket over til engelsk i stedet. Barnevennligheten forsvinner ikke, men i det minste føler jeg ikke lenger at jeg sitter og ser på Disney Channel.
Tearaway skiller mellom to sentrale hovedaktører for historien. Den ene er Deg (the You), og for å integrere deg i historien bruker spillet forside-kameraet på Vita-systemet slik at ansiktet ditt vises midt inne i sola. Den andre er en liten budbringer, og siden jeg valgte en mannlig variant kalles han for Iota. Iota er kanskje liten, men har et stort pågangsmot. Det trenger han, for ikke bare skal han bringe et budskap til Deg, men han må også forsere en gjeng skumle skapninger kalt Pappinger (Scraps på engelsk) og andre uhumskheter. Men budskapet skal frem, og Iota gir seg ikke.
Gjennom hele spillet får vi stadige påminnelser fra fortellerstemmen om at dette er din historie (eller, i det minste Iotas historie). Til å være så tilsynelatende opptatt av historien er spillet imidlertid lite i stand til å engasjere historiemessig. Ikke at dette oppleves som et høyt krav i seg selv: Tearaway er rettet mot et ungt publikum, og plattformspill klarer seg som kjent godt uten særlig historie å skryte av. At spillet derimot hele tiden maser om Iotas historie fungerer imidlertid mot sin hensikt. Man blir rett og slett lei, ikke minst fordi historiefortellingen i spillet hopper på kryss og tvers uten noen tilsynelatende helhetstenkning.
Det Tearaway mangler på den narrative fronten, henter spillet inn igjen på den spillmekaniske og den estetiske. Media Molecule har alltid hatt en god forståelse for mulighetene og kapasitetene til Sonys konsoller, og viser at de fremdeles kan gamle kunster i møte med Vita. Det grafiske uttrykket i Tearaway er formet som papirmasjé, avisutklipp og annen papirkunst. Dette åpner opp for at man gjennom spillets gang kan rive, klippe, lime, tegne og dekorere både venner og fiender. Også Iota må med jevne mellomrom endre på utseende til det bedre eller verre for å komme videre. Dette kan skje på flere måter. Man kan kjøpe seg ferdigdekorerte gjenstander for konfetti (som er spillets form for mynter), eller man kan lage dem selv. Etter hvert får man også tildelt et kamera, og ved hjelp av kameraet kan man ta bilder av skapninger og gjenstander. Belønningen? Man åpner opp en mal for hvordan man kan lage disse papirfigurene i virkeligheten. Morsomt og kreativt.
Papiromgivelsene og dets skjørhet er også nøkkelen for å komme seg frem i spillet. Områder kan rives eller trykkes på, og for å gjøre dette benytter man både Vita-skjermen og den trykkfølsomme bakplaten på konsollen. Noen av områdene kan rives nedenfra, og når det skjer dukker det jammen opp en svær finger der papiret blir revet. Alt i alt brukes Vita-konsollens muligheter på en god måte: elegant og lettvint uten en følelse av påtvungethet. Der spill som Assassin’s Creed III: Liberation nærmest ble ødelagt av lite fungerende og unødvendige Vita-funksjoner, klarer Media Molecule å balansere mellom overforbruk og null bruk.
Sjarm og festlig design til tross, kommer man ikke utenom det faktum at Tearaway også er et plattformspill. Og her er vi kanskje inne på spillets svakeste punkt. Det er ikke det at Tearaway gjør fryktelig mye galt som plattformspill. Samtidig flytter det heller ingen milepæler. Barnespill til tross er det fort å anklage spillet for å være for lett. Og tar man bort funksjonene knyttet til det papirpregede designet, sitter man ikke igjen med all verdens kreativitet. Selv modifikasjonsmulighetene man finner i spillet kan lett minne om funksjonaliteten i LittleBigPlanet.
Tearaways sak blir ikke lettere av at 2013 var et svært godt år for eventyrspill på samtlige plattformer, hvor Super Mario 3D World og ikke minst Rayman Legends var bare toppen av kransekaken. Med så sterk konkurranse er det kanskje ikke så rart at det blir vanskelig å følge opp, og Tearaway må derfor tåle å oppfattes som litt kjedelig og lite spenningsfylt til tider.
Vitas spillkatalog er ikke all verdens, og for de minste i familien er den enda tynnere. Er man en av de få som er i besittelse av konsollen er det derfor ikke vanskelig å anbefale Tearaway som et hyggelig tidsfordriv for en seks-syv timer. Stort mer underholdningsverdi har imidlertid ikke spillet, men med en hyggelig utsalgspris gjør ikke dette så mye.
Score: 7/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar