No More Heroes.

Har du noen gang spilt et spill og lurt på hvordan karakterene kan gå i timesvis uten å gå på do? Spillet No More Heroes har svaret: Spillhelten(e) går selvsagt på do når du lagrer. Eller, som tilfellet er i No More Heroes, går på do for å lagre. Og det skulle stort sett oppsummere stilen i hele spillet.

Spillet No More Heroes er et Wii-eksklusivt spill fra 2007/2008, og er regnet som et av de mest populære og beste tredjeutvikler-spillene til Wii. Spillet har generelt fått høye kritikker, og ligger bl.a. på Gamereactor topp 10-liste for Wii. Er posisjonen fortjent?

No More Heroes bringer oss til den amerikanske vestkystbyen Santa Destroy, hvor vi møter Travis Touchdown. Travis er en 27-årig otaku (en som er fanatisk opptatt av animekultur) og en taper av største sort - ingen jobb, knapt noen venner og er bosatt i motellet No More Heroes. Alt endrer seg når Travis kjøper/vinner en beam katana på nettet. Dette setter han i kontakt med Sylvia Christel, en ekte femme fatale som setter Travis i kontakt med UAA - United Assassin's Assosiation. Ved å ta livet av UAAs 11.drapsmann, The Drifter, blir Travis rangert som den nye nr.11. Travis bestemmer seg, etter å ha blitt overtalt av Sylvia, for å klatre helt opp til nr.1 og bli landets beste drapsmann. Ikke fordi han finner stor glede i det; ikke fordi han er spesielt dyktig; ikke fordi han har et spesielt motiv, men enkelt sagt fordi han kan.


No More Heroes følger en ganske rettlinjet formel gjennom spillet: Motta en deltakeravgift av UAA, tjen nok penger for å betale denne, kjemp deg frem til drapsmann nr.X og kjemp mot vedkommende. Gjenta deretter hele prosessen til du kan kjempe om førsteplassen på UAAs liste. Den strømlinjede fremgangsmåten gir likevel rom for variasjoner. Underveis kan du ta avstikkere for å trene eller handle nye klær. Ikke minst er det varierte måter å tjene penger på. Her kan du enten ta mindre snikmorderoppdrag eller deltidsjobber, og sistnevnte er svært varierte og morsomme. Hva med for eksempel å samle villkatter, eller minesveiper på stranden? Man kan dessuten ta samme jobb flere ganger, så om man finner seg en favoritt er det bare å kjøre på. Med sin særpregede grafikk fremstår dermed spillet som en fin parodi på gangsterspill som GTA og The Godfather.

Å kjempe seg frem til bossene er stort sett en enkel og repetativ prosess. Men bosskampene gjør at det er verdt det. Bosskarakterene er svært karikerte figurer med variert mental tilstand, og å slåss mot så originale karakterer er underholdende. De fleste bossene er enkle, men de kvinnelige karakterene kan være et mareritt å slåss imot.


No More Heroes har svært mange referanser av popkulturell karakter, for den som vet å verdsette dem. Old School-gaming, lucha libre-fribryting, filmreferanser...lista kan gjøres ganske lang. For den som oppdager referansene, kan No More Heroes bli en svært underholdende opplevelse. Jeg storkoste meg f.eks. under bosskampen mot Shinobu, en kamp som kombinerte Afro Samurai med Kill Bill. Det er også like underholdene hver gang å høre småskurkene rope "My spleen" når man knerter dem med jevne mellomrom. Om man ikke tar referansene, blir det hele bare obskurt. Skjønt, spillet kan fort oppfattes som obskurt uansett.

No More Heroes må oppsummeres som en veldig sær opplevelse, uansett hvordan man ser på det. Med sin korte spilletid på ca. 11 timer er spillet fort unnagjort, hvorav de to første timene går med på å finne ut om man liker spillet eller ikke. Personlig koste jeg meg med dette svært spesielle spillet, og ser frem til oppfølgeren som nå er annonsert. Som verdens tøffeste otaku Travis Touchtown selv sier det: I'll be BACK!