Limbo

Noen spill er så korte, både når det gjelder egenpresentasjon og innhold, at å anmelde dem også blir en fåmælt og kort affære. Dette er absolutt tilfelle når det gjelder 2010-indiespillet Limbo.



En reise gjennom dødsriket
Det teologiske opphavet til uttrykket limbo er kanskje ukjent for de fleste, men innenfor spekulativ (og ikke-normativ) katolsk teologi er limbo en form for mellomtilstand etter døden som man entrer dersom man dør i arvesynden, men uten å havne i skjærsilden eller helvete. Limbo er mellomtilstanden som først og fremst er tiltenkt fedrene, altså de som døde i gammeltestamentlig tid uten å kjenne til Jesu budskap, og småbarn som dør uten å ha blitt døpt. Det er den siste formen for limbo som er aktuell for Limbo.

Den korte, offisielle beskrivelsen av spillet lyder som følger: «Uncertain of his sister's fate, a boy enters LIMBO.» Dermed snakker vi om en liten gutts reise gjennom dødsriket, som langt ifra er den trygge, skånsomme plassen limbus-teologien opprinnelig er ment som. Limbo viser oss et skummelt sted, fullt av farer og dødelige områder, og det lille som finnes av liv i dødsriket er som regel ute etter å gjøre livet(?) så kjipt for deg som overhode mulig, og aller helst bare ta livet(?) av deg. I jakten på sin kjære søster legger dermed den navnløse gutten ut på sin livs(?) farligste reise.

Noe mer historie enn dette har ikke Limbo å tilby. Spillet har ingen dialog, ingen tekst eller noe som helst som utdyper den forhåndsgitte historien overhode. Dermed sier det seg selv at det er helt andre kort spillutviklerne i Playdead satser på enn det plottmessige.


Spill noir
Det karakteristiske med Limbo er den grafiske stilen. Fra første stund av er det tydelig at hovedinspirasjonen for spillet ligger i god, gammel film noir og sære østeuropeiske kortfilmer. Limbo er etter alt å dømme en svart-hvittverden full av grånyanser og temmelig dim lyssetting. Til gjengjeld er den grafiske stilen svært vakkert gjennomført. Men ikke bare vakkert. Limbo er også et spill som vet å utnytte denne grafiske stilen til å skape et skikkelig guffen stemning. Farer lurer ofte i hvert mørke hjørne, og store stygge skapninger kan når som helst tre ut av mørket og følge etter deg i denne gråbetonte verden. Da kan både mot og fryktløshet forsvinne fra den mest tapre sjel, for døden(?) i Limbo er såpass gufne saker at det vil man helst unngå. Med andre ord: Det kortet Limbo først og fremst satser på er det stemningsmessige, som det grafiske bygger sterkt opp under.

Gameplaymessig sett er Limbo et klassisk todimensjonalt plattformspill hvor man beveger seg fra venstre mot høyre, og forsøker å forsere de hindre som måtte dukke opp underveis. Noen kreative hindre og løsninger dukker alltids opp underveis, men Limbo er likevel et godt stykke unna de store kultklassikerne og banebryterne innenfor sjangeren. Det er veldig lite nytt å spore i plattformelementene, og selv om de fleste gåtene lar seg løse uten de store problemene (bortsett fra noen kontroller som ikke alltid er like samarbeidsvillige) er det ikke de mest kreative gåtene og løsningene vi får servert her.


Kort og godt
Limbo er et spill som satser sterkt på å nå spilleren på det emosjonelle plan. Lykkes de der, er mye gjort. Det er heller ikke mye som tyder på at de ikke har grunn til å gjøre det. Den grafiske stilen, fraværet av musikk og stemmer i spillet samt den overhengende faren av død(?) er alle faktorer som er med på å skape den rette stemningen. Men dersom man kommer forbi stemningens umiddelbare trollbinding, finner man fort ut at Limbo kunne vært så mye mer. Det er verken det mest kreative eller originale spillet når det kommer til plattformelementene. Men alt i alt: Er du ute etter stemningsfull plattformmoro som varer en tre-fire timers tid, er Limbo ideelt for deg.

Score: 7/10