Heroes of Might and Magic III

I mine barndoms år var det Nintendo Entertainment System som var den store spillkonsollen. En dugelig PC kom nemlig ikke i hus før i 1997, og selv den var ikke god nok til å spille mange spill på. Lenge gikk det dermed i enkle PC-spill som SimCity og Backpacker 2. Mye skulle derimot endre seg på spillfronten i 1999 som endret denne gamerens hverdag for all fremtid. For det første fikk jeg endelig tillatelse til å kjøpe Nintendo 64. For det andre kom PC-spillet Heroes of Might and Magic III ut, et nytt dataspill som utrolig nok fungerte på husets PC.

Den dag i dag står Heroes of Might and Magic III (eller bare Heroes III) som et av mine beste PC-minner, og som et spill jeg fremdeles kan finne frem og spille. Enkelte spill er som gode viner som bare blir bedre med årene, men forskjellen er at spillene kan nytes igjen og igjen. Heroes III er et slikt spill.


Erathias hevntokt.
Heroes III ble utviklet av selskapet 3DO, som parallelt utviklet rollespillserien Might and Magic. Historien fortelles på tvers av spillseriene, og Heroes III står i så tilfelle sammen med spillene Might and Magic VI: The Mandate of Heaven og Might and Magic VII: For Blood and Honor. Det er likevel ikke veldig tung fokus på historie i Heroes III, og spillet kan dermed trygt nytes som en seperat enhet for den som ønsker det. Historien i Heroes III fortelles i en kampanjemodus hvor det man trenger å vite formidles via lengre tekstbolker i begynnelsen av hver kampanje.

På kontinentet Antagarich kommer dronning Catherine, hustru av Richard Ironfist og datter av kong Gryphonheart av Erathia, tilbake fra en lengre kampanje til sitt kongedømme. Synet som møter henne og hennes hær er langt ifra vakkert: Djevlene fra Eeofol og de underjordiske krigsherrene fra Nighon har plyndret og ruinert Erathia, drept Catherines far og brent alt som kom i deres vei. Dronningens oppgave synes dermed klar: Å gjenopprette riket ved hjelp av dets allierte og hevne den ondskap som har rammet Erathia. Men det som ved første øyenkast virker som en vanskelig oppgave skal snart vise seg å bli enda mer komplisert. I vest angriper de lovløse nasjonene for å utvide sitt territorium, Eeofol og Nighon hevder å holde Richard Ironfist fanget, og samtidig søker åndemanerne av Deyja å gjenopplive Gryphonheart for å slavebinde ham under deres vilje.

Historien i Heroes III ligger hele tiden som et bakteppe for spillets hendelser, og virker særlig inspirert av Dungeons & Dragons både i oppbygning og fortellerteknikk. Samtidig er den aldri voldsomt i fokus, og faller dessverre litt for ofte i bakgrunnen for resten av spillet.


Strategi? Rollespill? Ja takk, begge deler!
At spillet, til tross for sin svake fortellerteknikk, fremdeles fremholdes som en spillperle, forteller litt om hvor godt sammensatt resten av spillets elementer må være.

I Heroes-serien er fokuset først og fremst på de strategiske elementene, mens Might and Magic-serien tar seg av rollespill-delen. Likevel har Heroes-spillene noen småting her og der som gir spillene en smak av RPG, og resultatet blir en av de beste kombinasjonene av sjangrene vestlig spillhistorie har å by på (løsningen har både likhetstrekk og differanser fra den japanske serien Fire Emblem).

Som strateg tar du kommando over en av åtte forskjellige fraksjoner i spillet: Castle (mennesker og engler), Rampart (alver), Tower (ånder og magikere), Inferno (djevler), Necropolis (døde), Dungeon (minotaurer og underjordiske), Fortress (reptiler) og Stronghold (orker). Hver fraksjon har byer som må bygges for å kunne rekruttere stadig flere og sterkere vesen til sin hær. Hæren kontrolleres av en helt (Hero), som enten foretrekker å bruke fysisk makt eller magi (derav begrepet Might and Magic).

Selve spillebrettet i Heroes III er fordelt på tre forskjellige spillmoduser. Den første er byene, hvor man har oversikt over byen man bygger og hvilke bygninger som kan bygges. Her må man tenke langsiktig og overveie hva som bør prioriteres først. Den andre er verdenskartet, hvor helten rir rundt med hæren sin og samler ressurser, utforsker bygninger og monumenter, kjemper mot streifende vesener eller utkjemper slag mot andre fraksjoners helter og hærstyrker. Hvilket bringer oss til den tredje modusen, som er slagene. Selve slagene er turbaserte, og her finner man sin egen styrke på venstre side av skjermen og motstanderens til høyre. I tillegg til at de forskjellige vesenene slåss så busta og blodet fyker, kan heltene delta i slaget ved å kaste magiske formler. Heltens egenskaper, hellige gjenstander og hærens sammensetning vil dessuten avgjøre faktorer som moral og lykke, som fort kan snu kampene i uante retninger. Dersom kampen ender med seier, går helten opp i erfaringspoeng og får muligheten til å lære seg nye egenskaper.

For strategispilleren som er glad i turbasert strategi, er Heroes III et spill som ikke bare vil falle i smak, men som fort vil skape en avhengighet få andre spill i sjangeren klarer. Hva er det som skaper dette suget etter mer? Er det den fine blandingen av strategi og RPG-elementer? Er det den gode overgangen mellom bybygging og slag? Er det de varierte fraksjonene med sine fordeler og svakheter? Er det den fargerike og tydelige grafikken med en nærmest renessanse-malerisk stil som gjør spillets visuelle kvaliteter tidløse? Eller er det rett og slett bare en salig blanding av alt sammen?


Tidssluk og ujevn maktbalanse.
Vakkert, slående og avhengighetsskapende som Heroes III er til tross, så har det sine svakheter. Spesielt store er de ikke, men de er der likevel.

Musikken i spillet har svært variabel kvalitet. Noen ganger er den svært passende og kan gå om igjen og om igjen uten at man tenker noe særlig over det. Andre ganger er den rett og slett bare plagsom, kjedelig eller lite merkverdig. De fleste kamptemaene faller i førstnevnte kategori, mens enkelte av verdenskart-melodiene faller i sistnevnte. Tonene som strømmer frem i de forskjellige byene havner mellom de to stolene. Spesielt dårlig og upassende er musikken likevel aldre, den har bare visse svake sider.

Derimot er det en større svakhet for spillet at de forskjellige fraksjonene har svært variabel styrke. Enkelte fraksjoner skiller seg snart ut som mer overlegne enn andre, både når det gjelder hærens egenskaper og styrker, tilgangen på magi og øvrige egenskaper. De barbariske fraksjonene, Stronghold og Fortress, utmerker seg fort som svakere enn sine motstandere, og man skal være en erfaren spiller for å utmerke seg i kamp mot venner og smarte datastyrte motstandere dersom man velger disse.

Men å spille mot venner er nok noe man ikke vil gjøre altfor ofte med Heroes III. Da skal man i så tilfelle ha fryktelig god tid. Istedenfor at hver spiller gjør sine trekk samtidig og gir beskjed når de er ferdige (slik man gjør i f.eks. Civilization IV), gjør man sine handlinger en og en. Resultatet er at alle som spiller må vente på at den før deg skal bli ferdig, og i ventetiden er det ikke rom for å gjøre noe annet i spillet. Å bruke så mye tid på noe så stillestående blir fort frustrerende, ikke minst dersom man skulle tape (nå kan det være at en av de to utvidelsene har løst noe av dette problemet, men dette er jeg ikke sikker på).

Tidløs perle av utsøkt kvalitet.
Likevel er det ikke svakhetene man husker Heroes of Might and Magic III for. Man husker spillet for dets tidløse grafiske kvalitet, vanedannende spillbarhet, dets lange levetid og de store variasjonene spillet tilbyr. Elleve år senere er det få spill som kan matche kvaliteten og balansen spillet representerer, og dette inkluderer spillets oppfølgere (Heroes IV var en katastrofe av de sjeldne, og Heroes V når ikke helt opp det heller). Her er spillet som kan hentes frem igjen og igjen, og som tilbyr tilfredsstillelse både for strategen og rollespilleren. Og er du som undertegnede, som vet å sette pris på begge deler, er kombinasjonen aldeles ypperlig.

Score: 9/10

Heroes of Might and Magic III kom ut i 1999. Spillet kan kjøpes komplett med sine to utvidelser på www.gog.com for $9,99.