Det nye 595.

Personlig har jeg, i alle årene jeg har bodd på Fjellhaug, vegret meg mot å kalle stedet for "hjem." Likevel prøver jeg alltid å gjøre det hjemmekoselig og levelig på rommet jeg blir tildelt. Årets rom er 595, og er med andre ord det samme rommet som jeg hadde i fjor. Det er da man må spørre seg: Var det virkelig nødvendig å flytte ut alle tingene mine for to måneder siden? Noe positivt kommer det da ut av det likevel. Det gir f.eks. rom for ommøblering. Det er utrolig hva man kan få til ved å snu senga og skrivebordet 90 grader, få inn en sofa og en ekstra bokhylle, samt større TV. Følgende billedpresentasjon viser hvordan det har sett ut på 595 i omtrentlig ei uke, og hvordan det (mer eller mindre) kommer til å se ut frem til juni. Mer enn god nok plass, altså. En god multimediakrok er også svært trivelig å ha, både for personlig avslapning og når det kommer besøk.

Advance Wars: Dark Conflict

Noen spill er hakket mer utfordrende å anmelde enn andre. Advance Wars: Dark Conflict er et slikt et. Som regel er de vanskelige å anmelde fordi man ikke helt vet hva man skal mene om dem, men det er ikke tilfellet her. Saken med Advance Wars: Dark Conflict er at spillet har svært store regionale forskjeller når det gjelder navn i spillet. Ja, selv spillets tittel varierer mellom salgsregionene: Mens spillet heter Dark Conflict i Europa, har spillet undertittelen Days of Ruin i USA og Famicom Wars DS 2 i Japan. Forvirret? Det er i hvert fall stygt mulig jeg blir det underveis i anmeldelsen, så på forhånd beklager jeg.

Men ja, det var selve spillet da.

Advance Wars, eller Famicom Wars som det heter i Japan, er en spillserie med røtter langt bak i spillhistorien. Det første spillet kom ut på NES i Japan i 1988, men slapp aldri utenfor Japans grenser. Det første spillet i serien som gjorde det var Advance Wars til Gameboy Advance i 2001, et spill som fort ble en sikker tittel til plattformen. Spillserien utvikles av Intelligent Systems, et selskap som står bak en annen solid Nintendoserie, nemlig Fire Emblem.

Jevnt over kan Advance Wars-serien beskrives som turbasert krigsstrategi, hvor spilleren først gjør sitt trekk for deretter å vente på motstanderens. Omtrent som et stort parti sjakk, rett og slett. Settingen er moderne, og underveis gis det rom for å produsere flere enheter (forutsatt at man har tilgang på fabrikker), alle med sine styrker og svakheter. Vinneren er som regel den som utraderer fiendens styrker eller inntar basen. Krig som det er til tross, så er den grafiske stilen langt ifra realistisk eller voldelig. Det hele har et anime-preg over seg, hvor kommandantene som regel er tenåringer med piggsveis og kartet er preget av lyse farger og klare men karakteristiske enheter.


Advance Wars: Dark Conflict fra 2008 tar oss med til et post-apokalyptisk scenario, hvor jorda har blitt rammet av meteorregn og sola stenges ute av tykke støvskyer. 90% av jordas befolkning er utradert. Blant de 10% som har overlevd går Ed, en tidligere kadett i Laurentian Military Academy, rundt og leter etter flere overlevende. Han kommer snart over 12th Laurentian Independent Legion, en rest av Laurentias tidligere store hær og som er ledet av den ærefulle kapteinen O'Brian og nestkommandant Lin. Sammen kjemper styrken seg gjennom plyndrende bander for å finne flere overlevende, samle rasjoner og ikke minst slått imot en ny trussel, the Floral Virus. Underveis kommer også Ed og legionen over en annen overlevende, en ung jente med hukommelsestap som likevel innehar enorme og detaljerte kunnskaper om militære data. Ed døper henne Catleia, og Catleia skal vise seg å bli en viktig karakter videre i historieforløpet, ikke minst når restene av Laurentia tar opp igjen sin 100-årige krig mot den andre verdensstormakten Zephyria.

Historien i Advance Wars: Dark Conflict har alle japanske postapokalyptiske klisjeer man kan tenke seg. Her har vi avansert teknologi, gale vitenskapsmenn, innbilske og maktsyke statsmenn og ærefulle soldater. Det eneste som strengt tatt mangler for å gjøre sammenligningen komplett er store mecha-roboter. Selv om historien begynner helt greit, er det lite nytt å hente her, og det hele blir bare et forsøk på å skape en grei handling. For krigsentusiasten er det kanskje ikke så viktig, men Intelligent Systems har vist oss før at dette kan de bedre, både innenfor Advance Wars- og Fire Emblem-serien.

Det er derimot mye som kan trekkes frem. Den grafiske stilen er noe endret siden forrige spill i serien, ettersom settingen forlanger det. Og det kler spillet bra. Musikken er også forbedret siden sist, med et tyngre preg enn tidligere. Den blir kanskje, som det meste av spillmusikk, repetativ i lengden, men den fungerer veldig bra i passe mengder til å skape en god følelse for settingen. Utnyttingen av de to DS-skjermene skiller seg ikke mye ut ifra forrige Advance Wars eller Fire Emblem til DS, men det gjør absolutt ingenting. Her har vi data og informasjon på den øverste skjermen, og selve slaget på den nederste og trykkfølsomme skjermen. Dersom du ønsker det, er det ingen sak å kontrollere enhetene langs brettet med touch-pennen.


En gameplay-faktor som er tonet kraftig ned i forhold til tidligere spill i serien, er det såkalte Commanding Officer Power (CO Power). Et kjennetegn med Advance Wars har vært at alle COs har hatt en egen super-egenskap som man kan aktivere jo større fremgang man måtte ha i slaget (få enhetene til å bevege seg lengre, øke rekkevidden på langdistanseenheter, ramme alle fiender innenfor et visst område etc). I Advance Wars: Dark Conflict er ikke CO Power helt borte, men den er tonet kraftig ned. Man må betale for å plassere sin CO i en enhet (som da blir markert sterkere enn vanlig), og det er vanskeligere å tjene opp CO-poeng slik at de kan utløse CO Power. På toppen av det hele er det få CO Powers som gjør store endringer på slagets gang. Det blir med andre ord større fokus på egne strategiske evner i spillet, noe som får meg til å trekke den konklusjon at nedtoningen av CO Power ikke er en dum ting likevel.

Selv om Advance Wars fremdeles har et stykke igjen (i mine øyne) til artsbror Fire Emblem, er det lite galt med Dark Conflict. Det er morsomt, vanedannende, har en god vanskelighetskurve og er lett å plukke opp på f.eks. bussen eller flyet. Er det håndholdt strategi til DS man vil ha, er Advance Wars: Dark Conflict slettes ikke et dumt valg.

Wii Sports Resort

Med enhver Wii-maskin som har blitt solgt i verden har man fått med et eksemplar av Nintendospillet Wii Sports (bortsett fra i Japan, hvor spillet selges seperat). Spillet kan trolig ta mye av æren for Wiis popularitet: Med sitt vanvittig enkle gameplay (spillestil, kontrolloppsett etc.) og simple men sjarmerende grafikk har Wii Sports mang en gang blitt en suksess ved vennebesøk. Man har også anklaget Wii Sports for å skape en såkalt viruseffekt: Noen prøver spillet hos venner, tenker "dette var kult" og kjøper en egen Wii - som blir liggende og samle støv når man er blitt lei (noe som kan gå raskere enn antatt). Nå kan derimot alle Wii Sports-fans tørke støv av sin Wii, for nå er nye Wii Sports Resort ankommet. Og tro meg, dette er en morsom affære som kan forsterke viruseffekten betraktelig.

Wii Sports Resort er, som sin forgjenger, et sportsspill basert på samspill og hygge. Det er dermed ingen historie å snakke om i spillet, uten at det er et savn. Denne gangen har spillet forflyttet seg til sydhavsøya Wuhu, og omgivelsene gir rom for varierte, spennende og morsomme aktiviteter.

I Wii Sports Resort finner vi 12 hovedkategorier/sportsgrener, hvorav ti er nye. De to siste, golf og bowling, har blitt videreført og forbedret fra Wii Sports. Nye sportsgrener inkluderer basketball, fekting, frisbee, bordtennis (minner mye om tennis i Wii Sports ) og bueskyting. Innenfor hver kategori/sportsgren kan man etterhvert åpne varianter av hovedsporten (som 100-pinbowling eller 3-on-3-basket), slik at det i realiteten blir mer enn bare 12 øvelser. Dette gir rom for betraktelig lengre levetid for Wii Sports Resort enn forgjengeren.


Grafisk sett er stilen den samme som i forrige spill. Miljøene er derimot ganske så annerledes, ikke minst fordi sydhavsøya Wuhu skaper en helt annen stemning enn forgjengeren. Musikken og lydeffektene følger også i samme stil som Wii Sports, noe som er med på å gjøre Wii Sports Resort til et koselig man kan spille med unge og gamle familiemedlemmer så vel som venner. Dette er spillet med lav terskel, og uttrykket "så enkelt at selv mor kan klare det" kan vel anvendes her.

Med Wii Sports Resort følger det med et stk Motion Plus, et apparat man fester til Wii-kontrollen som øker presisjonsnivået på kontrollen og gjør den mer nøyaktig. Det merkes absolutt. Gamle sportsgrener som bowling er nå blitt mer nøyaktig enn før, og det at man var god i bowling i Wii Sports betyr på ingen måte at man er det i Wii Sports Resort. Sportsgrener som bueskyting og fekting er dessuten ekstremt fleksible og presise, og selv den minste skjelving i armen registreres i bueskyting. Motion Plus gjør det allerede enkle og morsomme gameplayet til Wii enda bedre, og jeg gleder meg til å se fremtidige spill som tar dette i bruk (det ryktes bl.a. at det kommende Zelda-spillet til Wii vil kreve Motion Plus). Ulempen med Motion Plus er det obligatoriske plastikketuiet som man må bruke på Wii-kontrollen, samt at man med jevne mellomrom må relokalisere kontrollen ved å legge den ned på et bord e.l. Men dette er småting sammenlignet med godene.


Hvordan er så idrettsgrenene? Svært varierende. Nøyaktigheten og presisjonen er det som regel lite å si på, men noen idrettsgrener kan enten være direkte kjedelige eller slitsomme. De fleste vannsporter faller inn under denne kategorien, selv om vannscooter er relativt morsomt. Landsportene derimot imponerer, både i utførelse og i underholdningsverdi. Fekting, frisbee, golf, bowling og ikke minst bueskyting, som ut ifra diverse internettkilder later til å være den mest populære nykommeren.

Selv har jeg nå testet spillet med tre testpanel, med variert spillerfaring (henholdsvi mye, middels og lite erfaring). Alle tre panelene har latt seg imponere og underholde, og dermed er det ikke tvil: Med Wii Sports Resort har Nintendo jammen meg klart det igjen. Det eneste jeg så langt savner er én ekstra Motion Plus i spillpakken (så man slipper å kjøpe en ekstra selv, slik jeg har gjort).

The Legend of Sigurd and Gudrun

Om sommeren blir det mye tid til å oppdatere seg på spill-, film- og litteraturfronten. Resultatet av det blir at det blir mye skriverier under kategorien "anmeldelser" om sommeren. For de som er lei av dem, kan jeg trøste med at Fjellhaugstart er 15.august, og at fokuset deretter vil bli noe mer rettet mot studier enn alt mulig annet.

Men ikke nå. Nå er det sommer, og sommer betyr ikke bare spill og film. Det betyr også bøker. Og en svært god bok jeg har kost meg med i to av ukene (grunnet familiebesøk var det ikke mye lesing hver dag) er The Legend of Sigurd and Gudrun av litteraturens stormester, J.R.R.Tolkien.

The Legend of Sigurd and Gudrun (heretter bare omtalt som The Legend eller LSG)er strengt tatt ikke Tolkiens verk. Man kunne kanskje gitt sønnen Christopher Tolkien noe av æren, ettersom det er han som har redigert ferdig boka og sørget for dens utgivelse (i likhet med andre Tolkienbøker gitt ut etter mesterens død i 1973, som f.eks. Silmarillion). Men LSG stammer fra en tid mye eldre enn som så. Det hele dreier seg nemlig om en oversettelse av det nordiske kvadet om Sigurd Dragedreper. Ifølge Tolkien selv må dette omtales som "vårt svar på Illiaden," og det er derfor nesten litt skammelig at min kjennskap til nordisk sagalitteratur er så liten som det er. Forhåpentligvis kan dette bli gjort noe med fremover.

Mange vil vegre seg noe mot å lese en oversettelse av Sigurd Dragedreper på engelsk. Ikke nødvendigvis fordi de vegrer seg mot engelsk, men fordi de føler at det glir for langt bort fra originalspråket. Slik kritikk blåser jeg bare av, av flere grunner. For det første må alle som ikke har studert og kjenner norrønt språk fra 1200-tallet godt lese en oversettelse av kvadet, enten den oversettelsen er på bokmål, nynorsk, engelsk eller japansk. For det andre er det å oversette poetisk litteratur som et kvad ekstremt vanskelig. Ikke bare skal man få med seg innholdet, men også følelsen som diktet gir ved sin bruk av virkemidler skal helst videreformidles. I norrøne kvad som Sigurd Dragedreper ble dette gjort først og fremst ved hjelp av verserytme (noe vi også støter på i andre poesiskatter, som Kalevala) og allitterasjon (bokstavrim). Her har Tolkien i sannhet gjort seg flid med å få virkemidlene på plass like mye som å formidle kvadets innhold. Det tredje argumentet, som forsåvidt henger sammen med det forrige, er: Når man først skal oversette noe, hvem passer vel bedre til å gjøre dette enn en av de største og beste filologer som har levd de siste hundre årene? Med LSG viser Tolkien virkelig hvilket språkmenneske han var.

I boka finner vi også notater om sagalitteratur i generelle trekk, og notater vedrørende forskjellene i forskjellige overleveringer av sagalitteraturen og de gamle kvadene. For noen blir dette detaljgranskning på et nivå langt over dem selv, mens for andre vil materialet være høyst interessant. Selv befinner jeg meg trolig et sted midt imellom. Underveis er også boka illustrert med vakre utskjæringer fra Hylestad kirke fra 1200-tallet som skildrer nettopp vårt kvad, og viser hvordan den gamle og hedenske kulturarven (uten at "hedensk" her skal tolkes med negative konnotasjoner) lenge ble innvevd i norsk kirkekunst.

Men ikke bare produksjonen av boka er godt utført. Selve historien som formidles er kultur på aller høyeste plan. Her er en historie som er en viktig del av våre røtter. Historien om Sigurd er en historie om sjalusi, mot, vennskap, svik, kjærlighet og menneskets kamp mot sin skjebne. Menneskene får heller ikke være i fred i det hele: Også æsene, og især Odin, har en finger med i spillet i det meste som foregår. Boka er delt inn i to hoveddeler: Del I er kvadet om Sigurd, slik vi kanskje kjenner det fra norsktimene (selv om vi aldri fikk ta del i denne store kulturarven i min tid), mens del II forteller om Sigurds andre hustru, Gudrun, og hennes skjebne etter kvadet om Sigurd. Del II krever kjennskap til del I, og kan dermed kalles et litteraturhistorisk tidlig eksempel på en oppfølger.

Alt i alt kan ikke The Legend of Sigurd and Gudrun tolkes som noe annet enn en litterær perle. Selve kvadet vil jeg ikke si er særlig tung i språket sammenlignet med annen poetisk litteratur (jeg har f.eks. mer problemer med å forstå engelske dikt fra tidlig 1900-tall enn dette), selv om den utdypende litteraturen gjerne krever større språkforståelse og konsentrasjon. Men etter å ha lest boka, kan jeg bare nikke samtykkende til Tolkiens ord: Beretningen om Sigurd Dragedreper er vårt svar på Illiaden. At sistnevnte da er mer kjent enn førstnevnte, må betegnes som noe vi nesten burde skamme oss over.

Og dermed skulle sommerens beste bok være varmt anbefalt.