Resident Evil: Revelations

2012 har på mange måter vært året hvor Capcom har satset tungt på Resident Evil-merkenavnet. Det er ikke uvanlig at man får to spill i samme serie i løpet av et år, men hele tre spill i en og samme serie er det få som presterer. Nå er det jo som kjent så som så med kvaliteten på spill når de gis ut så tett innpå hverandre, og Resident Evil sliter jo allerede nok med renomméet som det er. Enten er det ikke skummelt nok, eller så er det for lineært, for gammeldags, for nymotens, for lite action, for mye action...få serier splitter fansen like mye.

Da Capcom lanserte Resident Evil 6 tidligere i måneden, forsøkte de å gjøre så mange som mulig tilfreds ved å lage forskjellige historiedeler med forskjellig fokus og spillestil. Spillet ble så promotert som seriens store frelser. Og selv om undertegnede ble positivt overrasket over spillet, er det likevel et annet 2012-innskudd i serien som kom langt bedre ut av det hele. Og det til Nintendos lite favoriserte håndholdte, av alle ting.

Ei natt på bøljan blå

Det er vanskelig å definere Resident Evil: Revelations. Handlingen finner sted mellom Resident Evil 4 og 5, men samtidig er ikke historien essensiell for å forstå handlingen i noen av de andre spillene. I 2004, ett år før hovedhandlingen Revelations finner sted, utfører terrororganisasjonen Il Veltro en biologisk terrorangrep mot den flytende byen Terragrigia. Byen senkes i havet for å bekjempe virusutbruddet, og anti-bioterror-organisasjonene BSAA og FBC havner i byråkratisk strid med hverandre for å finne ut hvor veien videre går. Så, i 2005, skyller noen mystiske kadavre i land langt Middelhavskysten. BSAAs direktør Clive O'Brian sender to av sine dyktigste agenter, Parker Luciani og Jill Valentine, for å utforske havområdene. Her finner de to agentene et tilsynelatende øde og forlatt luksus-cruiseskip, Queen Zenobia.

Om du trodde at Queen Zenobia slettes ikke er forlatt, da tror du helt riktig. Luksusskipet er dekorert til å ligne en gammel herskapsbolig med attåtfølgende luksusfasiliterer som casino og ballsal. På et slikt stemningsfullt sted er det et selvfølge at det kryr av monstre av ymse størrelser og varianter. Vi snakker riktignok ikke om zombier i klassisk Resident Evil-forstand, men mer slimete monstre som stort sett ser ut som de er bygget av det samme gråe materialet hele hurven. Heldigvis glemmer man fort dette, for skipet er akkurat så trangt, stemningsfullt og grøssende som et spill av denne typen burde være. Assosiasjonene til herskapshuset i det første RE-spillet ligger ikke langt unna. Når monstrene i tillegg har en evne til å snike seg opp på deg med jevne mellomrom og alltid skape en aura av usikkerhet, er grøssen sjelden langt unna.

«Please keep quiet...»

RE-spillene har alltid vært kjent for tynn historie og enda tynnere dialog, men denne gangen snakker vi om anorektiske proporsjoner. Karakterutvikling har virkelig ikke stått på toppen av Capcoms prioriteringsliste med denne utgivelsen, enten det er snakk om gamle kjenninger eller nye personer. De gamle kjenningene klarer å komme gjennom det hele med hodet såvidt over vannet, mens de nye figurene enten føles totalt forglemmelige, platte eller parodiske. Dialogene og replikkene i tidligere titler har vært av det latterlige slaget, men når den konstant mannekåte skjønnheten Jessica roper «Hold on Chris! My sweet ass is on the way!» blir det bare flaut. Det platte og totalt uengasjerte stemmeskuespillet gjør ikke saken bedre, og muligheten til å velge japansk stemmeskuespill (yay, en kjærkommen nyhet) bøter bare delvis på skaden, ettersom japanerne ikke viser seg fra sin beste side de heller.

Lydeffektene og musikken bærer derimot preg av å være nøye gjennomtenkt. Her bidrar lyden til å øke grøssefaktoren flere hakk, til tross for klisjeer som orgelmusikk og stemmer i det fjerne. Enkelte monstre signaliserer ganske klart og tydelig at de er til stede, og tro meg, det gjør ikke spillet mindre skummelt: Man vil på ingen måte hoppe uti vannet når man hører sonarlydene til muterte rokker i det fjerne, selv om spillet krever at du gjør nettopp dette.

Ingen mindreverdig opplevelse

Ellers er det imponerende å se hva Capcom har klart å tyne ut av konsollen rent grafikkmessig. Til å være et håndholdt spill er grafikk svært lekker å se til, noe som (sammen med alt annet) er med på å styrke følelsen av at dette er et fullverdig RE-spill. 3D-effekten betyr lite fra eller til, men hva betyr vel det? Kamerakontrollen er ellers fastlåst i tredjepersonsperspektiv slik det har vært siden RE4, mens man kan veksle våpenkameraet mellom første- og tredjepersonsperspektiv. Noen vil klage på delvis upresise kontroller hva våpenhåndteringen angår, men selv føler jeg at dette bare er med på å øke følelsen av grøss og panikk i spillet.

Apropos kontroller: Har du en 3DS men ikke tilleggsutstyret Circle Pad Pro, anbefales det varmt i forbindelse med dette spillet. Med Circle Pad blir håndteringen av spillet betraktelig bedre, og er nesten på lik linje med en TV-konsollopplevelse. Man kan selvsagt spille spillet uten, men at spillopplevelsen reduseres betraktelig er det ikke mye tvil om.

Liten konsoll, stor overraskelse

Resident Evil: Revelations presterer en aldri så liten maktdemonstrasjon: Spillet slippes til en undervurdert konsoll litt ut av det blå, og presterer å vise at verken serien eller konsollen er så utdatert og mindreverdig som det mange skulle tro. Tvert imot er det det ingen tvil om at dette er et spill som de med higen etter den gode gamle RE-grøssen bør skaffe seg. For de som bare er på jakt etter et godt tredjepersons skytespill, er det heller ingen grunn til å styre unna.

Score: 8/10