Okamiden

Med PS2- og Wii-spillet Ókami fra 2006/2008 serverte det lille utviklerstudioet Clover Studio et særdeles minneverdig eventyr. Med røttene trygt plantet i japansk mytologisk jord og med en visuell stil som i størst mulig grad skulle simulere og assosieres med den tradisjonelle japanske sumi-e-stilen, var Okami en reise inn i kjernen av Japan. Parallellene til mytologien og folkloren var svært tydelige (ihvertfall om du visste hva du skulle se etter), fokuset på den vakre japanske naturen i spillet satte et ekstra preg på det estetiske, og musikken bestod stort sett av japanske instrumenter og tradisjonell skalabruk. Det er ingen tvil om at eventyret med solgudinnen Amaterasu i ulveham er et av Wii-spillene du kommer til å huske best, selv om kontrollene til Wii-versjonen mildt sagt kan være usamarbeidsvillige.

(Les også: Ókami)

Men ondskapen fordrives sjelden for godt innenfor spillmediet, og slik sett har man alltids en mulighet til å lage en oppfølger. Clover Studio har riktignok gått dukken siden 2006, men Capcom har overtatt rettighetene til Okami-konseptet, og dermed kunne man i mars i år påny utfolde seg på alle fire i Nippons utsøkte naturlandskap, denne gangen på Nintendo DS.

I Okamiden møter man både gamle kjente og nye fjes.

Det er ikke en hund, det er en ulv!
Det har gått ni måneder siden hendelsene i Okami tok slutt, ondskapen ble overvunnet og Amaterasu forlot Nippon til fordel for de guddommelige enemerker. Da Amaterasu beseiret ondskapen, økte folkeskarens takknemlighet overfor gudene. Men mennesker glemmer snart det gode som har inntruffet i livet deres, og ni måneder senere ser derfor mørket nok en gang sitt snitt til å trenge over det japanske folk og land. Idet den guddommelige herolden Issun (som var ditt faste sidekick i Okami) påkaller hjelp fra oven får han svar...men kanskje ikke akkurat det svaret han hadde forventet. Amaterasu er tydeligvis opptatt med andre gudommelige oppgaver, og sender derfor sin søte lille ulvesønn Chibiterasu i sitt sted (chibi betyr forøvrig tass på japansk). Chibi lærer snart at hans oppgave blir å ta opp morens gudommelige malerkost og føre det japanske folk fra mørke til lys. Men han slipper å gå løs på oppgaven alene, og i løpet av spillets gang skal han alliere seg med flere små partnere: Kuni, sønn av Susano og Kushi; havfrue-jenta Nanami; barnestjerna og mediumet Kagu; storspiseren Manpuku (som betyr mett på japansk) og Kurow, en ung kar med forbløffende likhetstrekk til Waka fra forrige spill.

Det er ingen tvil om at historien i Okamiden hviler tungt på begivenhetene og karakterene i forrige spill, og forkunnskaper om Okami er dermed tilnærmet obligatoriske dersom du ønsker å gi deg i kast med Okamiden. Okamiden står med andre ord ikke like godt selvstendig, og spillets avhengighet av forgjengeren blir noen ganger litt i det meste laget, selv til oppfølger å være. Sjarmen er det ingenting å si på, og Okamiden kan være både søtt, morsomt og underholdende. Likevel blir historien fort både langtekkelig og monoton, og mot slutten av det tjue timer lange eventyret har man egentlig fått nok. At man kan hoppe over filmsekvensene i oppfølgeren er uansett en bonus, særlig for den som ønsker en rask sekundær gjennomgang av spillet.

Her benyttes malerkosten for å få treet til å blomstre igjen.

Malerkoster og kameravinkler
Som i Okami er det malerkunst og malekoster som står sentralt for spillmekanikken i Okamiden. I likhet med sin mor er Chibi utstyrt med en spesiell malerkost og maleteknikk, og dette kan benyttes til alt fra reperasjoner og gjenoppliving av naturen til å sette fyr på fiendene (som det er nok av i spillet, og som det selvsagt skal gjøres kål på). Disse maleteknikkene lærer man via andre gudommelige skapninger, som man møter ved å oppdage visse konstellasjoner på himmelen. Å tegne figurer og streker er noe som passer ypperlig for DS-konsollen, og kontrollene i Okamiden føles dermed både bedre og mer naturlige enn hva tilfellet var i Okami. Den er fremdeles ikke nøyaktig nok: F.eks. benytter fremdeles altfor mange av maleteknikkene seg av sirkler, noe som fort resulterer i at maskinen misforstår hva du forsøker å tegne. Nøyaktighet er heller ikke det som preger spillets kamerakontroll, som i beste fall er temmelig begrenset (og som i verste fall ikke eksisterer). Men selve prinsippet med å tegne på den nederste DS-skjermen fungerer like bra som det alltid har gjort, og står i fin stil med spillets grafiske utseende.

Malerkunsten skal i Okamiden benyttes for å hjelpe Nippons befolkning fra mørkets åk. Som regel er hjelpen knyttet til spillets hovedhistorie. Dette gir dermed lite rom for konkrete sideoppdrag, noe som begrenser spillets levetid og variasjon betraktelig. Noe av det vakre med Okami var den Zelda-aktige utforskingsmuligheten man kunne benytte seg av til enhver tid. Den er også der i Okamiden, men på en betydelig mindre skala.

Demoner skal bekjempes, med eller uten malerkost.

Sumi-e og kotomusikk.
Størsteparten av sjarmen i Okami kom av den visuelle stilen, som fikk spillet til å se ut som et levende maleri malt i tradisjonell japansk stil, også kalt sumi-e. Naturlig nok har denne blitt beholdt i Okamiden. Og trass i DS-konsollens begrensede muligheter til å presse grafikken opp til toppnivå, så er mye av den visuelle stilen fra originalen beholdt. Sjarmen som følger av det maleriske landskapet, den skjønne naturen og den bedårende ulvevalpen Chibiterasu gjør Okamiden til en unik og stemningsfull opplevelse.

Musikken i Okamiden er det Rei Kondo som står for, som også jobbet med musikken i Okami (men da sammen med andre). Musikken er stemningsfull, men ikke minneverdig. Den tjener bra i bakgrunen der og da, men det er lite man nynner på i etterkant. Den setter stemning og føles virkelig både autentisk og eksotisk, men fremstår ikke som revolusjonerende eller eksepsjonell. At låtene jeg husker og som jeg nynner på i etterkant opprinnelig stammer fra Okami og er gjenbrukt i Okamiden tror jeg illustrerer noe av poenget mitt.

Bosser møter man også på i Okamiden.

Lett sommerlektyre
Men jeg blir i overkant negativ, noe det slettes ikke er grunn til. Okamiden er fremdeles spillverdig, og om ikke annet vil Okamiden få deg til å spille Okami dersom du ikke har gjort det tidligere. På noen måter kan kanskje Okamiden sammenlignes med den ideelle sommerlektyren: Den kan være lettlest og uten de helt kompliserte elementene. Okamiden passer dermed godt i sommersola, når du bare skal slappe av med et sjarmerende og vakkert spill som hele tiden forteller deg hvor du skal.

Score: 7/10