Soulcalibur IV

Transcending history and the world...
Ved årtusenskiftet kjempet en stakkars SEGA-konsoll med enorm ytelseskraft for livets rett. Denne kampen resulterte i at konsollen fremproduserte en rekke med perler i spillhistorien. En av disse utrolige perlene var fighting-spillet Soulcalibur, et spill som fremdeles blir trukket frem av fighting-spillkjennere som kanskje tidenes beste spill innenfor sjangeren.

Tiden gikk, og SEGA Dreamcast (som var konsollens navn) forsvant til fordel for neste generasjons konsoller. Soulcaliburs utviklere, Namco, bestemte seg for å følge opp suksessen med å utgi en oppfølger til samtlige av de nye konsollene. Oppfølgeren klarte selvfølgelig ikke å innfri alle forventningene man hadde til det, men spillet Soulcalibur II ble en kommersiell suksess, ikke minst takket være gjesteartistene (Link, Heihachi Mishima og Spawn) som spillet kunne skimte med. Veien var dermed duket for Soulcalibur III, et spill eksklusivt til Playstation 2. Til tross for noen artige nyvinninger var likevel treeren langt unna den kvaliteten dens to forgjengere kunne skimte med.

En ny konsollgenerasjon så senere dagens lys, og det ble spennende å se om Namco kunne klare å bringe Soulcalibur IV tilbake til gamle høyder. Det har de langt på vei klart, og presenterer et bunnsolid produkt.



A tale of swords and souls...
Soulcalibur-serien skiller seg ut ifra andre spill i sjangeren ved at karakterene kjemper med sverd og lignende våpen fremfor med sine bare never. Historien i spillet har alltid spunnet rundt jakten på de to fremste sverd verden har sett; det edle og pure Soul Calibur, og det forvrengte og forbannede Soul Edge. Handlingen utspiller seg på 1600-tallet, og store krigere og fektere fra hele verden blir av ulike motiver drevet i jakten på de sagnomsuste våpnene. Dessverre har historien svært liten fokus i Soulcalibur IV med et kronglete og tungvindt oppsett, og hvilken retning historien tar i spillet er derfor vanskelig å si. Ettersom historien i Soulcalibur-serien langt på vei har større potensiale enn i historien i andre fighting-spill som Tekken eller Street Fighter, er det synd at ikke Namco og Project Soul satser tyngre på dette.

Et annet område man helst skulle sett utviklerne bruke mer tid på, er utviklingen av baner. Misforså meg rett: De fleste banene fungerer bra i forhold til design, utseende, miljø og variasjon. Hva er det da som mangler? Baner med sjel er hva som mangler. Her kan det godt være at det bare er undertegnede som faller hen i nostalgiens glade minner, men det er ingen av banene i Soulcalibur IV som griper en like sterkt som i f.eks. Soulcalibur II. Om det er musikken eller banene som må ta kritikken for dette er noe uvisst, men jeg er villig til å gå for sistnevnte. Musikken er nemlig komponert i beste Soulcalibur-ånd og er dermed godkjent, selv om den ikke er like nyskapende og storslagen som i tidligere spill i serien.

Karakterene i Soulcalibur IV har forskjellige nasjonaliteter: Her er tyskere, spanjoler, engelskmenn, japanere og endatil fighting-spillenes første filipino (som har vært med siden toeren). Likevel forekommer det utrolige sammentreffet at alle snakker det samme språket (engelsk eller japansk, alt etter spillerens ønske). At ikke karakterene snakker sine egne språk er ikke et veldig stort minus, men det gjør noe med helhetsinntrykket. Her har Tekken-serien alltid hatt et ekstra pluss i min bok.

Det finnes fighting-serier hvor de kvinnelige karakterene er i overkant barmfagre og lettkledde. Lenge har Dead or Alive dominert denne kategorien, men Soulcalibur IV kan nå trolig sikre seg førsteplassen. Det kommer faktisk til et punkt hvor det hele blir for overdrevet og urealistisk, hvor selv den mest heterofile mann må riste på hodet i ren fortvilelse. Serieveteran Ivy Valentine er kroneksemplet på dette med sin dominatrix-fremtreden og latterlige tynnslitte S&M-kledning, og tidligere GameSpot-redaktør Jeff Gerstmann treffer det ganske så godt: «Boobs are awesome, but there's a line. Ivy is over this line.»


...eternally retold.
Det er derimot lite i Soulcalibur IV som ikke fungerer, når man sammenligner det med hva som faktisk fungerer. Og det meste i spillet er utført med mesterlig hånd. De nye karakterer, muligheten for å skape egne karakterer, den superbe grafikken og nye kampelementer er noen av bidragsfaktorene til å øke Soulcalibur IVs kvalitet.

Grafisk sett er detaljnivået i Soulcalibur IV uhyre skarpt. Det er endog skarpere enn i Tekken 6, et annet fighting-spill av Namco som ble utgitt på konsoller året senere. Filmsekvensene er intet unntak fra denne regelen, og hele spillet har en fabelaktig fremstilling av baner såvel som karakterer.

Soulcalibur IV introduserer noen nye kampelementer, Soul Gauge og Critical Finish. Fighting-spillere har med jevne mellomrom måtte irritere seg grønn over spillere som spiller ekstremt defensivt og som foretrekker å bare blokkere motstanderens slag. Gjør man dette for mye i Soulcalibur IV kan det straffe seg. Soul Gauge er en måler som fylles opp jo mer defensivt man spiller. Når denne når toppen vil Soul Gauge briste, karakteren miste deler av rustningen og motstanderen få muligheten til å sette inn Critical Finish, et avsluttende angrep som gjør kål på en. Dette krever at kampene blir mer aktive og handlingsfylte, noe som må ses på som formålet med spill innenfor sjangeren.

De nye karakterene i Soulcalibur IV er få, men ganske fargerike og velkomne. Særlig den rødhårede prinsessen Hildegard von Krone er et kjærkomment nytt element i serien med sitt fagre utseende, flotte klesstil og stilige kampteknikk med kortsverd og lanse. Gjesteartistene fra Soulcalibur IV kommer underlig nok ifra Star Wars-universet (for ikke å si galaksen): Darth Vader, Yoda og Starkiller er alle med. På sett og vis føles disse malplasserte, men dette glemmer en snart idet en tar kontroll over dem og får muligheten til å benytte Kraftens krefter på motspilleren. Tidligere gjesteartister har ikke akkurat hørt naturlig hjemme i seriens setting, så dersom man ser bort ifra slike små detaljer kan man få det mye moro med Star Wars-karakterene.

Dersom seriens medfølgende karakterer ikke er gode nok for deg, kan du sette deg ned og utvikle din egen karakter. Systemet ble halvhjertet introdusert i Soulcalibur III, hvor mulighetene var få. I Soulcalibur IV har Namco virkelig slått på stortromma, og mulighetene for å sitte timesvis med karakterutvikling er tilstede. Utvalget av utseende, våpen, klær og stilarter er rikt, og Soulcalibur IV er blitt et forbilde for lignende spill for hvordan karakterutvikling skal gjøres.


Soulcalibur IV kjører ellers i kjent terreng, slik at gamle fans av serien kan vende tilbake, ta opp kontrollene og føle seg hjemme. For nykommere har alltid Soulcalibur vært vanskeligere å sette seg inn i enn f.eks. Tekken, noe som fremdeles er tilfelle. Men etter en stund med trening og opplæring ligger det godt til rette for mange timer med moro, enten man spiller alene eller sammen (noe man fortrinnsvis gjør med fighting-spill: Det er ikke gøy å vinne over motstanderen med mindre man kan le rått av ham etterpå der han fråder av vrede i sofaen). Tilhengere av fighting-spill kan dermed trygt investere pengene i det som muligens er det beste spillet i sjangeren på markedet i dag.