På søndag fikk jeg sett en av sommerens største filmer, Harry Potter and the Half-Blood Prince. Størst i omsetning og popularitet i det minste, om enn ikke den største rent kvalitativt. Men underholdende er den absolutt.
Karakteren Harry Potter trenger vel strengt tatt ingen introduksjon lenger (hvis det heller skulle vise seg nødvendig stiller jeg opp med privattimer for de interesserte). Trollmannslærlingen går i denne historien (begrepet "historien" dekker både boka og filmen hvor ikke annet er nevnt) inn i sitt sjette år på Hogwarts. Situasjonen er derimot en helt annen nå enn tidligere: Voldemort har nå stått offentlig frem, og krigen mellom hans tilhengere og resten av trollmannsverdenen er nå i full gang. Dette er også en krig som påvirker muggles/gompene/ikke-magiske mennesker, noe som blir ganske fancy fremstilt i begynnelsen av filmen. Harry Potter, på sin side, må nå lære seg å mestre sine krefter slik at han kan gjøre slutt på Voldemort når den tiden kommer. Til dette har han Voldemorts argeste fiende, Dumbledore, til lærer. Men også andre ting preger Harry. I sine Sweet Sixteens er det mye som skjer når det kommer til romantikk og den slags - og ikke bare for Harrys vedkommende.
Historien er en fin balansegang mellom lyse og mørke partier: De lyse partiene er stort sett representert av det romantiske elementet, mens de mørke partiene kommer frem når kampen mot Voldemort og hans etterfølgere slår til. De lyse partiene er svært godt laget i filmen, og det er mye å le og riste på hodet av. Man ler av kjærlighetens komplekse språk, og man rister på hodet over karakterenes fortvilte situasjon. Sant å si er det bare hoved-kjærlighetshistorien som er noe klønete og dårlig fremstilt.
De mørke partiene i filmen er derimot toet noe ned. Dette er på sett og vis forståelig, ettersom man vil nå så mange aldersgrupper som mulig. Samtidig kunne det vært gjort på en litt mer dramatisk måte, slik man har valgt å gjøre det i Narnia-filmene. Ikke minst er det kritikkverdig at regissør David Yates å låne så mye fra Ringenes Herre-filmene som han gjør - vær forberedt på å få øye på både Galadriels speil og Gollum i Harry Potter, selv om de ikke har noe der å gjøre. The Half-Blood Prince er også en svært følelsesladet bok, og det er skuffende å se i filmen hvor platt flere av skuespillerne tolker sine roller. Utrolig er det særlig de voksne skuespillerne som må kritiseres på dette punktet.
To andre irritasjonsmoment er manglende kongruens og musikken. At man forandrer elementer fra boka til filmen er noe jeg har sluttet å henge meg veldig mye opp i. Det er grep man ofte må gjøre, og noen ganger fungerer det også veldig bra (noe som ikke er tilfelle med vår film, men det er nå så). Verre er det derimot når man forandrer på elementer fra en tidligere film til en nyere. The Half-Blood Prince har flere eksempler på dette, som The Pensive (tenketanken) og Voldemorts himmelmerke. Når noe først er etablert i en tidligere film, hvorfor skal man da forandre på det? Skaper ikke dette forvirring og følelse av manglende sammenheng mellom filmene? Det andre irritasjonsmomenter er musikken, som har gått gradvis nedover siden John Williams forsvant fra komponistjobben. I denne filmen er musikken anonym, gjennomsnittlig og direkte kjedelig, og det er lite igjen av Williams' opprinnelige sjarm.
Noe som har plaget meg med Harry Potter-filmene siden The Prisoner of Azkaban er at quidditch/rumpeldunk-scenene har blitt kuttet kraftig ned. Jada, de har ofte ikke noe med selve hovedhistorien å gjøre og tar derfor opp unødvendig tid i en film. Samtidig, når regissøren kan legge til scener som ikke hører til i historien opprinnelig og som filmen hadde klart seg fint uten, da kunne de heller lagt til mer quidditch. For etter min mening er quidditch noe av det kuleste med hele Harry Potter, og var noe som trakk meget opp i de to første filmene. I tillegg spiller quidditch en nokså stor rolle i boka. Men man kan vel ikke få alt her i verden.
Harry Potter and the Half-Blood Prince er ikke den beste av filmene. Den er lite nyskapende, er ikke like engasjerende som den kunne ha vært og er av og til nokså følelsesløs. Likevel er den underholdende, morsom og magisk, og skulle være nok til å tilfredsstille fansen.
7 kommentarer:
Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å bestemme meg for hvilken av filmene jeg liker best... =)
Men det er sant det med quidditchen. Quidditch er faktisk utrolig viktig i boken! Og når de utelater den, må de gjøre om på mye annet.
Siste avsnitt oppsummerer godt mine tanker om filmen. =)
Og du glemte å nevne: Løvehatten til Luna (som forøvrig spilte en strålende rolle) er verdt inngangspengene alene.
Ellers er jeg enig: Den manglende oppbyggingen av følelser gir filmen πάθος som et flatt hustak. Altfor mange superdramatiske scener og omskrivninger (som er greit generelt sett) som tar vekk mer enn det legger til.
Leser heller boken en gang til. :)
Sant, jeg glemte helt å nevne løvehatten til Luna. Den var jo fabelaktig kul. Evanna Lynch, som spiller Luna, har så definitivt trukket opp de to siste filmene i mine øyne. Hennes tolking av karakteren var ikke slik jeg hadde forventet den, men slik den er blitt er hun en perfekt karakter. Uten Lynch hadde de to siste filmene blitt mye kjedeligere.
Synes flere av skuespillerene gjorde gode roller. Men Gambon og Radcliffe trekker ned, desverre.
Skjønner ikke helt hvorfor du kritiserer Yates med kopiering fra LotR filmene på småting som Pensieven - som i og for seg var med i bøkene som noe flyttbart. *referere til http://harrypotter.wikia.com/wiki/Pensieve*
Forandringer mellom filmene må vel til etter hvert som bøkene har skildret annerledes enn filmen og man kanskje vil holde seg litt til bøkene også. (Sett vekk fra selve Harry, da. Som aldri har hatt morens øyne eller bustete hår i filmene).
Ellers anbefaler jeg deg å se filmatisering av bøker sammen med noen som er i målgruppen for filmen. Ingen av HP-filmene har vert noe særlig gode likevel blir de elsket 9-åringer som har vokst opp med bøkene.
Og én rumpeldunk-scene er mer en nok for en film som allerede varte alt for lenge (eller alt for kort).
Radcliffe har rustet litt i rollen, synes jeg. Og Gambon har jeg aldri likt: Hans fremstilling av Dumbledore vitner lite om den mektige, vise og humørfylte trollmannen vi leser om i bøkene (eller som ble portrettert av Richard Harris i de to første filmene.
Kritikken av LotR-kopiering står jeg inne for. Det må kunne gå an å vise litt originalitet fremfor å åpenbart hente noe rett fra en annen film. For all del, Yates slår ikke McGee (regissøren av Terminator Salvation, red.adm.), men det trekker likevel ned.
Kan hende Yates ønsker å forandre noe i forhold til hvordan ting har blitt gjort i de tidligere filmene. Men idet han gjør det, må han regne med at noen seere vil føle at filmene mister noe av den interne sammenhengen og konsistensen.
Såg filmen idag, og må seie at det kanskje er den eg har likt best av alle så langt. Tempoet er tona litt ned i forhold til dei andre filmane(som jo boka og igrunn er), og eg synes ikkje filmen leid av å vere stressa, slik eg synes dei siste har vore.
Det er jo klart at det er ikkje rom i filmen til å ha med absolutt alt boka har med, men eg synes faktisk det var gjort ein god jobb med å holde seg til det som var relevant, og det vart fortalt på ein forholdsvis overtydane måte. Einig med Ingar i at hovud-kjærleikssoga var noko kunstig, men at resten av den biten av filmen var særs fornøyeleg.
Det som gjekk på fortida til Voldemort var ganske balansert, synes eg, uten å utelate for mykje. Heilt fram til slutten av filmen var eg storleg nøgd.
men slutten, som jo i boka framstår som høgdramatisk, opplevde eg i filmen som eit skuldertrekk. I denne delen vart stemninga frå boka utruleg dårleg formidla, noko som berre produserte eit antiklimaks. Sukk. Jaja. Moro var det lell.
Legg inn en kommentar