Eastern Summer: Dag 19, 20 og 21 (samt hjemreise)

Det er svært dramatiske hendelser som preger nyhetsbildet i dag. Oslo står fullstendig på hodet. Derfor må jeg innlede denne posten med å konstantere at mitt Oslo-opphold var temmelig kort, og idet det smalt satt jeg på flyet mellom Oslo og Bergen (da det smalt i Oslo, vel å merke, ikke på flyet). Det føles samtidig noe rart å skrive om noe så trivielt som en Japan-tur. Og samtidig er det å la livet gå så normalt som mulig en viktig del av å håndtere slike situasjoner som den Norge befinner seg i nå. Med det følger herved en kort oppsummering av de tre siste dagene våre i Japan.

Dag 19:
Avtalen for denne dagen var i utgangspunktet at de tre av oss i reisefølget skulle møtes på et avtalt tidspunkt og sted i Kobe by, for derifra å dra med tog til Hiroshima og til atombombemuseet. Slik ble det imidlertid ikke. Det er definitivt ulemper som følger når man bor på to forskjellige hotell og mobiltelefoner skrus av. Dermed ble det noen rolige timer på hotellet, før vi - etter å ha forent våre krefter og fellesskapet nok en gang var et faktum - hoppet på et hurtigtog på vei til Hiroshima. Noen historisk reise gjennom atombombemuseet ble det ikke denne gang, og for min del gjorde det lite fra eller til (ettersom jeg tross alt har besøkt museet noen ganger tidligere). Vi hadde derimot et mål med reisen, og det var baseballkampen mellom Hanshin Tigers og Hiroshima Carp. Med seter midt iblant kjernefansen (og billige billetter sådan) skulle det hele vise seg å bli akkurat den stemningsfulle opplevelsen jeg forventet at det skulle bli, og heiarop og sanger ble sunget av full hals av samtlige fans. Og når man heier på en japansk baseballkamp foregår så langt ifra fotball-supportersanger som man kommer. En dedikert gjeng står foran, og akkompagnert av en hornrekke står de fremst i rekke og instruerer resten i hvilke heiarop og sanger som skal synges nå (samtidig som de klapper takten). At Tigers vant kampen 5-0 satte ikke akkurat noen demper på stemningen, for å si det sånn. Alt i alt en spennende og begivenhetsrik kamp, og vi var vel fornøyde selv i de sene nattetimer da vi kom tilbake igjen til Kobe.

Om ikke hukommelsen min svikter meg fullstendig var det også denne dagen det japanske nyhetsbildet var fyllt opp av meldinger om det japanske fotball-kvinnelandslagets verdensmesterskapsseier. Kvinnefotball ble med andre ord plutselig hakket mer interessant enn tidligere.

Okonomiyaki er noe av det lekre som det japanske kjøkken har å by på.

Dag 20:
Ikke den mest begivenhetsrike dagen. Dagens hovedgjøremål var i utgangspunktet tenkt å være en reprise av dagen før, nemlig baseballkamp i Hiroshima. Dessverre satte en forbipasserende tyfon en stopper for kampen, men heldigvis blir pengene refundert ved en eventuell kansellering. Og for å være helt ærlig husker jeg ikke stort annet av denne dagen bortsett fra maten. Men det er jo ikke det verste minnet å ha med seg heller.

Dag 21:
Min siste dag på enhver Japantur liker jeg å bruke på det jeg ikke har rukket frem til da. Man handler de siste varene, man ser de siste stedene, man spiser det siste måltid, man går de siste turene og man absorberer de siste inntrykkene. Alt dette ble gjort i løpet av denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg pekt meg ut en figur fra Final Fantasy IX (Vivi Orunitia), men det skulle vise seg at butikken hvor jeg utgangspunktet skulle kjøpe figuren bare hadde utstillingsmodellen igjen (som selvsagt ikke var til salgs). Etter å ha lett både her og der (samtidig som vi sørget for litt gavehandling til de der hjemme) var det modellbutikken Toy Junkie som ble redningen. Etter å ha handlet i denne butikken bare noen dager tidligere var vi på god talefot med betjeningen, og etter å ha fortalt eieren hvordan vi hadde lett etter Vivi-figuren hele dagen foreslo han en annen butikk for oss. Han gikk endog så langt som å eskortere oss til butikken, hvor min jakt til slutt ble kronet med seier. Toy Junkie har herved min evige takknemlighet (og har samtidig sikret seg en stamkunde for fremtidige Japan-visitter). Pakking, godterispising (man må spise opp det man ikke får plass til) og baseball på TV dekket resten av kvelden.

Og dermed var Japanturen 2011 over. Dagen derpå, den 21.juli, tok vi koffertene i hende og dro til Osaka flyplass. Det er med sårt hjerte at Japan forlates, og kultursjokket når man lander på Gardermoen og ser blekfeite nordmenn presse seg inntil bagasjebåndet for å karre til seg koffertene sine er like stort hver gang. Samtidig er det visse fordeler med å komme tilbake til Norge også. Man kan få seg en skikkelig frokost igjen med godt grovbrød, og man slipper å høre på nasale kvinnestemmer som står gatelangs og annonserer dagens tilbud. Men at Japan savnes er det ingen tvil om. Og at landet er vel verdt å besøke igjen er nærmest selvsagt.

Her skal det heies. Legg merke til karen helt fremme i hvite hansker; han dirigerer heiaropene.