The World Ends with You

Har en sjanger først blitt etablert, er det heller fort gjort at andre som forsøker å lage noe tilsvarende i samme sjanger ender opp med å repetere og gjenta hverandre. I seg selv er dette ikke nødvendigvis noe negativt: sjangre gjenkjennes av tilbakevendende elementer, som også er med på å gi oss noe av det vi har lært oss å like ved sjangeren. Men for mye repetisjon kan fort gå på mangfoldet og kreativiteten løs, og resultatet er følelsen av stagnasjon, plagiat og oppgulp.

Med unntak av FPS-sjangeren er det nok få spillsjangre som sliter så mye med nettopp dette problemet som rollespill. Mange vil gjerne ha en bit av suksesskaka, og resultatet er altfor mange rollespill som forsøker å gjøre eller fortelle akkurat det samme. Nettopp derfor er det morsomt å sette seg ned med et spill som The World Ends with You, som både føles som et klassisk rollespill og som samtidig fremstår så fullstendig annerledes enn sine sjangersøsken.

Play the game or be erased!
Vi får i spillet ta turen til bydelen Shibuya i Tokyo, en bydel som er preget av det hippe og det urbane, ikke minst med tanke på mote. Nettopp dette spilles det aktivt på gjennom spillets gang. Når spillet starter våkner Neku Sakuraba opp uten noen anelse om hvor han er eller hvordan han har havnet dit. Dette blir raskt endret idet han møter på ungjenta Shiki, som ber ham om å forme en par-kontrakt med henne. Neku finner snart ut at de er en del av Reaper’s Game, et dødsspill som foregår over sju dager og hvor taperne som ikke kan fullføre de gitte oppgavene de får blir «visket ut.» Dødsspillet foregår i en parallellvariant av Shibuya, hvor det vanlige Shibuya ligger i Realground mens Reaper’s Game foregår i Shibuyas Underground. Fordi deltakerne i dødsspillet kan ane hva som skjer i Realground samtidig som de befinner seg i Underground, betyr det at de må bekjempe sine fiender på to plan samtidig, og at deltakerne i dødsspillet derfor må forme par som kan kjempe kampene på hvert sitt plan parallelt. Problemet er bare at Neku har en innbitt motstand mot å handle sammen med andre mennesker, og å bli kastet ut i et spill han i utgangspunktet ikke vet noe om gjør ikke situasjonen lettere.

Til å begynne med virker mye å følge i de klassiske JRPG-fotsporene. En hovedperson med tillitsproblemer som også lider av hukommelsestap og samtidig stråler av emotendenser høres ikke akkurat ukjent ut. Etter hvert som spillet får utvikle seg, får man imidlertid skimte en langt dypere historie som ikke bare kommer med en del overraskelser på det narrative plan, men som også aktivt bruker settingen og motekulturen i det urbane Japan som en del av spillets design og spillmekanikk. Resultatet er uten tvil høyst originalt, og det er få andre spill som har gitt meg helt den samme følelsen som The World Ends with You.

For den unge og den hippe
Shibuya er som nevnt stedet for det unge, det hippe og det urbane. Dette gjenspeiler seg også i stilarten i The World Ends with You. Hele spillet er gjennomsyret av street fashion, enten det er snakk om kleskoden til de forskjellige rollefigurene, grafittien i menyskjermene, den hippe musikken i lydsporet (som er temmelig kult, faktisk) eller det faktum at man må kle seg moteriktig ut ifra hvilken del av byen man befinner seg i. Ja, her blir styrker og svakheter i møte med forskjellige fiender påvirket av hvilke klær du ikler deg. Og dersom du i likhet med meg har null fashion sense, kan du trøste deg med at det har ikke Neku heller. Dette skaper mye humor i dialogen.

Mens vi snakker om dialogen, så er denne langt mer dynamisk enn hva man ellers er vant med fra tilsvarende spill. Stemmeskuespill finnes riktig nok ikke i spillet, men det behøves ikke. Her avbryter rollefigurene hverandre midt i setninger, noe som fremstiller på finurlig grafisk vis ved at snakkeboblene legger seg over hverandre. Dette skaper en dynamikk som gjør at dialogene føles levende og realistisk, DS-konsollens begrensede maskinvare til tross.

Kamp på to plan
Et ekte JRPG inneholder som regel kamper, og i The World Ends with You kjemper man først og fremst mot monstre kalt Noise. I spillet samler man på jakkemerker, og en av disse gir Neku muligheten til å lese menneskene i Realground sine tanker. Dersom det kretser Noise rundt menneskene blir deres tankesett og oppførsel forstyrret, noe som dermed skaper et dårlig kakofoni. For igjen å skape harmoni må Neku og hans partner kjempe mot monstrene, noe som skjer på to parallelle plan. Dette gjenspeiles ved at de to kjemper på hver sin skjerm på DS-konsollen. Neku kontrolleres på den nederste skjermen ved hjelp av touch-pennen, mens partneren hans enten kontrolleres ved hjelp av tastene eller ved å overlate kontrollen til AI-en. Etterhvert som man vinner kamper og går frem i spillet vil man få nye jakkermerker som åpner for nye angrep og egenskaper.

Kampsystemet gjespeiler den artige historien og settingen, og langt på vei fungerer den bra. Muligheten for å overlate kontrollen over spiller to til maskinen fungerer godt, men dersom du er den som klarer å gjøre to ting på en gang tilbyr spillet en real utfordring. Utfordret blir du nok uansett: ikke bare har spillet en temmelig bratt læringskurve, men det er ikke alltid kontrollen over Neku føles like presis og nøyaktig. Det er kjedelig når man taper på grunn av dårlig presisjon. Stort sett handler det likevel om spilleren og konsentrasjonsevnen, og kontrollspørsmålet blir aldri et stort eller omfattende et.

En skjult Square Enix-perle
Enten du er på jakt etter et godt rollespill, DS-spill eller street art-spill med sterkt fokus på gatemote og hipp musikk, er dommen klar: The World Ends with You burde være greia for deg. Faktisk tør jeg påstå det er noe av det bedre som ble gitt ut under Square Enix-paraplyen på midten av 2000-tallet. Og med tanke på hvor mange rollespill selskapet gir ut og til dels utvikler selv i løpet av ett år, sier ikke det rent lite.

Score: 8/10

PS: Spillet ble også gitt ut på iOS i 2012. Anmeldelsene er meget positive, og noen går så langt som å si at iOS-versjonen er bedre enn DS-versjonen.