Artikkelen ble publisert sist lørdag på Gamereactor her.
For nøyaktig ett år siden ble den neste generasjonen av spillkonsoller innledet. Da slapp Nintendo sin nyeste hjemmekonsoll, Wii U, på det europeiske markedet.
Ja, du leste riktig: Jeg definerte nettopp Wii U som nestegenerasjon. En betegnelse som først og fremst tas i bruk når det er snakk om Sony eller Microsofts maskiner, men sjelden Nintendos nyeste. «Neste spillgenerasjon begynner nå», har vi kunnet lese i forkant av maskinenes lansering. Spør du meg har imidlertid den neste generasjonen allerede vært her i ett år.
Påstanden kan for mange måter oppfattes som dristig. Wii U er ikke akkurat spekket med maskinkraft, og sammenlignet med Playstation 4 og Xbox One havner den klart sist i klassen. Likevel er ikke dette i seg selv noe nytt. Nintendo har helt siden lanseringen av NES for 30 år siden lagt seg på en linje med enklere og mer tilgjengelig teknologi enn konkurrentene, for på den måten å nå bredere ut med en konsoll flere har råd til. Maskinvaren i konsoller som SNES, N64 og Wii hadde mindre ytelseskraft enn konkurrentene. Likevel har det ikke manglet på elegante perler på Nintendos konsoller opp gjennom årene, både fra selskapet selv og fra tredjepartsutviklere. Kreative løsninger har blitt prioritert over ytelse og hyperpolert grafikk, og sørget for at Nintendos maskiner har havnet i samme generasjonskategori som teknisk sterkere konkurrenter. Selvsagt har denne medaljen hatt en bakside eller tre, men det faktum at Nintendo fremdeles lever etter å ha konsekvent kjørt en slik linje betyr vi aldri bør avskrive japanerne.
Eller bør vi kanskje det? Wii U feirer den 30. november 2013 sitt ettårsjubileum her i Europa. Hva så? Har det noe å si? Har konsollen noe å komme med? Har den kommet med noe så langt? Og hvor går veien videre, nå som Xbox One og PS4 er ute på markedet?
Utfordringene står i kø for den japanske spillgiganten. At Xbox One solgte like mange enheter på to døgn som Wii U har gjort på et helt år i Storbritannia, tyder ikke bare på at Wii U har sterke konkurrenter - det betyr at konsollen ikke fremstår som en konkurrent i det hele tatt. For mange er dessuten Wii U-navnet fremdeles som et mysterium. Enten har ikke folk hørt om maskinen, eller så forstår de ikke at det er snakk om en helt ny konsoll (skjønt litt research på egenhånd før du kjøper en gave til poden skader faktisk ikke, folkens). Har ikke Nintendos oppdaget alle varsellampene innen nå, er det på tide å sjekke både syn og hørsel. Det er ikke nødvendigvis bare ulemper med å være litt mindre enn konkurrentene, men det skader absolutt om konkurrentene overskygger deg så mye at du ikke blir sett.
Wii U har et imageproblem, og det handler ikke bare om navnet. Markedsføringen har sviktet, noe som går ut over hele kundegrunnlaget. Men imageproblemet stikker dypere. I et forsøk på å nå både kjernespillerne og det brede publikum, har de i realiteten ikke nådd noen av dem. Det brede publikum forstår tydeligvis ikke at det er snakk om en ny konsoll. Kjernespillerne har på sin side sittet på gjerdet i påvente av Sony og Microsofts alternativ, og salgstallene har vært tydelige. For den klassiske «kjernespilleren» fremstår Wii U tydeligvis ikke som et alternativ. Den mangler de store salgstitlene som Battlefield 4 og Metal Gear Solid V, og den manglende tredjepartsstøtten til Wii U er en tydelig hodepine for Nintendo. Den kunne vært verre, men situasjonen kunne også vært betraktelig bedre.
Likevel forholder jeg meg rolig. Hvorfor? Fordi mitt Nintendo-eierskap aldri har handlet om å få alt det jeg kan få alle andre steder. Det har heller handlet om å få noe unikt. Noe som skiller seg ut. Noe særegent. Ja, hvis jeg kan si det: Noe bare Nintendo klarer å levere.
På Wii Us ettårsdag tar jeg en kikk i spillsamlingen min. Wii U-delene av hylla teller til sammen 14 spill, pluss noen retrotitler kjøpt via Virtual Console (ikke mye vil noen si, men husk at man skal rekke å spille spillene også). I denne samlingen finner man tredjepartstitler som Rayman Legends, Duck Tales Remastered og Lego City Undercover. Noen av titlene, som Rayman Legends og Deus Ex: Human Revolution - Director's Cut, får man også til andre konsoller, men i all hovedsak består samlingen av Nintendos egne titler. Titler som ikke finnes til andre konsoller. Titler som ikke bare er eksklusive, men som også tilbyr opplevelser som skiller seg klart ut fra konkurrentenes.
Du har Pikmin 3, noe så uvanlig som et sanntidsstrategispill til konsoll som fungerer aldeles ypperlig. Du har The Wonderful 101, som fremstår som både et banalt og fabelaktig festlig superheltspill på én og samme tid. Du har Nintendoland, som fremdeles er en publikumsfavoritt på festene hjemme i gården. Du har Wii Fit U, en «casual»-tittel som faktisk når frem til målgruppen med glans (bare spør min bedre halvdel). For ikke lenge siden serverte dessuten Nintendo en oppusset versjon av en gammel Zelda-klassiker og det nylig lanserte Super Mario 3D World er allerede godt på vei mot legendestatus for den fortsatt så unge åttende konsollgenerasjon
Faktum er at når jeg ser tilbake på spillåret 2013, har sjansen for å kose meg meg et Wii U-spill vært langt større enn når jeg har satt meg ned med et påkostet storspill til PS3 eller PC. Joda, jeg har storkost meg med både Bioshock Infinite og The Last of Us, men der store multiplattformtitler som Tomb Raider, Batman: Arkham Origins og Assassin's Creed IV: Black Flag har fremstått som noe skuffende (men med mange gode kvaliteter også, for all del), har Wii U-titlene jeg har spilt innfridd i langt større grad. De har vært minneverdige. De har vært solide. Og ikke minst: De har vært morsomme å spille.
Kritikernes største ankepunkt mot Wii U har vært mangelen på spill. Denne mangelen er nå i ferd med å bøtes på. Ett år etter lanseringen kan Wii U skimte med en brukbar mengde tredjepartstitler (her har Ubisoft vært særlig aktive) og flere unike titler som absolutt er verdt oppmerksomheten fra spillinteresserte. Hvorvidt Wii U er blitt en må-ha-maskin på ettårsdagen sin er likevel diskutabelt, selv om The Wind Waker HD og Super Mario 3D World er perler alle egentlig bør få med seg. Med titler som Super Smash Bros 4, Bayonetta 2, Monoliths rollespill X og Mario Kart 8 i vente i 2014, kan vi i det minste si at Wii U ligger betraktelige steg foran på må-ha-skalaen ved ettårsdagen, enn det f.eks. Playstation Vita gjorde. Slenger Nintendo bare på med nye spill i Zelda-, Metroid-, Star Fox- og F-Zero-seriene, burde suksessen være sikret.
Nintendo har flere utfordringer i sikte med tanke på Wii U. De to største utfordringer i tiden fremover - bortsett fra imageproblemet - gjelder tilgangen på retrotitler og bruken av konsollens kjerneelement: Gamepad-kontrolleren.
Nintendo har et hav av gamle titler å hente fra sin 30 år lange historie. De har sluppet noen av dem allerede til Wii Us retrotjeneste Virtual Console, men utvalget er så langt skuffende tynt - ja, latterlig dårlig tør jeg påstå. Ingen av retrospillene er nyere enn Super Nintendo, noe som betyr at perler til Nintendo 64 som man kunne kjøpe til Wii ikke er tilgjengelige. Her må Nintendo tørre å satse og reklamere bredt for satsningen. Å utvide Virtual Console til å omfatte både N64- og Gamecube-spill hadde absolutt ikke skadet. Faktisk har Nintendo fortsatt en lang vei å gå før man med rette kan sammenligne nettfunksjonaliteten med rivaliserende tjenester som PSN, Xbox Live og Steam.
GamePad-kontrolleren er likevel et langt kinkigere problem. For all del, jeg er fan. Det er ofte både praktisk og nyttig å ha en sekundærskjerm, og muligheten for å fortsette spillingen på denne når TV-en i stua blir opptatt, er slettes ikke dum for spillere som ikke har enerett på TV-en. At Gamepaden har headsettilkobling øker bare denne bonusen. Når det er sagt er det fremdeles få spill som virkelig får meg til å føle at kontrolleren er nødvendig. Den dårlige batteritiden hjelper heller ikke. Nintendo skal ha ros for å komme med gode forsøk, men flere flinke aktører må komme på banen.
De siste årene har jeg kjøpt tre konsoller ved lansering: Wii U, Playstation Vita og 3DS. I år kunne jeg kjøpt meg PS4 ved lansering. Jeg valgte å stå over. Med en forholdsvis ny PC frister det rett og slett ikke enda. PS4-innmaten er blitt mer lik PC-ene. Dette gjør at maskinen blir lettere å utvikle til, men det betyr også at maskinen overgås av PC allerede ved lansering. Opplevelsene blir for like, de skiller seg for lite ut, og for en PC-eier føles det strengt tatt ikke nødvendig med en PS4 eller Xbox One, i det minste ikke akkurat nå.
Er Wii U på sin side nødvendig? Jeg kan ikke gi deg det endelige svaret på dette, ettersom det kommer an på hva slags type spill du foretrekker. Jeg tør derimot å påstå at du skal ha veldig gode grunner for å avskrive konsollen fullstendig, og disse grunnene vil bli enda vanskeligere å finne det kommende året.
Gratulerer med ettårsdagen, Wii U!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar