Final Fantasy IX

Man må ikke innbille seg at sommer nødvendigvis betyr at man legger all slags spille-aktivitet til side. Snarere tvert imot. Store deler av ens omgangskrets reiser kanskje bort for lengre tider av gangen, mens en selv må sitte igjen hjemme. Solgaranti er ikke noe vi er kjent for å ha i Norge. Dessuten kan ferier inkludere timelange transportetapper fra den ene siden av kloden til den andre. I slike tilfeller kan spill være en kjær venn i nøden, og sommeren er dessuten tiden for å hente frem spillperlene fra fordums tid som man kanskje ikke har rukket igjennom enda. I så tilfelle skulle Playstation Networks utvalg av lekre Final Fantasy-klassikere være midt i blinken: Spill V til IX i serien er tilgjengelige til en overkommelig pris, og de lar seg spille på PSP.

Parallellt med Japanturen har undertegnede vært fordypet i Final Fantasy IXs verden. Og hvilken fascinerende og gripende verden dette er.

Rollebesetningen i Final Fantasy IX

Krig, kjærlighet og eksistensialisme
På mange måter står Final Fantasy IX i veiskillet mellom to epoker i Final Fantasy-seriens historie. Det er på ene siden spillet som fulgte opp de kritikerroste forgjengerne Final Fantasy VII og Final Fantasy VIII, og ble utviklet parallellt med sistnevnte. På den andre siden er Final Fantasy IX et spill som står i forbindelse med de to neste spillene i serien, idet Final Fantasy IX, X og XI ble annonsert samme dag. Disse tre spillene skulle representere tre forskjellige opplevelser: Final Fantasy X skulle tilby den videreutviklede nestegenerasjonsopplevelsen, Final Fantasy XI skulle tilby onlineopplevelsen mens Final Fantasy IX skulle søke tilbake til seriens røtter og gi en klassisk og tradisjonell Final Fantasy-opplevelse. Resultatet er et Final Fantasy-spill som henter det beste fra serien, noe som også merkes på spillets historie.

På det tåkelagte Mist-kontinentet på den lettere steampunk-inspirerte planeten Gaia planlegger dronningen av Alexandria å ekspandere sin makt og sitt territorium til de naboliggende statene. Hennes datter, prinsesse Garnet, har imidlertid sett seg lei på morens merkelige oppførsel den siste tiden, og bestemmer seg for å rømme hjemmefra når en omreisende teatertrupp besøker slottet på sekstenårsdagen hennes. Her støter hun på Zidane, en skjørtejeger og skøyeraktig kar, og Garnet ber Zidane bortføre henne i teatertruppens luftskip. Ettersom Zidanes trupp egentlig er en røverbande som har tatt på seg oppdrag om å bortføre Garnet, lar Zidane seg ikke be to ganger av prinsessen. Dermed oppstår det tumulter idet røverne forsøker å bortføre prinsessen samtidig som skuespillet (som fungerer som skankeskjul og distraksjon) skal gå sin normale gang. Zidane ender opp med å forlate Alexandria i selskap med Garnet, hennes innbitte forsvarer og militær-kaptein Steiner og en liten Black Mage kalt Vivi. Men luftskipet kræsjer, og e kvartetten må ta seg frem til målet til fots. Underveis finner de den lille landsbyen Dali, som til Garnet og Vivis forskrekkelse produserer endeløse rekker med golem-lignende Black Mages for Alexandrias dronning. Zidane, hvis hjertelag ikke er noe å si på, bestemmer seg for å grave til bunns i det de har oppdaget. Dette kaster dem ut på et eventyr som skal avsløre bakgrunnen for den eskalerende konflikten på kontinetet og fortiden til både Zidane, Vivi og Garnet.

Langt på vei inneholder historien i Final Fantasy IX det man har lært å forvente av et Final Fantasy-spill. En altomveltende konflikt. Plott-tvister underveis. Den innledende historien er bare toppen av isfjellet. Magiske krystaller har en sentral del i historien (for første gang siden Final Fantasy V, forøvrig), En slemming som ikke har stort større ambisjoner enn å se verden brenne. Alle elementene og flere til er til stede. Likevel klarer Final Fantasy IX på mirakuløst vis å bli for klisjéfylt eller forutsigbart. Noe av oppskriften er kanskje at spillet, i motsetning til sin middelmådige forgjenger, ikke tar seg selv for seriøst. Latter skifter over til spenning og tårer i en håndvending. Karakterene er levende, personlige og mulige å relatere seg til. Dette gjelder også antagonisten, som til tross for negative tilbakemeldinger er en troverdig skurk (når man lærer karakterens personlighet, bakgrunn og motiv å kjenne). I tillegg er spillets gjennomgående tematikk om kjærlighet, eksistensialisme og predestinasjon velbalansert og engasjerende. Det er ingen tvil om at historien i Final Fantasy IX byr på en forfriskende opplevelse, selv elleve år etter spillets lansering.

Final Fantasy-arketypen Black Mages, her representert gjennom hovedpersonen Vivi, spiller en sentral rolle i spillets historie.

Kamper og egenskaper
Som så å si alle sine forgjengere er Final Fantasy IX et turbasert rollespill, hvor man benytter seg av Active Time Battle-systemet implementert i serien siden Final Fantasy IV. Her fylles det opp en måler ved siden av karakterens helsespesifikasjoner, som indikerer hvor lenge det er igjen til karakterens neste handlingsrunde. De forskjellige karakterene har forhåndsdefinere yrker/klasser, som gir dem forskjellige egenskaper. Etter det mislykkede forsøket på å skape et nytt og spennende kampsystem i Final Fantasy VIII, går Final Fantasy IX tilbake til det kjente og vante, med noen små endringer. Den første store endringen er Trance, en slags videreføring av Limit Break fra Final Fantasy VII, hvor en måler hos hver karakter gradvis fylles opp i kampens hete. Idet karakteren entrer Trance-modus forvandles karakteren utseendemessig, vedkommende blir sterkere og angrepene forandres. Trance beholdes selv om karakteren skulle falle i løpet av kampen (men opphører så snart kampen er over), og man skal ikke ha rik fantasi for å skjønne at Trance fort kan snu tendensene i kampen. Den andre store endringen er Abilities, som langt på vei minner om hvordan man lærte magi i Final Fantasy VI. Man utstyrer karakteren med diverse redskaper, som igjen lærer dem forskjellige evner etter å ha oppnådd et visst antall evnepoeng. Resultatet er et kampsystem som fungerer så optimalt som Active Time Battle egentlig kan fungere. Den moderne spiller kan kanskje finne systemet for utdatert, mens retrospilleren kan egentlig ikke forlange stort mer.

Den øvrige spillmekanikken fungerer stort sett bra. Perspektivet er delvis overfra, tilsvarende Final Fantasy VII, og man beveger seg på/over fryste bakgrunner. Den store nyheten er hvordan !- og ?-symboler kan poppe opp der hvor interaktiv handling er mulig, noe som gjør det lettere å finne hemmeligheter og overraskelser i områder hvor kameravinkelen ikke alltid er den mest gunstige. Kameravinkelen kan imidlertid ødelegge mye for ens orienteringsevne, og mang en enkel løsning på problemet har blitt unødvendig tungvindte på grunn av kameravinkelen. Et annet problem i spillet er hvor langt det til tider kan være mellom lagringspunktene. Final Fantasy IX er dermed ikke spillet man setter seg ned med for korte tidsrom av gangen, ei heller dersom man har en tendens til å dø lett og ofte i slike spill.

En klassisk Final Fantasy-kamp.

Fra barokktoner til ELP
Også på det audiovisuelle plan er Final Fantasy IX som imponerer for sin tid. Etter de svært realistisk proposjonerte karakterene i Final Fantasy VIII bestemte Square seg for å gi neste spill en litt mer leken tone, også på det grafiske plan. Dermed har de fleste karakterene i spillet en chibi-lignende utforming, hvor f.eks. hodene er overdimensjonerte sammenlignet med resten av kroppen. Også dette er med på å gi spillet et nostalgisk preg, og tankene går fort tilbake til 8- og 16-bitspillene i spillserien. Det grafiske utseende gir spillet samtidig også en lystig tone, uten at det betyr at det ikke er plass for alvor og dramatikk. Filmsekvensene er ekstremt imponerende, og tyner virkelig PS1-maskinene for hva den er verdt med filmsekvenser nesten oppe i PS2-kvalitet.

Final Fantasy IX er også det siste spillet i serien hvor serieveteran Nobuo Uematsu er den eneste mannen bak spillmusikken, og også her bringes det beste av det beste frem. Musikken har jevnt over et middelalderisk preg, med bruk av instrumenter som harpsikord og utradisjonell skalabruk. Samtidig viser Uematsu at han behersker en sjangerbredde uten like, og kan like gjerne ty til moderne rytmer av ekte Emerson, Lake & Palmer-kvalitet eller flamenco. Tendensen fra forgjengeren hvor ett musikalsk tema går igjennom hele spillet i forskjellige varianter er videreført, samtidig som at leitmotif-bruken fra tidligere spill også gjør sitt tilbaketog. Final Fantasy IX-musikken viser at Uematsu er en essensiell del av det som gjør seriens spill til de stemningsfulle opplevelsene de er.

Luftskip har alltid hatt en sentral rolle i Final Fantasy-spill. Final Fantasy IX er intet unntak.

Utsøkt serieoppsummering
Man kan stille seg spørsmålet om Final Fantasy IX i sin tid gjorde så mye nytt for sjangeren og serien. Det gjør spillet kanskje ikke, men med tanke på at spillet først og fremst skal tjene som en oppsummering, hyllest og en tilbake-til-røttene-opplevelse betyr dette heller lite. For Final Fantasy IX innfrir sin visjon, og ender med dette opp som en særdeles underholdende opplevelse. Spillet balanserer vakkert mellom det gamle og det nye, og tjener dermed godt som et spill både gamle og nye Final Fantasy-spillere kan plukke opp. Ikke rart at spillet er ett av seriens mest kritikerroste.

Score: 9/10

Eastern Summer: Dag 19, 20 og 21 (samt hjemreise)

Det er svært dramatiske hendelser som preger nyhetsbildet i dag. Oslo står fullstendig på hodet. Derfor må jeg innlede denne posten med å konstantere at mitt Oslo-opphold var temmelig kort, og idet det smalt satt jeg på flyet mellom Oslo og Bergen (da det smalt i Oslo, vel å merke, ikke på flyet). Det føles samtidig noe rart å skrive om noe så trivielt som en Japan-tur. Og samtidig er det å la livet gå så normalt som mulig en viktig del av å håndtere slike situasjoner som den Norge befinner seg i nå. Med det følger herved en kort oppsummering av de tre siste dagene våre i Japan.

Dag 19:
Avtalen for denne dagen var i utgangspunktet at de tre av oss i reisefølget skulle møtes på et avtalt tidspunkt og sted i Kobe by, for derifra å dra med tog til Hiroshima og til atombombemuseet. Slik ble det imidlertid ikke. Det er definitivt ulemper som følger når man bor på to forskjellige hotell og mobiltelefoner skrus av. Dermed ble det noen rolige timer på hotellet, før vi - etter å ha forent våre krefter og fellesskapet nok en gang var et faktum - hoppet på et hurtigtog på vei til Hiroshima. Noen historisk reise gjennom atombombemuseet ble det ikke denne gang, og for min del gjorde det lite fra eller til (ettersom jeg tross alt har besøkt museet noen ganger tidligere). Vi hadde derimot et mål med reisen, og det var baseballkampen mellom Hanshin Tigers og Hiroshima Carp. Med seter midt iblant kjernefansen (og billige billetter sådan) skulle det hele vise seg å bli akkurat den stemningsfulle opplevelsen jeg forventet at det skulle bli, og heiarop og sanger ble sunget av full hals av samtlige fans. Og når man heier på en japansk baseballkamp foregår så langt ifra fotball-supportersanger som man kommer. En dedikert gjeng står foran, og akkompagnert av en hornrekke står de fremst i rekke og instruerer resten i hvilke heiarop og sanger som skal synges nå (samtidig som de klapper takten). At Tigers vant kampen 5-0 satte ikke akkurat noen demper på stemningen, for å si det sånn. Alt i alt en spennende og begivenhetsrik kamp, og vi var vel fornøyde selv i de sene nattetimer da vi kom tilbake igjen til Kobe.

Om ikke hukommelsen min svikter meg fullstendig var det også denne dagen det japanske nyhetsbildet var fyllt opp av meldinger om det japanske fotball-kvinnelandslagets verdensmesterskapsseier. Kvinnefotball ble med andre ord plutselig hakket mer interessant enn tidligere.

Okonomiyaki er noe av det lekre som det japanske kjøkken har å by på.

Dag 20:
Ikke den mest begivenhetsrike dagen. Dagens hovedgjøremål var i utgangspunktet tenkt å være en reprise av dagen før, nemlig baseballkamp i Hiroshima. Dessverre satte en forbipasserende tyfon en stopper for kampen, men heldigvis blir pengene refundert ved en eventuell kansellering. Og for å være helt ærlig husker jeg ikke stort annet av denne dagen bortsett fra maten. Men det er jo ikke det verste minnet å ha med seg heller.

Dag 21:
Min siste dag på enhver Japantur liker jeg å bruke på det jeg ikke har rukket frem til da. Man handler de siste varene, man ser de siste stedene, man spiser det siste måltid, man går de siste turene og man absorberer de siste inntrykkene. Alt dette ble gjort i løpet av denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg pekt meg ut en figur fra Final Fantasy IX (Vivi Orunitia), men det skulle vise seg at butikken hvor jeg utgangspunktet skulle kjøpe figuren bare hadde utstillingsmodellen igjen (som selvsagt ikke var til salgs). Etter å ha lett både her og der (samtidig som vi sørget for litt gavehandling til de der hjemme) var det modellbutikken Toy Junkie som ble redningen. Etter å ha handlet i denne butikken bare noen dager tidligere var vi på god talefot med betjeningen, og etter å ha fortalt eieren hvordan vi hadde lett etter Vivi-figuren hele dagen foreslo han en annen butikk for oss. Han gikk endog så langt som å eskortere oss til butikken, hvor min jakt til slutt ble kronet med seier. Toy Junkie har herved min evige takknemlighet (og har samtidig sikret seg en stamkunde for fremtidige Japan-visitter). Pakking, godterispising (man må spise opp det man ikke får plass til) og baseball på TV dekket resten av kvelden.

Og dermed var Japanturen 2011 over. Dagen derpå, den 21.juli, tok vi koffertene i hende og dro til Osaka flyplass. Det er med sårt hjerte at Japan forlates, og kultursjokket når man lander på Gardermoen og ser blekfeite nordmenn presse seg inntil bagasjebåndet for å karre til seg koffertene sine er like stort hver gang. Samtidig er det visse fordeler med å komme tilbake til Norge også. Man kan få seg en skikkelig frokost igjen med godt grovbrød, og man slipper å høre på nasale kvinnestemmer som står gatelangs og annonserer dagens tilbud. Men at Japan savnes er det ingen tvil om. Og at landet er vel verdt å besøke igjen er nærmest selvsagt.

Her skal det heies. Legg merke til karen helt fremme i hvite hansker; han dirigerer heiaropene.

Eastern Summer: Dag 15, 16, 17 og 18

Vi har blant annet besøkt Tokyo University i løpet av dagene som har gått.

Du verden, har det gått fire dager siden jeg blogget sist allerede? Tiden flyr i lystig lag, sies det, og her i Japan er det stort sett bare liv laga hele veien. OK, greit, noen gnisninger er det selvfølgelig, slik det gjerne er når folk bor tett oppå hverandre over lengre tid, men det behøver ikke utløse noen krig av den grunn.

Uansett, her følger reiserapport for de fire forhenværende dagene i Japan:

Dag 15:
Etter å ha sovet godt og lenge denne dagen inntok vi en god frokost på en lokal kafé som etterhvert skulle vise seg å bli vårt stamsted for Tokyo-frokoster. Jeg har tidligere nevnt at gjestehuset vårt ligger vakkert plassert i nærheten av Todai, eller Tokyo University, og formiddagen denne dagen ble brukt på en liten rundtur på campus. Jeg sier liten, men ettersom campus er temmelig stort ble ikke turen nødvendigvis liten i omfang. Todai er regnet som Japans mest prestisjetunge og beste universitet, er rangert som det beste universitetet i Asia og det 20nde beste i verden, skal vi tro Wikipedia. Her trasker 30.000 studenter, hvorav noe over 2.000 er utlendinger, daglig til sine forelesninger og studier. Innenfor populærkultur er Todai bl.a. udødeliggjort gjennom serier som Love Hina.

Etter Todai-touren skilte vi lag, hvor Espen dro for å slappe av på gjestehuset mens Martin og jeg tok en shopping-runde i Akihabara. Turen vi hadde noen dager tidligere var kun for å sondre terrenget og sjekke prisene. Denne gangen var det tid for å bruke penger. Eksakt hvor mye som ble brukt tror jeg ikke vi skal gå mer inn på, men man kan trygt si at jeg gikk glad og fornøyd fra Akihabara den kvelden. Baseballkamp på kvelden satte den siste spissen på dagen.

Denne skjønnheten fra Final Fantasy XIII er bare noe av det herlige Akihabara har å by på. Dessverre var den ikke til salgs...

Dag 16:
Alle med elementære kunnskaper om geografi og seismisk aktivitet vet at Japan ligger "ideelt" til for jordskjelv. På ett døgn opplevde vi intet mindre enn to mindre skjelv. Det første skjelvet kom halv to på natten, mens det andre kom mens vi var på baseballkamp i Yokohama på kvelden. Ingen av skjelvene var nok til å forårsake skade, men nok til at pulsen stiger (og at man blir litt spent og oppspilt på en gang) og at de der hjemme kan dåne av bekymring (sympati skader tross alt aldri). Denne dagen hadde vi bestemt oss for bare å bruke til å slappe av, så formiddagen og ettermiddagen ble brukt på gjestehuset. På kvelden var det duket for en begivenhet som ihvertfall jeg hadde sett frem til lenge: Baseballkamp. Nærmere bestemt skulle vi se Hanshin Tigers spille mot Yokohama Bay-Stars i Yokohama. Og greit nok at det ikke er Tigers VS Giants vi snakker om (noe som tilsvarer Liverpool VS Man.U. eller Real Madrid VS Barcelona), men en stemingsfull og spennende kamp med mye action var det likevel. At Tigers presterte å tape 4-0 er en annen side av saken, men kampen var uansett god og seieren til Bay-Stars var velfortjent.

Billedtekstkonkurranse for dette bildet kommer senere.

Dag 17:
Etter en lang og begivenhetsrik uke i Tokyo var det takk for oss. Hurtigtoget brakte oss trygt og komfortabelt frem til Kobe, hvor vi holder base de siste dagene våre i Japan. Her har også reisefølget midlertidig skilt lag: Ettersom Espens opprinnelige hotellreservasjon av en eller annen grunn ble kansellert, bor han på et annet hotell enn oss andre. Dagen ble for min og Martins vedkommende brukt på hotellinnsjekk, bad i japansk bad og mat.

På vei tilbake til hotellet på kvelden fikk vi oppleve noe stort. Jeg hadde tidligere kommentert det noe spede utvalget av gatemusikere den kvelden (noe jeg tidligere har observert at Japan har mye av), men akkurat da kunne vi høre noe som minnet om jazzmusikk i det fjerne. Det skulle vise seg å være jazzkvartetten Into Another Orbit som stod der, i lyset av gatelyktene og biltrafikken i bakgrunnen, og spilte den herligste bebop-jazzmusikken man kan forestille seg. Med et utsøkt lydbilde og forførende instrumentale prestasjoner var vi sikret gratis og god underholdning i to timer (som til slutt ble avbrutt av en politimann fordi tidsrammen var brutt), og det var to svært engasjerte musikk-entusiaster som gikk tilbake til hotellet den kvelden. En av mitt livs topp tre-musikkopplevelser kan herved dateres til en varm sommerkveld i Kobe.

Dag 18:
En rolig dag. Gudstjenste på formiddagen, mat på ettermiddagen, shopping etter måltidet - jeg kunne endelig sikre meg en Iron Man-statuett og Darth Revan-byste fra Star Wars: Knights of the Old Republic - og avslappig på hotellet før vi klarte å samle alle tre reisedeltakerne på kvelden. Kvelden ble fylt av en underholdende karaoke-time, hvor vi gaulet oss gjennom alt fra Dead or Alive-klassikeren You Spin Me Round til intro-/outro-sanger fra animeserier som Neon Genesis Evangelion og The Melancholy of Haruhi Suzumiya. Avslutt herligheten med et bad og måltid inkludert, og man snakker salighet, glede og fred lang vei.

I morgen bærer turen til Hiroshima, både for å få med oss en solid dose historie og for å se Tigers spille bortekamp mot Hiroshima Carp. Følg med!

En svært fornøyd gjeng, kampens resultat til tross.

Eastern Summer: Dag 12, 13 og 14

Dette slottet trenger nok ingen nærmere introduksjon.

Varmebølgen i Tokyo har avtatt, uten at det nødvendigvis er kjølig av den grunn. Temperaturene ligger stort sett mellom 26 og 34 grader hele døgnet, og sola har tydeligvis ikke tenkt å vike med det første. I og for seg gjør det veldig lite, men man er godt svett på slutten av dagen etter å ha gått dagen lang.

Martin i full gang med å teste ut Virtual Boy, den eneste Nintendo-konsollen noen sinne som floppet fullstendig.

Dag 12:
Dag nr 12 på Japanturen var viet til ett bestemt formål: Akihabara, nerdenes Mekka. Bydelen Akihabara har etterhvert vokst ifra små sjapper spesialiserte på varer som spill, kostymer og figurer til å bli en megabydel med gigantiske butikker. Handelsvarene har derimot ikke forandret seg det grann. Fremdeles snakker man om en bydel hvor man kan få tak i så å si alt av elektronikk, spill, utkledningskostymer, gammelt spillutstyr, filmer, musikk, modeller, figurer og ellers alt mulig annet som Ingar synes er morosamt. Akihabara er virkelig en bydel verdt å få med seg for den unge mann i reisefølget. Hva med f.eks. en åtte etasjer høy pantesjappe hvor de to øverste etasjene er dedikerte til leketøy og figurer av ymse slag? Eller en fem etasjer høy arkade? Eller en femetasjers retrobutikk hvor gamle spill og spillmusikk kan kjøpes til en gunstig pris, og hvor sisteetasjen er dedikert gamle arkadespill?

I Akihabara kryr det også av såkalte Maid Café-sjapper, et fenomen som har vokst frem nettopp i denne bydelen. Opprinnelsen til Maid Café-fenomenet fant sted nettopp i Japan gjennom kafékjeden Anna Miller's, en japansk ekvivalent til det amerikanske Hooters hvor servitrisene gikk i maid-lignende antrekk hvor barmen stod i fokus. I dag er Anna Miller's noe mindre utbredt i Akihabara, men en mengde med kaféer hvor betjeningen er utkledd i fargerike maid-kostymer har poppet opp de siste ti årene. På slike kaféer blir man servert mat av jenter som har som jobb å bryte noen sosiale grenser ved å skape en høyst uformell og tullete setting. En slags light-versjon av hostess club, kan man kanskje si. Personlig er ikke Maid Café helt min greie, men en interessant opplevelse er det likevel, og tilnærmet obligatorisk dersom man først besøker Akihabara. Alt i alt var besøket i Akihabara like minneverdig og underholdende som det var pengeslukende.

En 1:1-modell av en robot fra Studio Ghibli-filmen Castle in the Sky (en av mine favorittfilmer fra studioet forøvrig)

Dag 13:
En ekte ferie for Espen ser ut til å inkludere et besøk i en fornøyelsespark. Hvilket bedre valg kan man da ta når man er i Tokyo enn Tokyo Disneyland, verdens tredje mest besøkte fornøyelsespark? Med en nærmest skyfri himmel lå det an til å bli en god dag. Ved ankomst begynte imidlertid tvilen å reise seg. 6.300 yen for adgang til parken kjentes som en noe stiv pris, og bedre ble det ikke av at Space Mountain var under reparasjon. Jeg fikk også en følelse av at jeg er noe over aldersgruppen for fornøyelsesparken. Men halvveis uti besøket, etter et middagsmåltid, bedret situasjonen seg betraktelig. En tirsdag utenfor den japanske fellesferien betyr lite kø, og etterhvert som større attraksjoner som Big Thunder Mountain og Splash Mountain (som var stengt tidligere på dagen grunnet reparasjon) åpnet opp, løsnet også stemningen mer og mer. Verre ble ikke dagen av muligheten til endelig å få med seg en baseballkamp på kvelden. Kampen var heller ikke en hvilkensomhelst kamp, men et erkerivaloppgjør mellom Yomiuri/Tokyo Giants (buuh!) og Hanshin Tigers (yaaay!). At Tigers tok ledelsen så snart vi skrudde på TV-skjermen og kronet kampen med seier etter en intens 9.omgang gjorde bare det hele perfekt.

Dampbåten Mark Twain er et kjent syn i alle Disney-parker.

Dag 14:
Denne dagen begynte vi noe senere enn vanlig, noe som blant annet åpnet for en lengre og underholdende samtale på formidaggen med gjestehusets eier om politikk og økonomi. Naturlig nok kretset denne samtalen seg mye rundt den japanske energisituasjonen etter Fukushima-katastrofen og den sviktende turismen til Japan som helhet. Alt dette gjorde at frokosten ikke ble inntatt før halv tolv-ish (vi spiser jo tross alt ute så å si alle måltidene på denne turen). Deretter bar turen til Shinjuku, hvor målet var temmelig klart: Square Enix Shop. For de uinnvidde er da Square Enix spillstudioet som oppstod i 2003 da Squaresoft (selskapet bak bl.a. Final Fantasy) slo seg sammen med Enix (studioet bak bl.a. Dragon Quest-serien). En butikk dedikert til sådan gode spill kan ikke karakteriseres som annet enn The Promised Land. Greit nok kunne utvalget vært noe større når det gjalt enkelte artikler, men jevnt over var utvalget tilfredsstillende, prisene gunstige og den gjennomførte stilen ikke annet enn særdeles underholdende.

Etter Square Enix og Shinjuku gikk turen videre vestover til Mitaka, hvor Studio Ghibli Museum befinner seg. Studio Ghibli burde knapt nok trenge noen nærmere introduksjon, men for ordens skyld snakker vi om filmselskapet som står bak verdenskjente animasjonsklassikere. Filmen Chihiro og heksene vant Oscar i 2002, og studioet står også bak filmer som Princess Mononoke, Kiki's Delivery Service, Castle of Cagliostro og sjarmtrollet My Neighbor Totoro (som gjør meg uforskammet mør inni meg). Museet er bygget i ekte Ghibli-stil og er vel verdt turen for store og små. En sniktitt på en helt fersk kortfilm fra Ghibli ved navn Takara-sagashi (direkte oversatt Treasure Hunt) skader heller ikke.

Kort sagt: Tre innholdsrike dager.

En godt gjemt perle i Shinjuku

Kontrollsteinen fra Castle in the Sky. Observer det ondskapsfulle verdensherredømme-uttrykket til karen til venstre.

Eastern Summer: Dag 10 og 11

Espen, ikledd sin nyinnkjøpte tradisjonelle sommer-kimono yukata, foran vårt ryokan, et tradisjonelt japansk gjestehus.

Meldinger om jordskjelv i Japan til tross: Vi har temmelig bra her vi er i Tokyo (jordskjelvet var ikke langt ifra der mars-jordskjelvet fant sted). Men vi må jo gi ifra oss et livstegn for å forsikre dere i gamlelandet om at vi fremdeles er i live og ved våre fulle fem.

Dag 10:
På denne dagen sa vi et midlertidig farvel til Kobe, og satte kursen østover mot Tokyo. Med shinkansen kan turen fort ta under tre timer, men med den togvarianten vi har lov til å ta tar den tre timer og et kvarter. Uansett er ikke det lange tiden for en togstrekning som er lengre enn Oslo-Bergen.

I Kobe var det relativt varmt, men fremdeles behagelig. I Tokyo var det imidlertid særdeles varmt ifra vi satte foten utenfor toget. Kanskje ikke så rart, ettersom de lokale nyhetene melder om en hetebølge og Japan Times karakteriserer det som "as the mercury rises to a level unseen in decades." Vi snakker om temperaturer trygt plassert over 30 varmegrader, gjerne med litt luftfuktighet attåt. Svetten siler, men heldigvis er japanere flinke på dette med bad og den slags.

I Tokyo fant vi lett frem til vårt tradisjonelle gjestehus, eller ryokan som det heter. Med gangavstand til baseballstadionen Tokyo Dome ligger vi godt plassert med tanke på fremkommelighet og tilgjengelighet. Tokyo University, også kjent som Todai (kjent bl.a. fra anime-/mangaserien Love Hina), ligger også like ved. Kvelden ble først og fremst brukt på å bli kjent i lokalområdet, nyte et forfriskende varmt bad og deretter bare føle seg til rette på det japanske tatami-rommet som skal huse oss den kommende uka.

Dag 11:
Søndag, med over 35 grader på det varmeste ifølge nyhetene. For tiden gjennomgår Japan et strømrasjoneringsprosjekt, og strømforbruket i Tokyo skal reduseres med 15%. Dette inkluderer bl.a. mindre bruk av aircondition, men på dager som dette tar det virkelig på. I dag var det Espen som fikk bestemme hvor turen skulle gå, og da var hoveddestinasjonen Harajuku. Bydelen er kjent for sin street fashion, og hver søndag kommer japansk ungdom til Harajuku ikledd klær fra gothic-stil til vanlig cosplay. I dag var det derimot lite spesielt å se: Enten var det bare for varmt, eller vi var for tidlig ute. Det ble derfor en liten vandring rundt Meiji-templet istedenfor, et tempel bygget under og for keiseren ved samme tittel. Deretter tok vi turen til Shinjuku for å entre Tokyo Metropolitan Government Building, en over 200m høy bygning som gir deg en fantastisk utsikt over Tokyo. Det er på ingen måte noen overdrivelse når jeg sier at alt man ser er by og atter by (samt Tokyo-havna og Fuji-fjellet i det fjerne). Man forstår virkelig at man befinner seg i verdens største by.

I morgen bærer turen til nerdenes mekka: Akihabara. Følg med, følg med!

Tokyo Metropolitan Government Building

Dagens popkulturelle spørsmål: Hvilken film er dette restaurantnavnet hentet fra?

Eastern Summer: Dag 6, 7, 8 og 9

Cuisinen i landet er upåklagelig.

Dagene går fort her i Japan, og blogging blir fort en nedprioritert aktivitet. Vedlagt følger dermed bare et kort referat.

Dag 6:
Tirsdagen har trolig vært den mest sportslige dagen av dem alle (for min del). Hva annet kan man vel kalle en tur der man innleder dagen med fjelltur, fortsetter videre med å svømme lengre distanser i det lokale svømmebassenget, etterfulgt av en lengre gåtur ned til sentrum for deretter å ta et varmt og godt bad i det lokale badehuset? Underveis ble det selvsagt også tid til litt kaffe og spill på den lokale arkaden (disse florerer enda i Japan).

Dag 7:
Den sjuende dagen ble ikke noen hviledag. Tvert imot: På denne dagen var det duket for en lang og god dag i Japans kulturhovedstad (og gamle hovedstad) Kyoto. Denne dagen var det også duket for vår første (men ikke siste) tur med det japanske hurtigtoget shinkansen, og med dette tar det ikke en halvtime engang å reise til Kyoto. Denne byen ble, i motsetning til mange andre japanske byer, i stor grad spart for bombardement under 2.verdenskrig, med det resultat at de fleste templer og kulturskatter i byen ble spart. Dessverre begynte vi noe sent denne dagen, så vi fikk ikke sett langt på nær alt av det vi hadde tenkt å se. Kinkakuji, Den gyldne pagode, var blant annet stengt da vi hadde tenkt oss videre dithen, så det måtte vi bare droppe. Men vi fikk i det minste sett tempelkonstruksjoner som Kiyomizudera (et stort tempelbyggverk opprinnelig bygget med lafting) og Heian-tempelet (som man kan se i Lost in Translation). En større butikk ved navn Kyoto Handicraft Center fikk vi også besøkt, men den butikken som virkelig fanget vår oppmerksomhet var nabobutikken, hvor de solgte ekte samuraisverd og rustninger istedetfor billige kopier. At prisene lå i nærheten av en halv årslønn er en naturlig konsekvens av kvaliteten.

Det skal også nevnes at vi inntok et rålekkert chaashuumen-måltid mens vi var i Kyoto (chaashuumen = ramen-nudler med gode kjøttstykker til).

Philosopher's Street i Kyoto. Ironisk navn, ettersom gaten er så kommersialisert og full av turister at det er liten stimulans for filosofering.

Dag 8:
På denne svært regntunge dagen var det nok et stykke japansk kultur som stod på programmet. Denne dagen gikk turen til Himeji, som ligger et lite stykke vest for Kobe. Himeji er en liten japansk by (hakket mindre enn Oslo i innbyggertall), men kan skimte med Japans best bevarte middelalderslott. Himeji-slottet var også det første japanske byggverket som havnet på UNESCOs verdensarvliste. Det vi derimot ikke visste var at byggverket nå gjennomgår renovasjon, noe som sist skjedde på 50- og 60-tallsskiftet. Men japanere er flinke til å gjøre utstilling av hva det skal være. Laget som slottets hovedbygning nå er kledd inn i består av et museum, og tar man heisen i dette museet kan man se hvordan bygningsarbeiderne går frem og arbeider på slottet. En unik sjanse, ettersom det antakeligvis blir over 50 år til neste oppussing igjen.

Vi har også oppdaget i løpet av dagene i Kyoto og Himeji at antallet turister (både innenlandske og utenlandske) er betraktelig lavere enn i f.eks. april. Enda færre av dem er det når det regner. Konklusjon: Liker du ikke å traske rundt i store folkemengder er starten av juli i Japan ypperlig for deg.

På kvelden var det ut på gata i Kobe og synge av full hals i godt lag. Ingen Japantur uten karaoke, nei.

Dag 9:
Den mest solskinnsrike dagen hittil, med påfølgende varme. På en slik fin dag kan man ikke bare sitte inne og sture, så vi tok oss like gjerne en tur til Oji dyrepark. Her kan de skimte med et rikt utvalg av dyr, med alt fra isbjørn og pandabjørn til tigre, jaguarer, gauper og diverse aperaser. Etterpå var det en kjapp tur til sentrum for å spise mat og påfølgende dessert på en kafé.

I kveld skal det pakkes og vaskes, før vi i morgen hiver oss på en shinkansen og reiser til Tokyo. Dette blir spennende!

Bilde fra våpenbutikken i Kyoto. Til venstre kan dere skimte sverd i 2-millioneryen-klassen.

Eastern Summer: Dag 4 og 5

Regntid i Japan skal man ikke spøke med. I skrivende stund sitter jeg og hører på regnet plaske ute i kveldsmørket mens lyn lyser opp himmelen i det fjerne i ny og ne. Det er med andre ord særdeles stemningsfullt, og gir oss en god mulighet til å ta en rolig kveld innendørs. En lang ferie nytes best når man er uthvilt, så man kan ikke gå og traske i det uendelige hele dagen heller.

Dag 4: Søndag splittet vi oss litt opp, slik at de som ville kunne slappe av og de som ville gå til gudstjeneste kunne få lov til det. Gudstjenesten denne søndagen ble feiret på Rokko Island-kirka Airando Kyookai (i navnet ligger det et japansk ordspill, men det blir litt komplisert å forklare her). Selve Rokko Island er en kunstig konstruert øy utenfor Kobe-kysten som ble bygget på 80-tallet for å skape større havneområde og samtidig et nytt boligområde. Selve øya er fri for tradisjonelle templer og de fleste former for gudshus, men denne lille kirka har på et eller annet vis klart å bli et unntak. Selve gudstjenesten fikk jeg bare delvis med meg; magen var noe ustabil denne dagen. Det var også interessant å høre en preken over lidelsen og det ondes problem, ikke minst etter å selv ha hatt faget som en del av undervisningen på Fjellhaug i år. For de av dere som kjenner Tomo (en japansk venn av meg) traff jeg ham under kirkekaffen, og han kunne fortelle at han nå er ferdig med kunstutdannelsen.

I Japan er de fleste butikkene åpne om søndagen, men på grunn av formen min valgte vi å tilbringe noen rolige timer i gjesteleiligheten midt på dagen. På kveldstid pakket vi imidlertid sekkene og satte kursen mot HAT Kobe (Happy Active Town), en bydel som tidligere var et havneområde men som etter 1995-jordskjelvet ble bygget om til et boligfelt med større grøntarealer og treningsmuligheter. I HAT Kobe-området finner man et nydelig sento/onsen/ofuro-anlegg. For de som ikke vet hva onsen er, så er dette det japanske navnet for varme bad, enten naturlige eller "kunstige." Onsen er en nødvendig del av den travle japanske hverdagen, hvor et varmt bad på kvelden kan få selv den mest anspente kropp til å slappe av. Onsen nytes ellers best dersom man inntar et godt måltid mat etterpå.

Dag 5:
Noen av oss benyttet dagen til å sove lenge. For å sikre oss innpass på kommende baseballkamper som opprinnelig var planlagt i programmet, var dagens hovedgjøremål å forhåndskjøpe billetter. Etter en kort spørrerunde på turistinformasjonen fant vi billettkontoret, og Tigers-kampene i Yokohama den 15. og i Hiroshima den 18. er herved sikret (mot henholdsvis Bay-Stars og Carp). For å feire begivenheten kunne jeg ikke unngå en aldri så liten shoppingrunde på Tigers-butikken i nærheten. Dagen ble ellers preget av mye vindusshopping, noe som slettes ikke er en dårlig måte å bruke dagene på i Japan. Det meste av innkjøp vil trolig finne sted i Tokyo, så innen den tid handlet det mest om å sondre terrenget og sjekke prisene. Et utsøkt måltid ikke langt ifra leiligheten satte en særlig spiss på kvelden.

I dagene fremover kan det fort bli turer utenfor Kobe by, men om dette skjer i morgen eller onsdag er fremdeles usikkert. Slik er det å være på ferietur: Man vet ikke alltid hva morgendagen bringer, og det er ikke alltid det gjør noe heller.

Ikke er dette bare huset vi bor i nå, det er også huset jeg vokste opp i.

Retro games galore! Den som bare hadde hatt tid til overs...

Møt R.O.B., en tilleggsvare til japansk NES som bare ble støttet opp av to spill. I dag regnes den som et samleobjekt i Vesten.

Dagens kulturelle dypdykk: Onsen, furo og sento.

Eastern Summer: Dag 1, 2 og 3

Tenke seg til: Vi er allerede inne i tredje Japanferie-døgnet vårt. På slutten av det tredje sådan. Du verden som dagene flyr, selv om en god del av denne tiden har gått med på mye av nettopp det å fly.

Dag 1: Med unntak av en tredve minutters forsinkelse fra Gardermoen og en kø bak det som må ha vært en indisk klan på familieferie, må flyturen til Japan sies å være tidenes minst begivenhetsrike. Ingen katastrofer, ingen flystyrt, ingen stormer, ingen siste-liten-panikk fra noens side og knapt nok noe som ble glemt igjen. Men så lenge en kommer frem skal en kanskje ikke klage, og vi reiser i hverandres gode selskap. Når ikke dette selskapet var nok (eller når en ble lei) er Kindle og håndholdte spillkonsoller en kjekk ting å ha. For mitt vedkommende ble flere timer tilbrakt med Final Fantasy IX på PSP.


Dag 2: Jeg sa at reisen var begivenhetsløs. Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Medreisefelle Espen reiste med norsk nødpass, og siden passkontrolløren tydeligvis aldri hadde sett Norges lille gule før ble det et lite oppstyr der. Heldigvis er japanere flest svært forståelsesfulle og serviceinnstilte, og etter å ha snakket litt med vakten kunne vi endelig sette foten på japansk asfalt.

Japan om sommeren er varmt. Ikke varmt som i at termometeret bikker 40 grader, selv om det også gjør det på de ekstreme dagene. Men varmt som i at luftfuktigheten konstant ligger på 80 prosent og temperaturen på 25+. For å vite hvordan det føles kan følgende eksperiment utføres: Gå fullt påkledd inn i et baderom som er fullt av varm vanndamp, og stå der med alle klærne på i 15 minutter. Aircondition-bruken er redusert de fleste steder som en del av strømrasjoneringen i Japan i sommer (pga atomreaktor-situasjonen i Fukushima skal bl.a. Tokyo redusere strømforbruket med 15% i sommer). Likevel er det ikke den verste japanske sommeren i manns minne (selv ikke i mitt minne), og kveldene er forholdsvis kjølige og deilige.

Den første dagen på japansk jord går stort sett med på å sove litt, spise litt og ellers forsøke å snu døgnet. Dette klarte vi ganske bra.

Noe av utvalget man kan finne under Kobes jernbane

Dag 3: Den første ordentlige dagen i Japan er også en dag for å vise nykommerne i gruppen hva Kobe by har å by på. Dette kan f.eks. inkludere en vandringstur under byens jernbane, hvor man finner en mengde med småboder og butikker som inneholder alt ifra siste klesmote og accessories, små hundevalper i altfor trange glassbur samt elektronikk og leker av ymse slag, nytt og brukt. Av elektronikken vi fant kan jeg bl.a. nevne japanske utgaver av NES, SNES, samtlige Playstation-maskiner, SEGA Saturn og Dreamcast og til og med et stort utvalg av Game & Watch (velfungerende sådan). Leketøy og figurer av et hav av kjente og ukjente animekarakterer er også moro å vindusshoppe. Japansk mat ble det også i løpet av dagen.

Den store skuffelsen var da forsøket på å komme seg på baseballkamp skulle vise seg å feile. Billettene var fullstendig utsolgte, og vi måtte dra slukøret og noe skuffet ifra Hanshin Tigers' baseballstadion Koshien (som har fått en renovert look utad). Sorgen måtte fordrives med noe, og svaret ble shopping (og kaffe). Medreisende Martin sikret seg en rålekker figur av Selvaria Bles fra PS3-spillet Valkyria Chronicles, mens undertegnede kjøpte de foreløbig Japan-eksklusive spillene Valkyria Chronicles 3 og Ni no Kuni (The Another World). Kamera hadde jeg allerede kjøpt tidligere på dagen.

Idet jeg ser over bunken med Japan-eksklusive spill i butikkhyllene, slår det meg hvor mye vi går glipp av på spillfronten i Vesten. Mye av det er garantert dårlige spin-offprodukter av ymse TV-serier og lignende, men mye er også bra. Dette gjelder særlig for Wii, hvor spill som Xenoblade, The Last Story og Pandoras' Tower lett kunne bidratt til økt Wii-omsetning og gjenopprettet Japans gode rykte på spillfronten, som de siste årene bare har gradvis men sikkert blitt mindre (til min store sorg).

Dagene fremover blir uten tvil begivenhetsrike. Følg med videre!

Martin og meg i full sving på taiko, tradisjonelle japanske trommer. I spillform, selvsagt.

Martin er fornøyd med dagens bytte.

For alternativ reiseskildring kan dere prøve å lese Espens reiseblogg her (ikke sikker på om det lar seg gjøre, men men...)