No More Heroes 2: Desperate Struggle

I 2008 slapp kultspillutvikleren Suda 51 spillet til Wii som for alvor skulle avkrefte myten om at konsollen bare er for smårollinger og barnlige sjeler. No More Heroes var spillet om Travis Touchdown som med sin lys-katana meide seg gjennom hauger av snikmordere for bli #1 på United Assassins Association (UAA) sin liste over de beste snikmorderne. Spillet var med sin spesielle grafikk preget av originalitet, humor, kreativitet og en hyllest til populærkulturelle fenomen på en måte man måtte elske eller hate (men genialt uansett hvordan man måtte se på det).

To år senere stifter vi igjen bekjentskap med Travis Touchdown. To år som har tæret både på Suda 51 og Travis, virker det som.

Sex, death and money.
Tre år etter hendelsene i No More Heroes er Travis Touchdown kjent som den ukronede snikmorderkongen som klatret til topps, for så å trekke seg stillferdig tilbake uten noen øyensynlig grunn. På de tre årene har den stille og rolige byen Santa Destroy blitt en travel storby med skyskrapere og storselskap (hvor Pizza Bat, et selskap du stiftet bekjentskap med i forgjengeren under navnet Pizza Butt, regjerer byen), men Travis lever fremdeles sitt otaku-liv på motellet No More Heroes. Det hele forandrer seg når Bishop, Travis' eneste venn og eieren av videosjappa Beef Head Videos, blir myrdet og hodet sendt i en plastpose til Travis (ikke helt ulikt Se7en). Sylvia Christel, spillseriens sexy femme fatale, forteller Travis at mordet kom etter ordre fra Jasper Batt Jr, lederen av Pizza Bat og (tilfeldigvis?) mannen rangert som #1 på UAAs liste. Dermed tar Travis påny opp sin trofaste lys-katana for å kjempe seg opp til topplasseringen; også denne gangen med et håp om å smyge seg inn i Sylvias skjørt, men denne gangen er hovedmotivet sinne og hevn.

I No More Heroes hadde historien morsomme element og en parodisk vri som gav den driv og engasjement. Desperate Struggle er langt mer melankolsk i sin progresjon, hvor jakten etter hevn og alle kampene etterhvert gjør Travis møkka lei av UAA, alle dets gjerninger og alt dets vesen. Likevel er ikke melankolien særlig dyptstikkende, og det meste av melankolien drukner snart i banalt og dum humor, antakelig selv også for dem som i utgangspunktet måtte synes at slik humor er morsomt.

Store bosser, større variasjoner.
Men alt er slettes ikke elendighet med det nye No More Heroes. Spillet viderefører mye av det som gjorde forgjengeren så bra, og perfeksjonerer endatil noe av det. Det audiovisuelle er et kroneksempel på det sistnevnte. Grafikken i No More Heroes har bevisst vært overpikselert og spesiell, men samtidig raffinert og stilig. I oppfølgeren er denne gjort synlig skarpere og perfeksjonert, og for øyet er Desperate Struggle aldri vondt å se på. Dette til tross for at volds- og blodsprutnivået er skrudd altfor mange grader opp, slik at det hele blir en mer tydelig Kill Bill-hyllest enn noen gang tidligere. Lyden og musikken har fått en deilig oppussing og variasjon, og der forgjengeren spilte det samme temaet hver gang man kjempet seg frem til en boss, så har Desperate Struggle ikke bare flere lydspor, men også mange herlige og oppriktig tøffe versjoner av originaltemaet.

Fiendene i Desperate Struggle er mer varierte og utfordrende enn i forgjengeren, noe som også kan oppleves som noe positivt. Kravstore fiender krever også presis knappekontroll, og Desperate Struggle stiller dermed større krav til variasjon i kampsystemet. Variasjon i kampsystemet får man også servert i mindre porsjoner ved å spille som andre karakterer enn Travis i møte med et par baner.

Referanser skorter det ikke på i Desperate Struggle. Her finner vi både Signs, Star Wars, diverse mecha-anime, Se7en og Batman, for å nevne noe. Enkelte bosser venter i paradimensjonale rom, og her venter klare referanser til spill som Resident Evil 4 og Metal Gear Solid.

Som før er det på sett og vis bosskampene som er høydepunktet i Desperate Struggle, og som før er det karakterer man vil elske og karakterer man vil hate intenst. Noen er stilfulle, andre er tåpelige. Noen er latterlig enkle, andre er møkkavanskelige. Sett i sin helhet er likevel det samlede stilnivået på bossene mindre i Desperate Struggle enn i forgjengeren.

Moro med 8-bit, men hva er vitsen?
Noe som på den andre siden har fått en stilmessig oppgradering siden sist gang er småspillene, eller jobbene som det heter i spillet. Som før skal Travis ta seg diverse strøjobber for å tjene penger, og disse jobbene er formet som gamle NES-spill i 8-bitsgrafikk. Hyllesten til god, gammel spillkultur er med andre ord et faktum (man må til og med ''blåse'' i kassetten for å starte den), og for gamle gamere vil strøjobbene bringe mange minner med sine referanser. Her har vi småspill som minner om Tetris, Wonder Boy/Adventure Island og Formel 1/Mach Rider, bare for å nevne noe. Treningsøktene på treningsstudioet er formet på samme måte.

På tross av dette har jobbsystemet i Desperate Struggle tapt seg siden sist. Grunnen er enkel: Man må ikke jobbe i spillet. Deltakeravgiften for å delta i rangeringskampene til UAA er fjernet, og man kan til nøds klare seg fint i spillet uten å kjøpe en eneste ny katana. Dermed føles jobbene overflødige, og det som i No More Heroes kunne føles som et irriterende sideelement er sårt savnet i Desperate Struggle. At bykjøringen fra eneren, som fungerte som en morsom hyllest til GTA og The Godfather, er erstattet med et bykart hvor man bare trykker hvor man skal, forsterker dette inntrykket. Desperate Struggle er blodfattig og mer strømlinjeformet enn sin originale forgjenger.

Godt, men ikke godt nok.
I det lange og det hele løp føles No More Heroes 2: Desperate Struggle som en noe tafatt forlengelse av forgjengeren. Til tross for herlige småspill, kule bosskarakterer, varierte fiender og muligheten for å bruke to lys-katanaer samtidig, oppfattes oppfølgeren som smålig med sin billige humor, strømlinjeformede spillmekanikk og uten den ekstra piffen fra forgjengeren.

Betyr alt dette likevel at No More Heroes 2: Desperate Struggle er et dårlig spill og et dårlig kjøp for dem som eventuelt likte forgjengeren? Nei, slettes ikke. No More Heroes-serien er fremdeles en av de kuleste alternative spillseriene man har til Wii. Problemet er bare at No More Heroes 2: Desperate Struggle har en meget solid og sterk forgjenger å leve opp til. Og det klarer spillet rett og slett ikke.

Score: 7/10