Super Mario Galaxy

Det er visse ting her i verden man tar som et selvfølge at alle mennesker med en viss form for sosial intelligens har hørt om. I musikkens verden forventer man at folk har hørt om Michael Jackson, U2 og Elvis Presley. Innenfor litteratur og scenekunst ser man stygt på dem som aldri engang har hørt om Ringenes Herre, William Shakespeare eller Henrik Ibsen. Og i filmens verden er filmer som Citizen Kane, Frihetens regn og The Empire Strikes Back nærmest obligatorisk materiale for enhver som ønsker å bli tatt seriøst.

Innenfor spillmediet er situasjonen noe annerledes. I dette mediets tredveårige levetid har karakterer, figurer, serier og sjangre kommet og gått med forrykende høyt tempo og med et enormt utvalg av spill. Jeg tar det derfor aldri som et selvfølge at gamere og ikke-gamere derfor har hørt om det-og-det konkrete spillet eller utvalgte spillkarakterer.

Heldigvis finnes det et unntak fra regelen. En liten tykksak med snekkerbukse og forkjærlighet for sopp. Jeg tenker på ingen ringere enn Nintendos sjefsfigur, Mario. Mannen som etterhvert er blitt mer gjenkjennelig for amerikanske unger enn Mikke Mus, og som har over 200 spill(!) på samvittigheten. Italieneren elsket av store og små, og som med jevne mellomrom tar en hel spillverden med storm og stadfester sin posisjon som spillmediets konge. Utgivelsen av Super Mario Galaxy høsten 2008 var et kroneksempel på dette.


Historie? Hvem trenger det?
Noe av det magiske med Super Mario-spillene er deres egenskap til å være appelerende til alle personer, uansett deres posisjon på den demografiske skalaen. Dette klarer de til tross for lite fokus på historie og den slags. Super Mario Galaxy er intet unntak. Under stjernefestivalen i Mushroom Kingdom blir prinsesse Peach nok en gang kidnappet (med hele slottet på slep) av den slemme Bowser, som ønsker å bruke stjernenes kraft til å herske over hele galaksen. Mario, i sitt forsøk på å redde prinsessen, blir blåst langt av gårde ut i verdensrommet. Når han våkner igjen møter han Rosalina, ei kvinne som reiser i sitt observatorium gjennom galaksen og nærmest fungerer som en prinsesse for stjernebarna (Luma-ene). Bowser har stjålet kraftstjernene som driver Rosalinas observatorium, og Mario trår til for å hjelpe slik at de sammen kan overvinne Bowser og redde Peach.

Stort mer historie har ikke spillet å by på. Og det gjør forsåvidt ingenting. Super Mario Galaxy er først og fremst tenkt som et spill for store og små, og mye historie er derfor bare med på å utestenge visse aldersgrupper. Merkelig nok savner man aldri noen dypere historie i spillet. Det forteller noe om hvor velkonstruert resten av spillet er.


Newton i praksis.
Som vanlig er Super Mario Galaxy et kroneksempel på hvordan den gamle plattformsjangeren kan overleve i en ny tidsalder. Her skal man hoppe, sprette, tjoe og heie for å samle spillets totalt 120 kraftstjerner. Stjernene befinner seg i små, avgrensede verdener (i Super Mario Galaxy kalles disse galakser, selv om solsystem kanskje hadde vært en bedre term). Jo flere stjerner man samler, jo flere galakser kan man reise til. Hver galakse har sitt gjennomgående tema som preger hele dets oppbygning. Vi har en spøkelsesgalakse (lettere inspirert av Luigi's Mansion), strandgalakse, ørkengalakse og lavagalakse, bare for å nevne noe. For hver stjerne man velger å jakte på stakes det ut en konkret kurs for deg i den aktuelle galaksen, slik at det aldri er vanskelig å vite hvor man skal gå eller hva man skal gjøre. Likvel blir det aldri kjedelig. Det skjer det nemlig for mye til. Noen stjerner er selvsagt temmelig lette å få tak i, mens andre krever presisjon, timing og knappekontroll som kan få den mest innbarkede gamer til å rive seg i håret av frustrasjon. Helt til man plutselig får det til, og gleden er ubeskrivelig.

Systemet med galakser kan ved første øyenkast minne om bilde-verdenene man hoppet inn i under Super Mario 64, men forskjellene er enorme. Mange av plattformene i galaksene fungerer som bittesmå planeter, hvilket vil si at man kan løpe helt rundt dem. Men, som alle som har hatt elementær fysikk vet, så peker alltid gravitasjonen mot sentrum av massen. Det vil si at dersom du løper rundt en plattform, så løper du plutselig opp-ned. I tillegg kan magnetfelt trekke deg inn i nye gravitasjonsfelt og snu helt om på hva som er opp og ned, eller svarte hull kan trekke deg ned i døden dersom du ikke er forsiktig nok. Og det er denne leken med gravitasjonen og de fysiske lovene som gjør Super Mario Galaxy til et av de mest lekne og innovative spillene serien har sett noen gang; ja, kanskje mer enn det Super Mario 64 var i sin tid.


Forvandling fryder, musikk gleder.
Mario har alltid hatt egenskapen til å forandre form på ett eller annet vis. Han ble høy når han spiste sopp (er det flere enn meg som finner dette litt suspekt?) i sitt første spill, og Super Mario Bros. 3 introduserte et rikt utvalg av kostymer som gav Mario ulike egenskaper. I Super Mario Galaxy er utvalget enda mer utvidet, og her er det ikke spart på originaliteten. Et biekostyme gjør deg i stand til å fly, mens springfjærkostymet gjør at du kan sprette milevis opp i lufta. Gamle klassikere som den ildkulekastende Mario gjør også et kjært comeback, til glede for nye og gamle spillere. Fiendene er også noe som gjør et flott tilbaketog. Bowser har jeg allerede nevnt, og andre kjenninger som Boo, Kamek, Goombas og Koopa Troopas dukker også opp. Det betyr på ingen måte at det ikke er nye fiender inne i bildet, og noen av bosskampene gir oss minneverdige, vanskelige kamper mot nye fiender vi gjerne husker.

Ikke bare er Super Mario Galaxy moro å spille, det ser også utrolig bra ut. Med klare farger, flotte animasjoner og små detaljer her og der viser spillet at man trenger på ingen måte HD-grafikk for å legge seg i teten innenfor spillsammenheng, og at det går an å lage vakre spill uten å være grafisk overlegen. For å smøre ekstra tjukt på det hele, så serverer Nintendo oss det første Mario-spillet noensinne hvor alle hovedtemaene er orkestrert med et faktisk orkester, ikke bare digitalt. Og for en stemning det skaper. Allerede fra den første galaksen kjenner man den gode stemningen presser seg på når musikken topper det hele med vakre, pompøse toner man lett vil huske i etterkant. Noen låter er gamle eller baserer seg på gamle tema, men mye er også nytt. Serieveteran og komponist Koji Kondo har ledet det musikalske arbeidet og laget enkelte av stykkene, men det er Mahito Yokota som står for det meste av komposisjonsarbeidet. For Yokota er Super Mario Galaxy langt på vei det første storspillet han får prøve seg på, men jammen meg klarer han å skape musikk som utstråler både følelser og uforglemmelighet, som setter kronen på dette kunstverket.

(For de musikalsk nysgjerrige:

Good Egg Galaxy

Boo Waltz

Nemesis Bowser

Hell Prominence)


Det handler om lek.
Det er ytterst sjelden jeg som spiller klarer å spille gjennom et spill uten å finne noe å plukke på, om ikke annet bare for å ha noe å utsette på spillet. Men i Super Mario Galaxy er det jammen meg ikke mye å sette fingeren på, bortsett fra en kranglete kamerakontroll. Og siden denne ikke alltid er like krangelete, kan man leve med det.

I alle andre spillsammenhenger ville man ristet på skuldrene over mangelen på historie. Det er likevel nettopp her Nintendo viser sin imponerende og innovative kraft år etter år: Det går faktisk an å lage glitrende, gode spill uten noe særlig utarbeidet historie. Ved små magiske grep, innovativ lek med spillplattformens muligheter og magiske komposisjoner kan man skape et uforglemmelig eventyr som vil stå som kongen på haugen i mange år. For tekniske muligheter, HD-grafikk og megaprosessoren til tross, så klarer alltid Shigeru Miyamoto og Nintendo å holde fast på hva spill faktisk handler om: Lek.

Score: 10/10