Final Fantasy IV DS.

Jeg har lovet tidligere å servere en anmeldelse av Final Fantasy IV til DS. Og siden jeg nå likevel sitter her hjemme uten noe bedre å finne på (bortsett fra å lese Ringenes Herre eller spille Fire Emblem: Shadow Dragon, uten at noen av delene nødvendigvis er ufornuftig), kan jeg jo skrive den nå.

Final Fantasy IV er på ingen måter noe nytt spill. Opprinnelig kom spillet ut til Super Nintendo (SNES) i 1991. Originalen ble, såvidt jeg vet, ikke utgitt i Europa, og første release av spillet kom med en Playstation-samlepakke først i 2002. Deretter kom en nokså-tro-til-originalen-remake til Gameboy Advance i 2006, som jo var en plattform som var vitne til mang en re-release av SNES-titler. Spillet jeg har spilt igjennom er den remaken som skiller seg mest ut fra originalen, både grafisk sett og noe innholdsmessig sett, selv om historien og hovedhandlingen er bevart intakt.

Verdenen i Final Fantasy IV er delt inn i seks riker (i det minste ved første øyenkast, selv om spillets gang viser at det er mer i verden enn det man tror). Det mektigste riket, militærstaten Baron, har ved spillets begynnelse begynt et militærtokt for å sikre seg verdens krystaller (som i alle Final Fantasy-spill har krystaller også her en viktig rolle). Lederen for Barons luftskvadron, Cecil, stiller spørsmål ved formålet for aksjonene, og blir degradert. Sammen med sin venn Kain får Cecil et annet oppdrag. Under oppdraget blir Cecil klar over at noe er galt med Baron og dens konge, og dermed er det duket for å sette ting på plass igjen. Det hele blir etterhvert et oppdrag for å redde verden fra dens undergang (oi, den har vi aldri hørt før!). Hovedtemaet til tross, så er også underliggende tema som anger, oppgjør og vennskap like så sentrale og vel så viktige som hovedtemaet.

Nå er kanskje ikke historien den mest originale på jord, men vi må huske på at vi har med et JRPG-spill fra 1991 å gjøre. Og klisjéene til tross, så fungerer historien ganske bra. En ting er at det å redde verden er ganske klisjébefengt i spillsammenheng, men som jeg sier: Det kommer også litt an på hvilken verden du faktisk skal redde. Om karakterene og stedene du støter på underveis er totalt ufordragelige og frastøtende, er det jo ikke særlig motiverende å redde verden. Heldigvis er det hele pakket inn i en erkejapansk setting som Square Enix pleier å gjøre i beste stil.

Underveis i spillet får vi også servert cutscenes med stemmeskuespill, et område der Square Enix avdeling English har bedret seg betraktelig de siste årene (noen som nevnte Tidus og FFX?). Utseendemessig er det altså ikke mye å utsette på spillet, selv om jeg fremdeles synes det er slemt av Square Enix å servere en FMV i begynnelsen som ikke svarer til in-game graphics.

Karakterene i spillet bør jeg skrive litt mer om. Det spesielle i FFIV er hvordan karakterene kommer og går underveis. Det er bare Cecil som er fast karakter gjennom hele spillet. Dette skaper litt ekstra dynamikk og og persondrama, som gir spillet litt ekstra dybde, samtidig som det gjør at man må vurdere hvordan man skal utvikle karakterene sine. Relasjonene karakterene imellom har også mye bra å by på, her blir en servert både humor, dramatikk og romantikk. Karakterbygging er tross alt det som skiller et bra RPG fra et dårlig, så dette området er viktig. De som fokuserer på dette området vil ikke bli skuffet.

Musikken er kanskje det området i FF-spillene jeg legger mer vekt enn andre. Ikke så rart egentlig, siden det var musikken som fikk meg til å spille FF. Nobuo Uematsu har gjort mye bra med dette spillet, ikke minst når det gjelder kamptemaene og bosstemaene. Ekstra pluss skal han også ha for Chocobo-temaet i spillet (som du hører her). Likevel er det også mye kjedelig musikk i FFIV, som de fleste overworld-temaene og dungeon-temaene. FFIV markerer ikke Uematsus høydepunkt, selv om det er noen minneverdige øyeblikk i spillet musikalsk sett (Black Mages har også noen gode variasjoner av FFIV-musikk, som her og her).

Kampsystemet kan også nevnes til slutt. Her har det blitt gjort noen endringer i DS-versjonen, og da hovedsaklig med tanke på Augment-systemet. Kampene er turbaserte med en Active Time Battle-touch. I tillegg kommer som sagt Augments. Augments er i FFIV egenskaper man kan gi karakterene sine, og som kan ha forskjellige funksjoner (mens Focuslader opp din fysiske slagkraft, senker Cry fiendens forsvar). Dersom du fordeler Augments riktig, kan du dessuten få nye og særdeles gode Augments senere i spillet (hint: Finn en god Walkthrough på nettet for å få en oversikt over dette). Vanskelighetsgraden i spillet ligger på et ganske passelig nivå: Ikke så altfor vanskelig, og man går bra opp i level underveis i spillet med tanke på motstanden man møter på.

Alt i alt er FFIV mer enn godkjent. Det er klassisk JRPG i en ny og tidsriktig klesdrakt, uten at det har gått utover hovedspillet. Har du en DS er FFIV et sikkert kjøp. Det er, i mine øyne, bedre enn FFIII og vesentlig bedre enn FFXII: Revenant Wings (som for øvrig var heller dårlig).