onsdag, april 13, 2011

Ókami

Takket være populærmedia er visse former for gamle myter, mytologier og sagafortellinger bedre innprentet blant folk enn andre. Asterix lærte oss så mangt om både galliske og romerske guder (og tidvis også om norrøne og indiske guder). Gresk mytologi har alltid fascinert mennesker og har de siste årene blant annet fått innpass gjennom God of War-serien. Og de norrønt skolerte har alltid hatt tegneserier som Thorgal og Thor å forholde seg til. Derimot står det gjerne litt mer stusselig til med kunnskapene om japansk folklore og mytologi for folk flest utenfor Japans grenser, og selv om det stundom dukker opp spillperler som Muramasa: The Demon Blade er spill basert i japansk mythos mangelvare i Vesten. Heldigvis finnes det unntak. Det kanskje vakreste unntaket per dags dato heter Okami.

I shintoismens tegn
Japansk mytologi består hovedsaklig av en interessant synkretisme som involverer buddhisme, confusianisme og shintoisme, hvorav sistnevnte er den tradisjonelle japanske naturreligionen. Ifølge denne ble verden og Japan skapt av guddommene Izanagi og Izanami, to fremste blant gudevesnene kami. Etter at verdens skapelse var fullført satte Izanagi og Izanami en kami til å være den fremste på jorda og styre over den: Amaterasu, solgudinnen, som det japanske keiserhuset kom til å bli en direkte avstamming fra. Det er her bakgrunnen for Okami begynner.

Hundre år før spillets begynnelse hersket uro og mørke over landsbyen Kamiki. Monsteret Yamata no Orochi krevde med jevne mellomrom et levende menneskeoffer for å stagge sin vrede. Orochi møtte derimot sitt endelikt når helten Nagi sammen med den hvite ulven Shiranui forente sine krefter mot monsteret, en kamp som kostet Shiranui livet. Når spillet så begynner hundre år etter den sagnomsuste kampen er Nippon (som Japan kalles i spillet) truet av mørke og onde krefter som følger av at beseglingen av Orochi er brutt. Med sine siste krefter påkaller treånden Sakuya solgudinnen Amaterasu, som i likhet med hendelsene hundre år tidligere blir reinkarnert som en hvit ulv. Hundre års søvn har imidlertid krevd sitt av husken til Amaterasu, som har glemt eller mistet flere av kreftene som gjorde henne istand til å bekjempe mørket og ondskapen hundre år tidligere. Dermed slår Amaterasu seg sammen med Issun, en japansk versjon av Tommeliten med stor tro på sine egne kunsteriske og forføreriske ferdigheter, og legger ut på en lang reise over det japanske land for å finne de hellige konstellasjonene og gjenopprette Nippons glans.

Enten man registrerer det eller ikke, så er Okami stappfullt av referanser til japansk folklore og mytologi. Navn som Sakuya og Amaterasu er bare eksempler på kami fra shintoismen, det åttehodete monsteret Orochi er et kjent beist, Issun stammer fra det klassiske eventyret Issunboshi og så videre. Reisen gjennom Nippon sørger også for at spilleren etterhvert stifter bekjentskap med andre folklorekarakterer som Kaguya-hime, Susanoo, Urashima og Momotaro samt monstre som tengu, kappa og den nihalede demonreven Kyuubi/Ninetails. Det hele blir sydd sammen til en usedvalig vakker og velfortalt helhet i Okami, hvor disse forskjellige vesnene og karakterene blir forent i et felles eventyr som portretterer det tradisjonelle Japan på sitt aller vakreste. Spillets historie kan hovedsaklig deles inn i to hoveddeler, hvorav den andre delen etterhvert trekker noe ut og blir noe svak mot slutten, men helheten er uten tvil både vakker og pedagogisk.

Et malerisk Zelda-lignende eventyr
Det første man vil legge merke til når man spiller Okami er det grafiske særpreget. Glem fotorealisme og hypertroverdige omgivelser. Grafikken i Okami er konstruert slik at spillet ser ut som et levende, tradisjonelt japansk maleri av sumie-stilarten. Det er nærmest som å spille et levende kaligrafisk verk. Bygningene, karakterene, naturen og monstrene er alle utformet med tanke på denne stilen. Dermed sørger Okami ikke bare for å levendegjøre det gamle Nippon på en usedvanlig måte: Okami levendegjør det gamle Nippon på en måte som gjør at det hele føles mirakuløst naturlig. Hvilken bedre måte å portrettere det tradisjonelle Nippon på enn med tradisjonell malerkunst? En annen konsekvens av denne grafiske stilen er at spillets levealder blir langt lengre enn grafisk ''pimpa'' spill av vår tid. Fordi det grafiske mesterverksnivået ligger i stilarten snarere enn detaljene (noe Okami på ingen måte skorter på, mind you) kan dette spillet fremdeles imponere stort hele fem år etter sin første lansering (spillet kom først ut på Playstation 2 i 2006).

Den maleriske stilen har også mye å si for spillets kontrollsystem og kampmekanikk. Amaterasus krefter hviler i hennes kontroll av en gudommelig malerkost (Celestrial Brush), og for hver hellige stjernekonstellasjon hun finner på sin vei lærer hun påny en av de 13 hellige maleteknikkene. Teknikkene kan gjøre deg istand til alt ifra å kutte objekter i to og få naturen til å blomstre til å styre bevegelsene til luft, ild, vann og lyn. Disse teknikkene brukes ikke bare i kamp, men også for å hjelpe den stakkars befolkningen i Nippon med alle deres sorger og problemer. Å hjelpe folk vil dessuten sørge for at de takker gudene for hjelpen, og denne takken samles så opp som en form for erfaringspoeng. Malerteknikkene utføres ved å gå inn i en egen, stillestående malemodus, hvor man maler et symbol eller en figur som kjennetegner de forskjellige teknikkene. Selv om dette er gjort med flid og lyst og øker opplevelsen av spillets maleriske karakter, så er det også her vi finner spillets svakeste punkt, ihvertfall i Wii-versjonen. Flere av symbolene er altfor like hverandre, og man skal ha en temmelig stødig hånd som styrer Wii-kontrollen for å male rett 100% av tida. Noen ganger kan det bli så håpløst vanskelig å male rett symbol at frustrasjonen bruser, og selv var jeg nær å gi opp spillet mer enn én gang grunnet dette.

Når man ikke løper rundt på Nippons sletter eller hjelper den stakkars befolkningen i byer og landsbyer går turen til mørke grotter og forlatte bygninger. Her dveler ondskapens krefter, men selvsagt har de plassert mange hindre i din vei for å hindre deg i å nå frem til dem. Dermed må man forsere hindre, løse enkle gåter og slåss mot ymse undersåtter for å komme frem. En spillmekanikk ikke helt ulik de fleste Zelda-spill, med andre ord.

Særpreget musikk
Ikke bare grafikken og historien er sterkt preget av det tradisjonelle japanske. Også musikken har hentet klar inspirasjon fra klassisk folkemusikk og instrumentbruk, og komponistene har gjort et grundig arbeid for å sørge for at musikken bygger opp stemningen Okami gir i sin helhet. Her er det mye bruk av særpregede japanske instrument som shamisen og koto, samt flittig bruk av pentatone skalaer slik det ofte er i japansk folkemusikk. Musikken fyller tilsammen hele fem CD-plater, så det sier seg selv at her er det et variert utvalg av toner og melodiøse stykker. Noe av musikken gir fort assosiasjoner til andre spill som Chrono Trigger og Metal Gear Solid samt filmer som Princess Mononoke, uten at dette er negativt på noen som helst måte.

Lydmessig sett savner jeg likevel en konkret ting: Stemmeskuespill. Spill som Muramasa: The Demon Blade viser oss hvor mye stemning rett stemmeskuespill kan skape for denne typen spill, men dessverre er Okami et spill preget av mye tekst og få stemmer. Istedenfor lager de forskjellige karakterene lyder som går igjen når de prater (ikke helt ulikt N64-klassikeren Banjo-Kazooie), en effekt man etterhvert blir meget lei av ettersom enkelte karakterer er usannsynlig pratsomme av natur (ja, jeg ser på deg, Issun).


En ''evig'' klassiker
Men ser man bort ifra manglende stemmeskuespill og kontroller som kan være usamarbeidsvillige er Okami en perle av de sjeldne. Det er et spill som kan minne mye om The Legend of Zelda i utgangspunktet, men som raskt åpenbarer sin unike og karakteristiske natur. Japansk folklore og mytologi har aldri vært så forlokkende, og om ikke Okami gir deg en aldri så liten lyst til å oppleve og lære mer om Japan er det noe som skurrer. Med sin unike grafiske stil er dessuten spillet et spill som kan plukkes opp mange år etter sin utgivelse og fremdeles føles nytt og spennende. Har du Wii eller Playstation 2 er anbefalingen herved gitt.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: