Om årets spill 2013

Jeg er ikke noen GTA-fan, jeg bryr meg generelt sett lite om skytespill, og skal jeg først spille flerspillerdeler av et spill foretrekker jeg å gjøre det med mine motstandere fysisk til stede i samme rom som jeg sitter i.

Med ovenfornevnte avklaringer på plass, er det på tide å se tilbake på et begivenhetsrikt spillår og trekke frem høydepunktene. Det er på tide for meg å få ned på papiret hvilke av årets spill som har tilbydt de beste opplevelsene, gitt de mest minneverdige opplevelsene og vært mest underholdende. Kort fortalt: Tiden er inne for å kåre mine topp ti favoritter fra spillåret 2013.

For en mer allsidig liste, kan du gjerne ta en tur innom Gamereactors 2013-liste. Her er kåringen som vi i GR-redaksjonen kom frem til i fellesskap, inkludert en del subkategorier. Undertegnede har bidratt med en hel del av tekstene, så ta gjerne og les.

Er dere klare? Da tar vi det fra nr. 10 av:

10. Metal Gear Rising: Revengeance

Gutta og jentene i Platinum Games vet virkelig hva de holder på med. Hver tittel de presenterer serverer oss heseblesende action, utrolig tøffe bosskamper, stramt og velsittende kontrolloppsett og så herlig mye surrealisme at det blir harry på en festlig måte. Når Platinum Games så får prøve seg på Metal Gear-serien, er resultatet uventet underholdende. Innta rollen som Raiden og kast deg ut i dette adrenalinfylte, dritkule hack-and-slashspillet. Å være en robotninja har aldri vært så moro som i år. Dessuten var soundtracket til tider ekstremt rått og fengende. Anbefalt.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch 

Når filmstudioet Ghibli går sammen med spillutviklerne i Level-5, er resultatet nødt til å bli magisk. Det PS3-eksklusive JRPG-eventyret Ni no Kuni skuffer da heller ikke. Historien om unggutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde morens sjel er rett og slett både magisk og uforglemmelig. Grafikken er som snytt ut av en Ghibli-film (kvalitet, med andre ord), spillmekanikken er lagt opp til at selv uerfarne spillere kan sette seg inn i RPG-mekanikkene, og sluttproduktet er rett og slett et kvalitetsprodukt på alle måter – akkurat slik man er blitt vant til når man tar opp et produkt fra ett av de involverte studioene. Ekstra pluss for at Ghiblis stamkomponist, Joe Hisaishi, står bak musikken. Ni no Kuni er et magisk rollespill ingen med en PS3 i hus bør gå glipp av.

8. Bravely Default

Vi var lenge spente på om også vi i vesten skulle få tilgang på dette lovende JRPG-eventyret til 3DS. Heldigvis hørte Square Enix på våre bønner, og godt var det. Bravely Default er et rollespill som plukker med seg så å si alt det som fungerte så bra med de gode, gamle rollespillene fra 80- og 90-tallet, legger til et ekstra element som skaper en utrolig kreativ strategisk dimensjon, og vips – man har et spill som langt på vei burde hatt Final Fantasy-navnet i seg, men som står mektig og støtt som en selvstendig tittel. Har du savnet rollespill tilsvarende de seks første Final Fantasy-spillene (og med en stemning som til en viss grad gir deg Final Fantasy IX-vibber), er dette noe for deg.

7. Rayman Legends

Rayman Legends var i utgangspunktet tenkt som et Wii U-eksklusivt spill, men naturlig nok har konsollens lave salgstall gjort utviklerne i Ubisoft urolige. Spillet ble derfor utsatt et halvt år og deretter lansert til samtlige plattformer som kan krype og gå. Sluttresultatet er det imidlertid ingenting å si noe på. Sjelden har det vært så moro å spille sammen med vennene dine i sofaen, og ikke minst må de fabelaktig festlige musikkbrettene som avslutter hver verden trekkes frem med smil om munnen. Får dere nok av all plattformmoroa (noe som er vanskelig å tenke seg), kan dere alltids ta et slag Kung Foot, årets kuleste minispill (til sammenligning kan VM og FIFA bare kan ta seg en bolle). Wii U-versjonen er fremdeles hakket bedre (man kan spille fem stykker, og den femte spilleren vil til gjengjeld være svært nyttig å ha med på laget), men alle konsolleiere på jakt etter solid flerspillermoro for liten og stor bør sikre seg denne kremtittelen.

6. Gone Home

Gone Home var den store overraskelsen i spillåret 2013 for min del. Et mystisk hus ute på den amerikanske landsbygda, en kryptisk beskjed fra lillesøsteren din på inngangsdøra og et tomt hjem i en regntung natt er det som møter deg i dette spillet. Gjennom de to neste timene skal du på kløktig vis finne ut hvor alle sammen har blitt av og hva som har skjedd. Gone Home viser hvor små og enkle grep som skal til for å gjøre spillnarrativ til et genialt og unikt fortellermedium. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne kreative indietittelen med det første, nei.

 5. Super Mario 3D World 

Lenge så det ut til at plattformkongen måtte se seg slått av en fransk konkurrent. Men luringen Mario fornekter seg aldri. I år har han troppet opp på Wii U med intet mindre enn tre følgesvenner på slep, og plattformspill har sjelden vært så underholdende som i Super Mario 3D World. Kreativt banedesign, rik variasjon, sylskarp presentasjon og ikke minst firespillermoro gjør dette til en definitiv must-have. En perfekt tittel for rørleggerspirer i alle aldre.

4. The Legend of Zelda: A Link Between Worlds

Zelda-spill slår sjelden feil. Når man på toppen av det hele svarer med å ta utgangspunkt i et av spillhistoriens beste spill, kan man ikke annet enn å fryde seg. Det vil si: hadde de laget en sjelløs oppfølger, hadde det vært grunn til å frykte. Heldigvis fornekter Nintendo seg ikke. Ikke bare har de laget en kvalitetstittel som står støtt på egne bein, men de har også våget å endre deler av den tradisjonelle Zelda-formelen. Gåtene er kreative, den åpne tilnærmingsformen er høyst velkommen, og ikke minst er den grafiske presentasjonen aldeles utsøkt. 60 fps i brilleløs 3D? Ja takk.

 3. Fire Emblem: Awakening

For den langtlivede spillserien til Nintendo og Intelligent Systems var dette vinn eller forsvinn. Etter flere runder med sviktende salg var tanken å lage et siste og endelig Fire Emblem-spill. Kanskje dette medførte at utviklerne la sin sjel i spillet. Det kjennes i hvert fall slik, og resultatet er ikke bare ett av seriens beste spill på svært lenge (om ikke muligens noensinne), men også et av årets sterkeste titler totalt sett. 3DS har virkelig markert seg som en solid konsoll i år med mange sterke titler, og Fire Emblem: Awakening er den beste i klassen. For en som meg, som er lang og trofast fan av serien, var det rett og slett engasjerende å sitte og spille seg gjennom dette herlige strategiske eventyret, selv etter at hovedhistorien var avsluttet (Fire Emblem er sammen med Bravely Default muligens det spillet jeg har brukt mest tid på i 2013). Og ut ifra spillets popularitet er det vel også lov å håpe at serien fortsetter å leve i noen år til?

2. BioShock Infinite

Det tok meg temmelig lang tid før jeg spilte BioShock. Faktisk gjorde jeg det så sent som i år. Hovedårsaken til dette var at jeg likte det jeg så da BioShock Infinite ble lansert. Og etter de 12-16 timene det tok meg å spille gjennom historien i himmelbyen Columbia kan jeg si at jeg ikke var særlig skuffet i etterkant. Å følge opp en av konsollgenerasjonens beste spill var uansett en temmelig vanskelig bragd, og selv om Infinite ikke overgikk 2007-tittelen var det likevel en høyst minneverdig opplevelse. Ikke minst er det Elizabeth som skal ha mye av æren for at spillet ble såpass emosjonelt engasjerende som det ble. Som eskorteoppdrag er hun aldri i veien, og hun viser at selv spillfigurer er figurer man kan bry seg oppriktig om. Et av årets mest minneverdige musikkøyeblikk fikk vi også gjennom spillet. Columbia-turen overbeviste meg.

1. The Last of Us

Det er så lite som skiller The Last of Us fra perfeksjonisme i min bok. For en som verdsetter en god kombinasjon av den sitrende følelsen man får av å snike seg rundt i snikespill, relasjonsfokus i mørke, tunge miljøer og gode historier sånn generelt, var The Last of Us nærmest et skreddersydd spill for meg. Den gripende begynnelsen. Den spennende utviklingen. Suget i magen hver gang man forsøker å snike seg forbi en zombie-som-ikke-er-en-zombie. Den såre musikken. Den absolutt perfekte slutten. Og, ikke minst: To høyst levende rollefigurer som man virkelig ikke klarer å slippe taket på. Naughty Dog har med The Last of Us lært seg å mestre PS3-maskinens kapasiteter fullt ut, og sluttresultatet er ikke bare årets spill, men også et spill som viser hva spill som medium er i stand til å presentere og prestere. Jeg har gjennom det siste halvåret anbefalt spillet til de fleste jeg kjenner som gidder å høre på, enten de er spillinteresserte eller ikke. Det kommer jeg nok til å fortsette med en god stund til.

Verdige kandidater som ikke nådde helt opp: Persona 4: Golden, Dragon's Crown, Tales of Xillia, The Wolf Among Us, Project X Zone, Pikmin 3, Luigi's Mansion 2, The Wonderful 101 og The Legend of Zelda: The Wind Waker HD (som i min bok er et 2002-spill og derfor ikke er regnet med på denne lista).

Spill fra 2013 jeg ennå ikke har prøvd og som sikkert kunne fått en plass på lista: The Stanley Parable, Papers, Please, Animal Crossing: New Leaf og Brothers: A Tale of Two Sons.

Årets skuffelser: Beyond: Two Souls, Tomb Raider, Killer Is Dead og Batman: Arkham Origins. Opphaussede spill som ikke levde opp til forventningene. Fysj!

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds

Nå som fridagene endelig har kommet og ett av årets akademisk travleste perioder er over, kan jeg endelig ta meg tid til å se tilbake på det som har blitt spilt den siste måneden. Og med både Mario og Zelda på menyen i november-desemberskiftet, må man kunne si seg vel fornøyd.

Eller?

Saken er at gleden var godt blandet med skepsis da Nintendo plutselig i vår annonserte det nye Zelda-spillet The Legend of Zelda: A Link Between Worlds. Årsaken var ikke den visuelle stilen eller at spillet «bare» var et 3DS-spill. Nei, som tittelen forespeiler snakker vi her om en mer eller mindre direkte oppfølger til det som kan diskuteres å være tidenes beste spill, nemlig SNES-spillet The Legend of Zelda: A Link to the Past. Samme kart, samme landskap, og endatil et grafisk preg som gir klare assosiasjoner til den gode, gamle pikselerte versjonen av Hyrule (om enn denne gangen i polygoner). Nå er aldri Zelda-spillene dårlige, men med slike valg måtte man erkjenne at Nintendos valg var mildt sagt dristig. Holder de på å gå tomme for inspirasjon?

For å sitere en viss Paulus: Langt ifra.

Picture this

Fra første stund er det tydelig for den som kjenner SNES-klassikeren hvor A Link Between Worlds henter sin hovedinspirasjon fra. Fra Link blir vekket i senga si og går ut døra er det et kjent Hyrule som møter oss, selv om vi i den interne kronologien befinner oss seks generasjoner etter A Link to the Past. Selv om referansene møter oss en gang i blant, særlig når forhistorien for spillets handling fortelles, er det likevel ingenting som krever at du har spilt klassikeren for å nyte dette selvstendige spillet (selv om opplevelsen sannsynligvis blir betraktelig bedre med klassikeren i bagasjen).

Også denne gangen må Link ta steget fra å være en enkel landsens gutt kledd i grønt til å bli den helten som kreves for sin tid. Denne gangen er det magikeren Yuga som skaper uro idet han stenger ofrene sine inne i malerier. Den maleriske magien rammer også Link, men takket være et mystisk armbånd Link har fått av den bisarre handelsmannen Ravio (som ganske så frimodig innkvarterer seg hos Link) blir Link nå i stand til å gjøre seg om til et maleri etter ønske. Evnene må benyttes for å ta opp kampen mot Yuga, en kamp som etterhvert bringer Link til Hyrules parallelle mørkeverden, Lorule.

Noe av det som slår meg mest, er hvor flinke Nintendo denne gangen har vært til å tilby en opplevelse som passer enten man kjenner originalen eller ikke. Spillets stadige smådrypp fra originalen fremstår som vidunderlige blasts-from-the-past som minner oss om hvorfor vi ble glad i A Link to the Past da det ble gitt ut for over 20 år siden. Enten vi snakker om geografien, menneskene eller bare den fantastiske nytolkningen av den klassiske musikken (spill dette med et godt headset på, er du snill, så gjør du deg selv en stor tjeneste), er dette et spill det er vanskelig for Zelda-veteraner ikke å bli glad av. Samtidig er det lett tilgjengelig for nye spillere, som til tross for sine tydelige røtter ikke pålegger noen å være kjent med serien eller tidligere spill for å nyte opplevelsen. Åstarte sin Zelda-karriere med A Link Between Worlds er slettes ingen dum idé.

Lekker gåteløsing

Gjennom spillets gang vil spilleren se Link vandre rundt i Hyrule i et overfra-og-ned-perspektiv, slik som i SNES-klassikeren. Men så snart Link får evnen til å gjøre seg om til et maleri, blir det bokstavlig talt lagt til en ekstra dimensjon i spillet. En ekstra dimensjon som ikke bare viser Hyrule fra et nytt perspektiv, men som også åpner for et hav av kreative gåter. Som maleri kan man bevege seg gjennom smale vindusgitter eller sprekker i veggene, og tankegangen man må tillære seg for å komme seg gjennom spillet og finne alle dets skjulte hemmeligheter er rett og slett utrolig forfriskende for serien. Det fremstår som både original, unikt og kreativt, og ikke minst er det særdeles festlig. Særdeles lekkert er det også, og de som tviler på Nintendos grafiske evner og 3DS-konsollens potensiale bør virkelig sette seg ned med A Link Between Worlds. Med 60 fps har spillet en av de beste 3D-effektene konsollen kan by på, og å spille dette uten 3D-effekten på blir som å spytte Nintendo i ansiktet.

Ny tankegang når det gjelder gåteløsning til tross, så skulle jeg likevel ønske at vanskelighetsgraden i spillet var hakket høyere. Selv til Zelda-spill å være blir A Link Between Worlds aldri særlig utfordrende, i hvert fall ikke for de av oss som spiller mye. Jo visst koser jeg meg underveis, men jeg skulle gjerne blitt hakket mer utfordret. At den mer utfordrende Hero Mode ikke gjøres tilgjengelig før etter endt gjennomspilling er ikke med å styrke dette inntrykket.

Åpen struktur

Det er ikke bare Links evne til å gjøre seg om til et maleri som er den store endringen i forhold til tidligere Zelda-titler. A Link Between Worlds har en langt friere struktur som gjør at du kan ta for deg templer, huler og slott hvor fiendene skjuler seg i den rekkefølgen som passer deg best. Måten man har løst dette på er ved hjelp av handelsmannen Ravio. Etter å ha stiftet bekjentskap med Link finner Ravio likesågodt ut at han vil slå seg ned i Links hus for en periode, og på et blunk har han gjort Links hus om til en utleiebutikk for alle slags våpen og nyttige bruksgjenstander. I begynnelsen kan du bare leie disse, men muligheten for permanent kjøp dukker også opp etterhvert. Noe som kan komme godt med, for dersom Link skulle falle på slagmarken, vil Ravios hjelpende fuglevenn komme og ta tilbake alle de utleide våpnene. Dermed må de leies på nytt, en utgift du føler du godt kunne spart deg for.

Dermed er det duket for å leie våpen etter behov. Må du ha en hammer for å komme deg inn i et tempel? Lei en hammer. Bør du ha en hookshot for å ta deg over broen til den skumle hulen i fjellet? Lei en hookshot. Den åpne strukturen minner aller mest om strukturen i det aller første Zelda-spillet, og det fungerer svært godt.

Ulempen med systemet er at Zelda-myntenheten rupees spiller en langt større rolle. I seg selv høres ikke dette negativt ut, men spillet legger opp til at du skal ha rik tilgang på rupees. Det betyr at de fleste skjulte kister her og inneholder... ja, nettopp, rupees. Når man etter å ha forsert ulike hindre og løst gåten som skal til for å finne den skjulte kista, føles det unektelig antiklimatisk å få en sølvrupee verdt 100 rupees for tjuende gang.

Kreative krumspring

Alt i alt er ankepunktene få og små. Som vanlig får vi servert et særdeles lekkert, underholdende og trollbindende spill i Zelda-serien, og som vanlig betyr dette at man ikke kan snakke om Årets spill-tittel uten å trekke inn Zelda. A Link Between Worlds ga oss bekymringer om at Nintendo begynte å miste både inspirasjonen og grepet. Ingen av delene ser heldigvis ut til å stemme, og får vi like kreative krumspring som dette fremover går Zelda-fansen gode tider i møte.

Score: 9/10

Om JRPG-spillenes comeback

Artikkelen ble først trykket i Gamereactor #110 i november under tittelen "Ja takk, begge deler".

Glem generiske skytespill med muskelbunt-helter med militærklipp – gi meg et godt rollespill, og jeg er som en unge på julaften med Lego. Og for et rollespillår det har vært! Med japanske RPG-titler som Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, Persona 4: Golden, Final Fantasy XIV: A Realm Reborn, Tales of Xillia, Fire Emblem: Awakening, Pokémon X/Y og Dragon's Crown (bare for å nevne noen ytterst få), har det vært mer enn nok å henge fingrene i for oss som elsker nivåklatring, episke historier og japansk visuelt design. Og med titler som Bravely Default [lansert den 6. desember 2013, etter at artikkelen gikk i trykken og ble publisert], Tales of Xillia 2 og Lightning Returns: Final Fantasy XIII i vente, ser jeg slettes ingen grunn til å klage.

Men hvor mange vestlige rollespill har satt sitt preg på 2013? Selv sliter jeg med å komme på et bedre eksempel enn South Park: The Stick of Truth, et spill som ikke skal lanseres før til neste år og som angivelig minner mer om et JRPG enn et WRPG.

Dette er overraskende, for går vi to-tre år tilbake var tendensen stikk motsatt. I 2011 var glitrende gode WRPG-spill som The Elder Scrolls V: Skyrim og The Witcher 2: Assassins of Kings det store, mens JRPG-titlene slet med omdømmet. WRPG-spill satset på nyvinninger, åpne verdener og inspirerende idéer. JRPG sakket akterut i gamle vaner og fastlåste strukturer. WRPG var hot, JRPG var not.

Men i spillåret 2013 har WRPG-titlene uteblitt, mens JRPG-titlene ikke bare har dominert markedet, men også jevnt over høstet gode kritikker. Comebacket er slående, og til glede for JRPG-entusiaster som meg. Hva har skjedd? Hva skyldes JRPG-spillenes solide comeback? Selv ser jeg fire årsaker:

For det første er mange av årets JRPG-titler egentlig ett til to år gamle. Dette har flere grunner. At man vil teste ett marked før man går videre til neste er en av dem; krevende oversettelsesarbeid en annen. Ta for eksempel Animal Crossing: New Leaf: Spillet har 2,4 millioner japanske tegn, noe som tilsvarer over en million engelske ord. I ett enkelt spill. Det er mye arbeid, det, og slikt tar tid.

For det andre har amerikanske og europeiske spillere aktivt etterlyst lansering av JRPG-spill i Vesten. De har minnet utgiverne på at markedet i Vesten ikke er så dødt som de kanskje frykter.

For det tredje er det naturlig at trend-pendelen svinger. Får en enkelt trend råde alene for lenge, er det lett for nye aktører å komme inn med friske ideer og nye. Når de vestlige aktørene nå har stoppet opp sin satsning, har det gitt japanerne ny vind i seilene og rom for comeback. At de vestlige aktørene har stoppet opp, er nok fordi de konsentrerer seg om nestegenerasjonstitler som Dragon Age: Inquisition og The Witcher 3: Wild Hunt. Her er vi inne på den siste årsaken.

Mens japanerne foretrekker de trygge plattformene de har lært å kjenne etter flere års arbeid, er de vestlige utviklerne og utgiverne villige til å se fremover og leke seg med nye verktøy. Her har forretningsmodeller og kultur mye å si. Japanere er tradisjonelt mer forsiktige og konservative, og konsentrerer seg om sikker profitt. Den vestlige businessmodellen er derimot mer vågal og utprøvende, men samtidig utsetter modellen de involverte for større risiko. Ingen av systemene er perfekte.

Det blir derfor spennende å se hvilken RPG-landskapet vil forme seg nå som den neste konsollgenerasjonen kommer buldrende. Vil de japanske spillene havne bakpå igjen, eller vil de klare å leve i skjønn harmoni med de vestlige titlene? Selv vil jeg i likhet med Ole Brumm ha jevn servering av begge deler også de kommende årene. En god RPG-tittel er tross alt uavhengig av opphavsland.

Om Wii U, ett år senere

Artikkelen ble publisert sist lørdag på Gamereactor her.

For nøyaktig ett år siden ble den neste generasjonen av spillkonsoller innledet. Da slapp Nintendo sin nyeste hjemmekonsoll, Wii U, på det europeiske markedet.

Ja, du leste riktig: Jeg definerte nettopp Wii U som nestegenerasjon. En betegnelse som først og fremst tas i bruk når det er snakk om Sony eller Microsofts maskiner, men sjelden Nintendos nyeste. «Neste spillgenerasjon begynner nå», har vi kunnet lese i forkant av maskinenes lansering. Spør du meg har imidlertid den neste generasjonen allerede vært her i ett år.

Påstanden kan for mange måter oppfattes som dristig. Wii U er ikke akkurat spekket med maskinkraft, og sammenlignet med Playstation 4 og Xbox One havner den klart sist i klassen. Likevel er ikke dette i seg selv noe nytt. Nintendo har helt siden lanseringen av NES for 30 år siden lagt seg på en linje med enklere og mer tilgjengelig teknologi enn konkurrentene, for på den måten å nå bredere ut med en konsoll flere har råd til. Maskinvaren i konsoller som SNES, N64 og Wii hadde mindre ytelseskraft enn konkurrentene. Likevel har det ikke manglet på elegante perler på Nintendos konsoller opp gjennom årene, både fra selskapet selv og fra tredjepartsutviklere. Kreative løsninger har blitt prioritert over ytelse og hyperpolert grafikk, og sørget for at Nintendos maskiner har havnet i samme generasjonskategori som teknisk sterkere konkurrenter. Selvsagt har denne medaljen hatt en bakside eller tre, men det faktum at Nintendo fremdeles lever etter å ha konsekvent kjørt en slik linje betyr vi aldri bør avskrive japanerne.

Eller bør vi kanskje det? Wii U feirer den 30. november 2013 sitt ettårsjubileum her i Europa. Hva så? Har det noe å si? Har konsollen noe å komme med? Har den kommet med noe så langt? Og hvor går veien videre, nå som Xbox One og PS4 er ute på markedet?

Utfordringene står i kø for den japanske spillgiganten. At Xbox One solgte like mange enheter på to døgn som Wii U har gjort på et helt år i Storbritannia, tyder ikke bare på at Wii U har sterke konkurrenter - det betyr at konsollen ikke fremstår som en konkurrent i det hele tatt. For mange er dessuten Wii U-navnet fremdeles som et mysterium. Enten har ikke folk hørt om maskinen, eller så forstår de ikke at det er snakk om en helt ny konsoll (skjønt litt research på egenhånd før du kjøper en gave til poden skader faktisk ikke, folkens). Har ikke Nintendos oppdaget alle varsellampene innen nå, er det på tide å sjekke både syn og hørsel. Det er ikke nødvendigvis bare ulemper med å være litt mindre enn konkurrentene, men det skader absolutt om konkurrentene overskygger deg så mye at du ikke blir sett.

Wii U har et imageproblem, og det handler ikke bare om navnet. Markedsføringen har sviktet, noe som går ut over hele kundegrunnlaget. Men imageproblemet stikker dypere. I et forsøk på å nå både kjernespillerne og det brede publikum, har de i realiteten ikke nådd noen av dem. Det brede publikum forstår tydeligvis ikke at det er snakk om en ny konsoll. Kjernespillerne har på sin side sittet på gjerdet i påvente av Sony og Microsofts alternativ, og salgstallene har vært tydelige. For den klassiske «kjernespilleren» fremstår Wii U tydeligvis ikke som et alternativ. Den mangler de store salgstitlene som Battlefield 4 og Metal Gear Solid V, og den manglende tredjepartsstøtten til Wii U er en tydelig hodepine for Nintendo. Den kunne vært verre, men situasjonen kunne også vært betraktelig bedre.

Likevel forholder jeg meg rolig. Hvorfor? Fordi mitt Nintendo-eierskap aldri har handlet om å få alt det jeg kan få alle andre steder. Det har heller handlet om å få noe unikt. Noe som skiller seg ut. Noe særegent. Ja, hvis jeg kan si det: Noe bare Nintendo klarer å levere.

På Wii Us ettårsdag tar jeg en kikk i spillsamlingen min. Wii U-delene av hylla teller til sammen 14 spill, pluss noen retrotitler kjøpt via Virtual Console (ikke mye vil noen si, men husk at man skal rekke å spille spillene også). I denne samlingen finner man tredjepartstitler som Rayman Legends, Duck Tales Remastered og Lego City Undercover. Noen av titlene, som Rayman Legends og Deus Ex: Human Revolution - Director's Cut, får man også til andre konsoller, men i all hovedsak består samlingen av Nintendos egne titler. Titler som ikke finnes til andre konsoller. Titler som ikke bare er eksklusive, men som også tilbyr opplevelser som skiller seg klart ut fra konkurrentenes.

Du har Pikmin 3, noe så uvanlig som et sanntidsstrategispill til konsoll som fungerer aldeles ypperlig. Du har The Wonderful 101, som fremstår som både et banalt og fabelaktig festlig superheltspill på én og samme tid. Du har Nintendoland, som fremdeles er en publikumsfavoritt på festene hjemme i gården. Du har Wii Fit U, en «casual»-tittel som faktisk når frem til målgruppen med glans (bare spør min bedre halvdel). For ikke lenge siden serverte dessuten Nintendo en oppusset versjon av en gammel Zelda-klassiker og det nylig lanserte Super Mario 3D World er allerede godt på vei mot legendestatus for den fortsatt så unge åttende konsollgenerasjon

Faktum er at når jeg ser tilbake på spillåret 2013, har sjansen for å kose meg meg et Wii U-spill vært langt større enn når jeg har satt meg ned med et påkostet storspill til PS3 eller PC. Joda, jeg har storkost meg med både Bioshock Infinite og The Last of Us, men der store multiplattformtitler som Tomb Raider, Batman: Arkham Origins og Assassin's Creed IV: Black Flag har fremstått som noe skuffende (men med mange gode kvaliteter også, for all del), har Wii U-titlene jeg har spilt innfridd i langt større grad. De har vært minneverdige. De har vært solide. Og ikke minst: De har vært morsomme å spille.

Kritikernes største ankepunkt mot Wii U har vært mangelen på spill. Denne mangelen er nå i ferd med å bøtes på. Ett år etter lanseringen kan Wii U skimte med en brukbar mengde tredjepartstitler (her har Ubisoft vært særlig aktive) og flere unike titler som absolutt er verdt oppmerksomheten fra spillinteresserte. Hvorvidt Wii U er blitt en må-ha-maskin på ettårsdagen sin er likevel diskutabelt, selv om The Wind Waker HD og Super Mario 3D World er perler alle egentlig bør få med seg. Med titler som Super Smash Bros 4, Bayonetta 2, Monoliths rollespill X og Mario Kart 8 i vente i 2014, kan vi i det minste si at Wii U ligger betraktelige steg foran på må-ha-skalaen ved ettårsdagen, enn det f.eks. Playstation Vita gjorde. Slenger Nintendo bare på med nye spill i Zelda-, Metroid-, Star Fox- og F-Zero-seriene, burde suksessen være sikret.

Nintendo har flere utfordringer i sikte med tanke på Wii U. De to største utfordringer i tiden fremover - bortsett fra imageproblemet - gjelder tilgangen på retrotitler og bruken av konsollens kjerneelement: Gamepad-kontrolleren.

Nintendo har et hav av gamle titler å hente fra sin 30 år lange historie. De har sluppet noen av dem allerede til Wii Us retrotjeneste Virtual Console, men utvalget er så langt skuffende tynt - ja, latterlig dårlig tør jeg påstå. Ingen av retrospillene er nyere enn Super Nintendo, noe som betyr at perler til Nintendo 64 som man kunne kjøpe til Wii ikke er tilgjengelige. Her må Nintendo tørre å satse og reklamere bredt for satsningen. Å utvide Virtual Console til å omfatte både N64- og Gamecube-spill hadde absolutt ikke skadet. Faktisk har Nintendo fortsatt en lang vei å gå før man med rette kan sammenligne nettfunksjonaliteten med rivaliserende tjenester som PSN, Xbox Live og Steam.

GamePad-kontrolleren er likevel et langt kinkigere problem. For all del, jeg er fan. Det er ofte både praktisk og nyttig å ha en sekundærskjerm, og muligheten for å fortsette spillingen på denne når TV-en i stua blir opptatt, er slettes ikke dum for spillere som ikke har enerett på TV-en. At Gamepaden har headsettilkobling øker bare denne bonusen. Når det er sagt er det fremdeles få spill som virkelig får meg til å føle at kontrolleren er nødvendig. Den dårlige batteritiden hjelper heller ikke. Nintendo skal ha ros for å komme med gode forsøk, men flere flinke aktører må komme på banen.

De siste årene har jeg kjøpt tre konsoller ved lansering: Wii U, Playstation Vita og 3DS. I år kunne jeg kjøpt meg PS4 ved lansering. Jeg valgte å stå over. Med en forholdsvis ny PC frister det rett og slett ikke enda. PS4-innmaten er blitt mer lik PC-ene. Dette gjør at maskinen blir lettere å utvikle til, men det betyr også at maskinen overgås av PC allerede ved lansering. Opplevelsene blir for like, de skiller seg for lite ut, og for en PC-eier føles det strengt tatt ikke nødvendig med en PS4 eller Xbox One, i det minste ikke akkurat nå.

Er Wii U på sin side nødvendig? Jeg kan ikke gi deg det endelige svaret på dette, ettersom det kommer an på hva slags type spill du foretrekker. Jeg tør derimot å påstå at du skal ha veldig gode grunner for å avskrive konsollen fullstendig, og disse grunnene vil bli enda vanskeligere å finne det kommende året. 

Gratulerer med ettårsdagen, Wii U!

Om de ti beste PS3-eksklusive spillene

I dag markeres et skifte i europeisk spillhistorie. I dag lanserer Sony sin nye spillkonsoll, Playstation 4. Dette betyr at forgjengeren, Playstation 3, avslutter sin storhetsperiode etter å ha vært på markedet siden høsten 2006. PS3 vil fremdeles selges, og det vil fremdeles lanseres spill til konsollen (bl.a. Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Tales of Xillia 2, to rollespill jeg ser frem til i 2014). Likevel vil den ikke lenger være Sonys trumfkort på markedet, og PS3s storhetstid vil fra i dag av være avsluttet. Nå skal den nyte en velfortjent pensjonstilværelse før det med årene avvikles fra markedet.

I den anledning anser jeg det som en gyllen mulighet til å se tilbake på den nå sju år gamle konsollen og hva den har gitt oss. Sju år er lang tid, og på sju år rekker man å gi ut et ekstremt høyt antall spill. De fleste av disse har man også kunnet kjøpe på alternative plattformer, og det er ikke disse jeg ønsker å se på i dag (da hadde lista sett betraktelig annerledes ut). Heller ønsker jeg ikke å se på alle HD-gjenutgivelsene som har blitt gitt ut av gamle spill (selv om mange av disse også er vel verdt å få med seg, som f.eks. Team Ico Collection). Det jeg vil ta en kikk på i dag, er ti spill som kun finnes til Playstation 3. Ti spill jeg mener fortjener litt oppmerksomhet, fordi de i mine øyne rett og slett er det beste man kan få til konsollen (her må vi huske på at jeg er en ekstremt subjektiv mann når det kommer til slike lister, og at selv jeg ikke har spilt gjennom alle spill i verden, slik at mangler og uenigheter kan forekomme).

Er dere klare? Da begynner vi.

10. LittleBigPlanet
Jeg må innrømme at jeg helt personlig ikke er verdens største fan av LittleBigPlanet. Joda, det er underholdende og sjarmerende så det synger etter, og Sackboy har en appell som kan utkonkurrere en viss rørlegger. Men å bygge egne baner og dele dem med andre er ikke helt min greie. Jeg er rett og slett ingen kreativ sjel, og dermed havner jeg egentlig litt utenfor målgruppen for spillet. Likevel er LittleBigPlanet så veldesignet at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Spillet lærte oss å dele våre egne kreasjoner lenge før Minecraft var blitt allemannseie. Et herlig spill for store og små kreative sjeler.

9. Uncharted 3: Drake's Deception

Etter den enormt gode jobben Naughty Dog gjorde med Uncharted 2, var lista satt skyhøyt. Publikum ventet i spenning. Kunne virkelig selskapet klare å overgå seg selv nok en gang? Svaret er kort sagt Nei, men det gjør ikke Uncharted 3 til et dårlig spill av den grunn. Lekker grafikk, mer av den underholdende spillmekanikken vi har lært å kjenne fra de to forgjengerne og et like sjarmerende persongalleri som alltid gjorde Uncharted 3 til en underholdende tittel. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia (både personen og filmen) spiller en sentral rolle for spillet, og jakten på nok en sagnomsust by førte til det ekstremt lekre ørkenlandskapet i Rub’ al Khali. Det er nesten som man kan telle sandkornene på skjermen.

8. Tales of Xillia

Tales-serien har hatt sine opp- og nedturer som rollespillserie. Det er likevel lite som levner tvil om at det nyeste spillet i serien til PS3, Tales of Xillia, er å regne som en av oppturene. Som det første ordentlige Tales-spillet til PS3 maktet Namco Bandai å utnytte systemets muligheter når det gjelder kontrolloppsett, grafisk prestasjon og spillmekanikk på en ordentlig måte. Resultatet ble et eventyr som både var vakkert, underholdende og engasjerende. Grunnpremisset om å redde verden fra dens undergang er en klisjé vi er såpass vant med fra rollespillsjangeren at Tales of Xillia knapt kan kritiseres for å gå i dette sporet, og uansett har jeg spilt redde-verden-rollespill som har vært langt dårligere gjennomført enn dette. Hovedårsaken tror jeg skyldes et svært godt persongalleri, som til tross for enkelte stereotype forutsigbarheter ender opp som et klinkende godt ensemble av helter (og skurker). I ekte Tales-ånd fikk vi også små valgfrie hverdagssamtaler mellom slagene (såkalte skits) som var med på å understreke den muntre tonen i spillet. Måten man kan spille gjennom hovedhistorien fra perspektivet fra to av hovedpersonene – Milla og Jude – gir også spillet en spennende vri. For rollespillere med en PS3 i hus burde Tales of Xillia være et sikkert kjøp.

7. Heavy Rain

Det finnes dem som forsøker å gjøre noe annerledes. Dem som forsøker å lage opplevelser som skiller seg ut fra andre. David Cage i Quantic Dream er en av dem, og hele to ganger har han forsøkt seg på interaktive dramafortellinger. Den nyeste, Beyond: Two Souls, ble dessverre ikke helt som forventet. Der var imidlertid det første forsøket langt bedre gjennomført. Heavy Rain tar oss med på en spennende historie om seriemorderen The Origami Killer, og vi får følge historien fra fire forskjellige personers perspektiv. Hvordan historien utfolder seg og avsluttes er imidlertid opp til spilleren og de valg en tar underveis. Dermed blir nesten ingen gjennomspillinger like, og man setter seg gjerne ned med spillet både to, tre og fire ganger for å teste «hva hvis»-scenarier. Enkelte logiske brister til tross: Heavy Rain er en PS3-perle.

6. Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots

Det begynner å bli såpass mange år siden MGS4 kom ut at man nesten har glemt at det eksisterer. Dette var imidlertid spillet som overtalte meg til å kjøpe PS3, og jeg kan ikke si at jeg angrer. Som vanlig serverer Hideo Kojima et snikespill som både tar spilleren med til krigens sentrum og samtidig stiller viktige spørsmål rundt krig, politikk og liv. Solid Snake er i spillet blitt en gammel mann, og hans siste oppdrag er også kanskje hans viktigste. Spillet videreførte og polerte mekanikkene som Metal Gear Solid 3 etablerte, og resultatet ble en imponerende svanesang for den gamle snikehelten Snake.

 

5. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch

Det er ingen hemmelighet at jeg er storfan av animasjonsfilmene fra Studio Ghibli. Jeg er også storfan av rollespill, fortrinnsvis av den japanske sorten. Så når Level-5 gikk sammen med Ghibli for å lage et rollespill, kunne jeg nok knapt være mer fornøyd. Resultatet er ikke overraskende magisk fra start til slutt. Historien om gutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde sin mor fra døden er svært typisk Ghibli på alle måter, og er fra start til slutt en uforglemmelig reise. En levende verden, himmelsk musikk, minneverdig persongalleri og en grafikk som gir deg følelsen av å spille en interaktiv animasjonsfilm er alle komponenter som gjør dette til et obligatorisk rollespill å ha i hylla. De mest hardbarkede spillerne vil antakeligvis mene at spillet er for lett, men Ni no Kuni er bevisst laget for å være tilgjengelig for uerfarne spillere. For min del tenker jeg at spillet blir mer tilgjengelig for flere, noe som bare kan tolkes positivt. For dette er et spill man virkelig ikke bør gå glipp av.

4. Uncharted 2: Among Thieves

Til tross for sine mangler var Unchared: Drake’s Fortune et spill jeg virkelig lot meg underholde av. Det var likevel ingenting sammenlignet med oppfølgeren. Her satt alt sammen som det skulle. Eventyrstemningen var på topp, hovedpersonen Nathan Drake skrudde sjarmen på maks, musikken satte den rette stemningen, historien kunne sette selveste Indiana Jones i skyggen, og actionnivået var nesten konstant enormt. Reisen gjennom snøkledde fjell og nepalske byer sitter fremdeles friskt i minne, og var nok for min del det beste spillet over hele fjøla i 2009. Glem Lara Croft og Tomb Raider, det er Nathan Drake og Uncharted-spillene som hersker over skattejakt-spillsjangeren.

3. Valkyria Chronicles

Alle konsoller har sine skjulte perler og enormt gode spill som aldri får den oppmerksomhet de fortjener. I PS3s tilfelle heter spillet Valkyria Chronicles. Hvorfor dette spillet ikke har blitt en mer omtalt suksess enn hva tilfellet er, fremstår for meg som en gåte. Som turbasert strategisk rollespill har dette spillet alt: En ekstremt tiltalende alternativ versjon av Europa anno 1935, velbalanserte klasser, utfordrende slag, storslått musikk og et persongalleri som man virkelig husker i ettertid. Legg til at spillet tar opp (rase)ideologiske spørsmål som har sine naturlige paralleller i vår egen historie (og for så vidt også samtid), og en historie som virkelig makter å engasjere, så er opplevelsen total. Nevnte jeg dessuten den lekre grafiske stilen som får spillet til å se ut som en håndtegnet anime? Ikke? Vel, nå har jeg gjort det i hvert fall. Har du tidligere kost deg med spill som Fire Emblem, Advance Wars, Tactics Ogre eller Final Fantasy Tactics-spillene, burde Valkyria Chronicles være et selvsagt alternativ.

2. The Last of Us

Sommerens storspill fra Naughty Dog går ikke bare inn som en av konsollens beste spill, men også kanskje om et av generasjonens største mesterverk totalt sett. Zombiespillet som ikke er et zombiespill, som bringer oss tett innpå historien om Joel og Ellie, er rett og slett et mesterverk som fortjener all rosen det har fått. Her er det historien som står sentralt, uten at det går på bekostning av spillet som spill. Overlevelsesdramaet tvinger deg som spiller til å bruke en flytende fremgangsmetode, hvor tilpasning ut ifra situasjonen er tvingende. Samtidig er det ikke bare infiserte mennesker man må passe seg for; ofte er mennesket i seg selv en farlig nok motstander. Det er likevel relasjonen mellom Joel og Ellie som trollbinder deg gjennom spillets gang, og avslutningsscenen er noe av det beste jeg har sett i et spill noensinne. Årets beste, og en sterk andreplass på eksklusiv-lista.

1. Journey

The Last of Us hadde stukket av med seieren for beste PS3-eksklusive spill, om det ikke hadde vært for dette enkle, melankolske og samtidig fantastiske spillet kalt Journey fra 2012. Glem svulstige dialoger, tungt artilleri, muskelbunthelter og annet slikt tull. Journey er mer enn bare et spill. Det er en reise. En reise jeg ikke tør si så mye om, for har du ikke spilt dette vil jeg nødig spolere opplevelsen din. La oss bare si det er en innholdsmettet reise, noe som fremstår temmelig overraskende. Spillet har ingen dialog og gir deg ingen muligheter til å kommunisere stort med dine tilfeldige medspillere over nettet. Likevel har jeg aldri opplevd at noe annet spill har bundet meg til fremmede mennesker på samme måte som Journey. Både helhet og enkeltkomponenter er perfekte, og Journey blir stående for meg som et av generasjonens klart beste spill. Uavhengig av plattform og smak. Punktum finale.

Uenig? Noen spill du savner? Kom gjerne med innspill.