Mega Man: Maverick Hunter X

Mega Man-serien har siden 1987 vært ett av flaggskipene til tredjepartsutvikler Capcom, som også står bak serier som Resident Evil og Devil May Cry. Den blåkledde roboten Mega Mans kamp mot ondskapsfulle roboter under Dr. Wilys tjeneste ble raskt en suksess innenfor plattformsjangeren, og er en av spillseriene jeg har best assosiasjoner til fra barndommen.

(Les også: Mega Man 9)

Da Nintendo lanserte Super Nintendo på 90-tallet, bestemte Capcom seg for å revitalisere Mega Man-serien og videreutvikle den. I 1993 lanserte de løsningen i form av Mega Man X-serien, hvor handlingen var flyttet hundre år lengre frem i tid. Man fulgte historien om roboten X: Den første roboten med innebygd samvittighet og refleksjonsevne, og dermed også opphavet til en ny generasjon roboter, såkalte reploider. X fikk en visuell oppussing basert på sin forgjenger Mega Man, og Capcom tilpasset med dette serien for å gå et nytt tiår i møte.

Ved Playstation Portables utgivelse i 2004, fant Capcom ut at de ville prøve å gjenopplive de to første Mega Man-seriene. Mega Man (spillet, og dermed også til en viss grad serien) ble gjenutgitt under navnet Mega Man Powered Up. Mega Man X ble i 2005 gjenutgitt under navnet Mega Man: Maverick Hunter X, tolv år etter originalens utgivelse. Tolv år som tydeligvis har tæret stygt på helten.


Opptakten til reploidekrigene.
Handlingsmessig har Maverick Hunter X stort sett holdt seg tro til originalen. X, den siste store kreasjonen til Dr. Thomas Light, oppfinneren av Mega Man, blir i det 22. århundre gjenoppdaget av Dr. Cain. X blir med dette urmodellen for en ny rase roboter, reploider, som evner å tenke og ta egne avgjørelser. Det tar derimot ikke lang tid før flere og flere reploider går bananas. En rebelsk reploide får kallenavnet maverick, og en spesialstyrke kalt Maverick Hunters blir opprettet for å ta hånd om problemet. Tre år etter opprettelsen av Maverick Hunters blir lederen Sigma selv en maverick, erklærer krig mot menneskeheten og tar med seg store deler av Maverick Hunters-enheten i fallet. X, som selv er en del av Maverick Hunters, dedikerer seg for å få has på Sigmas revolusjon og opprør.

Maverick Hunter X har stort sett ivaretatt den opprinnelige historien, samtidig som den er en smule utvidet. Utvidelsen gjelder særlig forhistorien til selve spillet, som fortelles gjennom et knippe animesekvenser man kan se når man har gjennomført spillet første gang. I tillegg har Capcom lagt til en ekstra spillemodus, som også låses opp etter første gjennomspilling. I bonusmodusen kan man spille gjennom historien sett gjennom øynene til Vile, Xs rival. Likevel er det ikke mye historiens utvidelse og bearbeidelse kommer i fokus, og Capcom kunne med fordel lagt større fokus på denne delen.


Direkte stygg.
Dessverre er ikke historien Capcoms største feiltrinn ved denne gjenutgivelsen. Eksakt hva som er det største feiltrinnet er i bunn og grunn vanskelig å si. Det er nemlig så mange av dem.

Grafikken i Maverick Hunter X er basert på originalen, men man har samtidig prøvd å gi det et mer moderne 3D-preg. Problemet er at grafikken på denne måten faller mellom stolene retro og modernisering, slik at man ender opp med et resultat som ikke på noen som helst måte er vakker. Den er klumpete, bisarr og til tider direkte stygg. Dårlig fargebruk, uklare konturer og latterlig dårlig bruk av PSPs grafiske potensiale kommer på toppen av dette og gjør det grafiske fallet til Maverick Hunter X stort. Det gir ikke originalen den ære den fortjener, og burde aller helst blitt retusjert helt fra starten av.

Joda, animesekvensene er greie nok å se på, de. Men Maverick Hunter X er ikke først og fremst en animeserie, men et spill. Tanken slår meg likevel at kanskje Capcom heller burde vurdert det første mediet istedenfor.


Vokalversting.
Hadde det bare vært grafikken som var grusom, kunne jeg som retrogamer alltid levd med det. Men neida, Capcom har visst fått det for seg å gjøre spillopplevelsen så sur som mulig. For å levere et så ufordragelig produkt som mulig, sørger de for å hyre inn de mest talentløse stemmeskuespillerne i bransjen og lar dem forsøke å bringe stemme til karakterene og bossene i spillet. Resultatet blir et produkt som låter verre enn norskdubbet Pokémon og polskdubbet Friends tilsammen. Stemmene er sjelløse, platte, klisjéfylte, horrible og rett og slett plagsomme. Det kan være at Capcom forsøker å sikte seg inn på spillere under tenåringsalder, men selv denne spillergruppen fortjener kvalitet fremfor slikt makkverk.

Musikken har også blitt pusset opp. Heldigvis forholder denne seg tro til originalen og er helt grei å høre på, selv om musikken i Mega Man X aldri var den beste i serien. Den tjener sin funksjon i bakgrunnen der og da, men er ikke noe man husker eller nynner på i etterkant. Ørene slipper ihvertfall å lide på grunn av musikken.

Et annet kroppslem som derimot må lide seg gjennom spillet er hånda, og da særlig høyrehånda. Standardkontrollene inviterer stakkars spillere til å utvikle både krampe, senebetennelse, amputasjon og det som verre er. Kontrollene lar seg lett endre på, så det er ikke verdens undergang av den grunn, men det burde strengt tatt ikke være nødvendig.


Langt unna gammel storhet.
Det er synd at gamle perler som Mega Man X ikke kan få en skikkelig oppussing når et slikt prosjekt først blir satt i gang. Et spill som i utgangspunktet er ganske underholdende og fascinerende ender opp som et misfoster hvis eneste livsfunksjon er å male ut penger fra en veletablert kvern. Noen få animesekvenser av gjennomsnittlig kvalitet bøter ikke på en slik skade og misgjerning.

Score: 3/10

Mega Man: Maverick Hunter X er tilgjengelig på PSP både som vanlig UMD-disk og nedlastbar tittel via PSN.