Resident Evil: The Darkside Chronicles

Det begynner etterhvert å bli et fint utvalg av on-rails shooter-spill til Wii. Spill hvor man slipper å tenke på karakterens bevegelser, og det eneste man skal konsentrere seg om er å sikte på og skyte motstandere, akkurat som på de gode, gamle arkadespillene med lyspistol. Dead Space: Extraction er kanskje det beste eksemplet på hvordan et slikt spill skal gjøres. Det samme kan dessverre ikke sies om Resident Evil: The Darkside Chronicles.

Forløperen til The Darkside Chronicles, Wii-spillet The Umbrella Chronicles (som også er et on-rails shooter), tok spilleren med på en reise gjennom Resident Evil 0, 1 og 3 i tillegg til et ekstra område aldri tidligere besøkt av Resident Evil-spillere. Her var fokuset på å gjengi historien i spillene, samtidig som at man fikk spille gjennom deler av spillet i rollen som Albert Wesker, seriens hovedskurk. Å se deler av Resident Evil-historien fra Wesker øyne gav The Umbrella Chronicles et friskt pust og gjorde det til en ganske så underholdende affære. Dessverre kan ikke det samme sies om oppfølgeren.


Primærprinsippet i Resident Evil: The Darkside Chronicles er det samme som forgjengeren: Man gjenopplever historien tidligere spill i serien, og får servert et nytt scenario. I The Darkside Chronicles oppsummeres historien i Resident Evil 2 og Code: Veronica. Leon S. Kennedy, hovedpersonen i Resident Evil 2 og 4, er på oppdrag i sør-Amerika sammen med Jack Krauser. Det tar ikke lang tid før de finner en zombieinfisert landsby og ting går av skaftet. Krauser ber Leon fortelle alt han vet om zombiene, og Leon beretter om opplevelsene som han og Claire Redfield har gått igjennom tidligere, både sammen (Resident Evil 2) og hver for seg (Code: Veronica). Selve historien er godt fortalt og godt oppsummert, og veves flott sammen med det nye scenarioet. Dersom man bare ønsker å få med seg de grove trekkene ved historien i Resident Evil-serien, fungerer The Darkside Chronicles sammen med forgjengeren ypperlig til dette formålet.

Produsenten Capcom har uttrykt at de gjennom spillet ønsker å fokusere på de personlige tragediene som oppstår i spillene. Det er derfor et veldig sterkt personfokus i spillet. Til en viss grad lykkes Capcom med å vise de tragiske sidene ved Umbrella Corporations misgjerninger, men fokuset drukner dessverre i all zombieskytingen og gørra. Tragedien kunne vært enda mer i fokus enn det den er.

Grafikken i The Darkside Chronicles er vanskelig å gjøre opp en mening om. Tidvis virker den kornete og lite detaljert, mens andre ganger er den ganske imponerende. Uansett er det aldri vanskelig å se hva som er hva, og særlig i helt mørke korridorer er bruken av lys og skygge svært godt gjennomført. The Darkside Chronicles benytter seg også av fysikkmotoren Havoc, som sørger for at objekter går troverdig i stykker når man skyter dem.

I min tidligere anmeldelse av Resident Evil 5 kommenterte jeg hvor moro det var å spille gjennom spillet med en venn. Denne funksjonen har Capcom gjenintrodusert i The Darkside Chronicles. På hvilket som helst tidspunkt kan en venn ta opp Wii-kontroll nr.2 og begynne å skyte zombier sammen med deg. Selv om det kan bli litt smått om ammunisjonen, fungerer dette systemet veldig bra, og spillet har nok større underholdningsverdi om man spiller det sammen med noen enn alene. The Darkside Chronicles har også Wi-Fi-støtte, slik at man kan spille sammen med noen over nettet.

Bruken av musikk er helt midt-på-treet i The Darkside Chronicles, men har noen lyspunkter innimellom. Ikke minst skal musikkstykket du får servert under rulleteksten ha ros, og om ikke annet føler du det som en fin belønning for de timene spillet tar av livet ditt.


Mens vi snakker om timer: The Darkside Chronicles er ikke langt. Det er faktisk temmelig kort. Selve historiedelen av spillet spiller man fort gjennom på under sju timer. Selvsagt kan man spille igjennom det igjen i etterkant for å få med seg alle spillets skjulte hemmeligheter, men det er ikke nok. Man sitter igjen med en følelse av at spillet burde vært lenger, ihvertfall hvis man har betalt mer enn 200 kr for spillet. Men samtidig, på en annen side, er man gjerne glad for at spillet ikke er lengre.

For etter sju timers gjennomspilling er sannsynligheten stor for at kamerabruken i spillet har irritert deg noe vanvittig og sørget for å øke blodtrykket ditt flere hakk. I et on-rails-spill som The Darkside Chronicles, hvor man ikke styrer kameraet og karakteren selv, er man avhengig av å kunne skyte på fienden med stødig hånd. I dette spillet hjelper det ikke om hånda di er aldri så stødig. Kameraet rister som en naken epileptiker i en snøstorm, gjerne i de situasjonene når du trenger det som mest. Dette gjør at presisjonen på skuddene synker dramatisk, og irritasjonen stiger i en skremmende eksponensiell kurve. Joda, Capcoms forsvar vil sikkert være noe sånt som at de ønsker å skape en mer dramatisk effekt, som f.eks. når karakteren din må løpe og skyte samtidig. Men det hjelper ikke dersom det faktisk hindrer meg i å komme meg videre i spillet. Kamerabruken er antakelig det eneste i The Darkside Chronicles som er virkelig skummelt og skremmende, for særlig skummelt er spillet dessverre ikke.

Som om ikke dette var nok, serverer Capcom deg et valgfritt bonusbrett etter gjennomført spilling som fjerner dine tvil om at dette spillet ikke er verdt mange pengene. Her går karakteren din rundt i Raccoon City fra Resident Evil 2 og skyter...på noe som ser ut som gigantiske tofu-blokker. Ja, man skyter faktisk på store, hvite firkanter som tydeligvis er temmelig blodtørstige og kommer springende mot deg. Man skal se mye før øynene faller ut, men dette er antakeligvis noe av det tåpeligste jeg har sett innenfor spillmediets historie.



Resident Evil: The Darkside Chronicles kan underholde, dersom både du og spillet har en god dag og du er noenlunde fan av serien. Spillet er derimot en skuffelse i forhold til forgjengeren, og er ikke et spill man betaler i dyre dommer for å skaffe seg. Skjønt, finner du det brukt til en billig penge eller handler det inn fra utlandet kan det være du får noen timers grei underholdning for pengene.

Score: 5/10