Batman: Arkham Origins

Nesten ingen kunne forutse hvilket mesterverk Batman: Arkham Asylum kom til å bli før det ble lansert i 2009. Det mer eller mindre ukjente studioet Rocksteady kom ut av praktisk talt ingensteds hen, og fremfor å servere oss nok et elendig lisensspill som kun melket merkevaren for hva den var god for, fikk vi faktisk servert et utsøkt spill basert på Batman-universet.

Med et slikt utgangspunkt var det nesten utrolig at Rocksteady klarte å overgå seg selv så til de grader med Batman: Arkham City i 2011. Noen få ankepunkter gjorde at jeg styrte entusiasmen min der og da, men i etterkant er det få spill jeg kommer til å huske med like gode minner fra denne konsollgenerasjonen som nettopp Arkham City. Måten spillet løste problemer knyttet til stort og åpent miljø, et fullstappet persongalleri og et allerede tungt etablert univers var intet mindre enn eksemplarisk.

Men kan alle gode ting faktisk være tre? Spesielt når Warner Bros. velger å overlate arbeidet med et tredje spill i Arkham-serien til noen andre enn Rocksteady?

Den gang ei...

En julefortelling
Det er julekveld i Gotham... men julefreden er langt unna å senke seg over de tusen hjem. Til det er det altfor urolig ved Blackgate-fengselet. Skurken Black Mask har brutt seg ut av fengselet og skapt kaos, men det stopper naturligvis ikke der. Rik som Black Mask er (han er jo en finansfyrste, tross alt), har han bestemt seg for å skjenke hele 50 millioner dollar til en av åtte superskurker. Det eneste som kreves for at pengene skal kunne innkasseres, er at de klarer å ta knekken på Batman i løpet av de neste 24 timene. Med Gotham som sin arena er det duket for en intens natt for byens innbyggere, og Batman selv må kaste seg ut i mørket for å stoppe den intense jakten.

Blant de åtte superskurkene som har takket ja til å delta i konkurransen finner vi gamle travere som Bane og Deadshot, men også nykommere som Copperhead. Det er med andre duket for et innholdsrikt persongalleri. Den store utfordringen som følger med dette, er: Klarer man å gi alle deltakerne den plassen de fortjener, eller føles de overflødige og havner derfor bare i veien?

Der Arkham City presterte det mesterverk å havne i førstnevnte kategori, synker Arkham Origins dessverre langt ned i den andre kategorien. I denne juleberetningen er det rett og slett for mange deltakere med for historiens beste, og man kjenner at i altfor mange tilfeller er rollefigurer med kun fordi fansen forventer deres opptreden. I disse tilfellene blir det altfor tydelig at historien deres er uinspirert og lite original. Hele opplegget med at Batman her er ung og uerfaren, og dermed også oppfører seg mer brutalt, kjøper jeg rett og slett ikke.

Mye av dette skyldes antakeligvis at utviklerne i Warner Bros. Games Montréal har laget en historie basert på Batmans tidliger karriere, et punkt hvor han ennå har til gode å møte mange av sine dødelige motstandere. Problemet er bare at dette allerede er nøye kartlagt i både film, TV og tegneseriematerialet rundt Batman, og det er grenser for hvor mange opprinnelseshistorier man kan operere med, multivers eller ikke. Der vi i Arkham City fikk servert noe som luktet selvstendighet og en viss originalitet, får vi denne gangen bare servert et oppkok. Det blir som å følge opp et utsøkt hummermåltid med en First Price-pinneis: kan hende smaker den helt greit, men den står langt ifra i stil med det vi har fått servert tidligere.

Blåkopiering
Som i forgjengeren ikler du deg rollen som Batman, med flust av utstyr og hjelpemidler til disposisjon. Også denne gang er det et stort og åpent bymiljø i Gotham som møter deg; faktisk består bilmiljøet i spillet av hele Arkam City-regionen pluss et område som er omtrent like stort. Men selv om det er morsomt å besøke gamle områder igjen og se hvordan det hele så ut før det falt i de kriminelles hender, føles det ikke like spennende som sist. Byen er temmelig tom, og bortsett fra noen skurker som går rundt her og der er det lite som inspirerer meg til å utforske byen. Det er for lite å finne på, for lite å se og for lite variasjon. Det er for få detaljer og for få skjulte skatter, og derfor lite som frister meg til å sitte med spillet lenger enn nødvendig.

Det er i bunn og grunn noe underlig, ettersom Arkham Origins langt på vei tilbyr mye av det samme som forgjengeren. Samtidig er det også her spillets hovedproblem ligger. Arkham Asylum og Arkham City oste av inspirasjon, av nytenkning og av en leken forkjærlighet for Batman-universet. Arkham Origins viderefører det meste av dette, men inspirasjonen mangler. Alt som har fungert, er mer eller mindre blåkopiert. Mye ser likt ut, og spillet har stort sett de samme spillmekaniske grepene som før. Problemet er at jeg ikke er på jakt etter en blåkopi. Jeg vil ha et spill som gir meg den hakeslippende følelsen fordi det tør å gjøre noe på en ny og spennende måte, på samme måte som Arkham City gjorde det.

Forglemmelige bosskamper
Med det sagt: Når grunnmaterialet er såpass godt som det er, sier det selv at det skal noe til før det hele blir fullstendig katastrofalt. Det er fremdeles svært underholdende å snike seg innpå intetanende skurker i vintermørket, henge over dem i gargoyler og plutselig fiske dem skrikende opp i lufta. Man er faktisk Batman i Arkham-spillene, og det slutter aldri å være kult. Man har fremdeles et stort utvalg våpen til disposisjon, og i nærkamp-situasjoner flyter fremdeles kampene med det samme gode, veletablerte systemet som Rockstedy utviklet med det første spillet i serien. Selv om jeg mistenker at systemet ikke er like velpolert som før, kan det også bare skyldes at undertegnede ikke mestrer systemet like godt som tidligere. Samtidig har det blitt rapportert en rekke feil med spillet, særlig på Xbox 360-hold, så man kan aldri være for sikker...

Det er heller ikke mye imponerende å si om kampene mot superskurkene. De fleste av kampene er over før man får sukk for seg, og spillet bygger langt mer opp mot kampene enn det de er godt for. De fleste av dem ender opp som skuffende antiklimaks. Dette gjelder også kampen mot Deathstroke, en av Batmans fremste fiender. Fremfor å skape en kamp verdig historiebøkene, ender man opp i en høyst forglemmelig kontringsfest. Var det dette vi hadde forventet? Langt ifra.

Det har også vært knyttet stor spenning til spillets lydspor. Mark Hamill, som i lang tid gjorde seg legendarisk utmerket i rollen som Joker, har nå lagt rollen på hylla. I Arkham Origins er jobben overlatt til Troy Baker, deriblant kjent for sin rolle i BioShock Infinite og The Last of Us. Fremfor å gripe anledningen til å forsøke å overgå legenden ved å sette sitt eget preg på ikonskurken, velger Baker å satse trygt og etteraper Hamills rolle i svært stor grad. Når han ikke mestrer denne jobben like godt som forgjengeren, er det grunn til å la seg skuffe, og følelsen av oppkok av gammel storhet blir bare enda mer understreket av dette. Hakket mer positiv stiller jeg meg til skuespillerbyttet av Batman, som denne gangen har en røffere tone takket være Roger Craig Smiths innsats.

En skuffende treer
Det er alltid risikabelt å se fram til et tredje spill i en veletablert serie, ikke minst i serier der det andre spillet satte standarden skyhøyt. Mass Effect og Uncharted er bare to eksempler på andre serier som har falt i samme fellen tidligere. Det er likevel trygt å påstå at Batman: Arkham Origins faller langt lengre ned enn de to førstnevnte, noe som etter alt å dømme skyldes studiobyttet. Har man ikke spilt de to første Arkham-spillene, er det sikkert noe glede å hente i det tredje spillet. Veletablerte Batman-fans er imidlertid dømt til å bli skuffet, og går strengt tatt ikke glipp av noe stort om de hopper over hele herligheten.


Score: 6/10