Etter å ha tatt farvel med Kobe by for denne gang, var det bare å sette seg ombord et lyntog til Tokyo. Å kunne tilbakelegge en avstand på godt over 500 km på rundt tre timer er en svært behagelig følelse. Stille og smooth går det også.
I løpet av våre to siste dager i Japan hadde vi hyret losji i selveste Akihabara, også kjent som nerdenes Mekka. Dette la forholdene godt til rette for en aldri så liten dose nerdeshopping, noe som også var planen. Etter å ha sjekket inn lot vi oss ikke be to ganger, og dersom den japanske økonomien ikke har fått litt oppsving etter storhandelen vår i Tokyo og Kobe tilsammen kan de bare ha det så godt.
Akihabara har mange interessante butikker langs hovedgaten (Chuo Dori), men skal man virkelig se seg omkring etter skjulte skatter må man finne frem til butikkene i side- og parallellgatene. Her er det man finner lekkerbiskene. Man finner Mandarake, en åtte etasjer høy bruktbutikk dedikert til alle nerdete gjenstander, enten det gjelder spill, leker, klær, tegneserier eller hentai-gjenstander (dette er heldigvis lett å hoppe over, takket være at det meste er stuet i en og samme etasje). Man finner Super Potato, en godt skjult butikk opp en smal trappeoppgang som huser de lekreste retroskatter innenfor spill, og som til og med har en velfungerende Virtual Boy kan man teste. Nevnte jeg har den øverste etasjen er dedikert gamle arkademaskiner hvor man kan ta seg en brus mens man gruser motstanderne i blant annet Street Fighter II? Nå har jeg i det minste det. Man finner også Kotobukiya-butikken, en fire etasjers butikk dedikert en av de bedre figur- og effektprodusentene i bransjen. Nå er jeg faktisk ikke sikker på om alt i butikken faktisk er Kotobukiyas egne produkter, men de står bak mesteparten, og uansett huser butikken et jevnt over høyt kvalitetsnivå.
Akihabara huser mer enn nok saker og ting vi nerder kan bruke penger på, og som turist kan man til gjengjeld benytte seg av fritak for moms i enkelte butikker. Det var blant annet dette som overtalte meg at tiden var inne for å gå til anskaffelse av en Playstation 4. Å få kloa i en er vanskelig nok her i Norge for tiden, og det vil nok ta en god stund før maskinen er nede i 2.300-2.400 kroner i utsalgspris.
Vi hadde imidlertid et annet mål vi aktet å oppfylle mens vi var i Tokyo: Vi ville innom Park Hyatt Hotel, hotellet fra filmen Lost in Translation. Planen var å gå i baren på hotellet og drikke en Suntory whisky ("For relaxing times, make it Suntory time"). Fullt så enkelt var det ikke. Selv om vi kikket på kart underveis og spurte oss frem, klarte vi å gå oss bort. Når vi endelig fant hotellet, var det imidlertid ikke noe Suntory whisky å oppdrive. Kanskje ikke så rart, ettersom det ikke akkurat er den dyreste eller mest eksklusive drikken der ute. Dermed ble en dessert i stedet, men med tanke på at stedet tilbyr en nydelig atmosfære og en herlig utsikt over Tokyo, kan vi ikke akkurat si at vi angret på begivenheten.
Og bare for å toppe torsdagskvelden, fikk vi litt underholdning på toget på veien tilbake også: en ung businessmann følte vel at arbeidsmengden og antallet øl med gutta etter jobb hadde blitt litt vel mye, så han hadde like gjerne spent av seg skoene og lå langflat og sov døddrukken på toggulvet. Only in anime, tenkte jeg, men neida...
Fredagen, som var vår siste dag i Tokyo, gikk med til mer av det samme: shopping, spising og ellers bare hyggelige stunder. Tempoet var rolig, og stort mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at Akihabara Yashiki (stedet vi bodde på) tilbyr en herlig og avslappende atmosfære til tross for å ligge bare en parallellgate under et av Tokyos travleste strøk.
Og på lørdag var det slutt. En elleve timers flytur til Kastrup ved siden av en urolig tobarnsfamilie og en liten times tur derfra til Oslo lufthavn senere var det slutt for denne gang.
Bildene fra Park Hyatt Hotel ble dårlige, så da får det heller bli et bilde av alt byttet fra turen i stedet (PS4 ikke inkludert):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar