Robin Hood: Fra tyv til demokratiforkjemper

Opprinnelig skrevet for FISK #2/2010

Legenden om Robin Hood er en historie som mang en gang har funnet veien til film- og fjernsynsmediet, og Robin selv har blitt skildret på forskjellig vis. Som en sjarmerende rev i Disneys strek. Som en korsfarer med amerikansk aksent i Kevin Costners skikkelse. Som en parodisk karakter i komedien Helter i strømpebukser. Og nå, nesten tjue år senere, som frihets- og rettighetsforkjemper i et politisk turbulent England.

Den røffe mannen bak legenden.
I alle år har vi kjent Robin Hood som mannen som tar fra de rike og gir til de fattige. I den siste filmen av Ridley Scott er målet å fokusere på mannen som ble til en legende før legendestatusen kom på plass. Resultatet er en upolert, røff Robin som ennå ikke har begynt å stjele, men som likevel klarer å komme i klammeri med et korrupt og tyrannisk kongedømme.

På vei tilbake fra det tredje korstoget plyndrer kong Rikard Løvehjerte flere franske borger for å fylle opp en tom statskasse. Blant kongens bueskyttere finner vi Robin og følgesvennene hans. Når kongen faller under en invasjon og kongens budbringer overfalles i et bakholdsangrep, blir det opp til en motvillig Robin å bringe kongens krone tilbake til England og overrekke den til kongens bror Johan. Samtidig blir Robin overtalt av kongens døende budbringer å levere et sverd til sin gamle far i Nottingham. I Nottingham knytter Robin raskt bånd til den gamle mannen og hans svigerdatter Marian. Her blir han en forkjemper for å sikre den vanlige engelskmann demokratiske rettigheter, samtidig som han må lede den engelsk styrken mot en fransk invasjonshær.

Jeg var sulten; gav du meg mat?
Den legendariske Robin Hood som tar fra de rike og gir til de fattige ser vi lite av i denne filmen. Sant å si stjeler Robin Hood bare én gang i hele filmen, og det er til gjengjeld korn fra kirkas utsendinger for å gi såkorn til Nottinghams sultne befolkning. Spørsmålet om hvorvidt det er rett å stjele for å brødfø sin sultende familie (og seg selv) dukker dermed opp i løpet av filmen. Så, er det lov?

Vi lever i en ufullkommen verden preget av ondskap, urettferdighet og de sterkes undertrykkelse av de svake. Vi lever under synden og setter oss selv høyere enn Gud (Rom 3:9-12). Vi kan ikke benekte at alt dette er synd og imot Guds skaperordning og tanke for oss, men er den riktige løsningen å møte synd med synd?

På den andre siden har Guds kirke et kall til å imøtekomme den fattige og den sultne og ikke bare gi livets brød, men også det daglige brød. Den kristne har en plikt og et kall til å se hele mennesket, ikke bare dets sjel.

Kardemommeloven av Nottingham.
Robins store kall i filmen er ikke å stjele, men å kjempe for folkets demokratiske rettigheter og rett til selvstyre. «Kongen er like avhengig av folket som folket er av kongen,» uttaler den gamle herren av Nottingham, og Robins ønske blir at hver mann skal kunne leve sitt liv i fred, dyrke sin jord, arbeide etter sitt hjertets lyst og ellers «leve så lystig han kan.»

Tyven fra Sherwood-skogens beskjed til kongen er klar: Plager du ikke oss, så plager vi ikke deg, og ellers lar man hverandre være i fred. Eller sagt på Kardemommevis: Ikke plag andre, vær grei og snill, og forøvrig gjør som du vil.

Gud har på sin side kalt oss til å gjøre som Han vil: Ikke et løssluppet liv etter våre lyster, begjær og egosentriske vilje, men til et liv i etterfølgelse og rettferdighet. Han ønsker ikke dette bare fordi det er etter hans vilje, men også fordi det er trygge og gode villkår å bygge et samfunn på. Det finnes ikke noe bedre rike å være borger av enn Guds rike.