Mega Man 9.

Det å være hjemme i feriene har sine fordeler. Man kan f.eks. koble Wii'en sin opp til naboens trådløse nettverk for å få den oppdatert (Wii'en, altså, ikke nettverket). Når man så har nettilgang kan man også benytte seg av Wii Channel og handle over nettet. Slik som f.eks. Mega Man 9, et spill som kun selges over nett til Wii, PS3 og X360.

Jeg skrev i forrige spillanmeldelse, Fire Emblem: Shadow Dragon, at jeg hadde vært fan av den serien ganske lenge. Det er likevel ingenting imot Mega Man-serien (som i Japan heter Rockman, by the way). Bekjentskapet mellom Mega Man og jeg går tilbake så lenge jeg kan huske, og jeg mener å huske at det første Mega Man-spillet jeg forsøkte meg på var Mega Man 3. Senere fikk vi også Mega Man 2, 4 og 6, og takket være *host*emulator*host* har jeg også spilt gjennom Mega Man 5 og 7 samt forsøkt meg på det første spillet i serien. Mega Man-serien har siden NESs dager fortsatt på Super Nintendo og diverse andre konsoller i form av seriene Mega Man X, Mega Man Z, Megaman Battle Network og Mega Man ZX. Likevel står den originale serien som den beste i mitt sinn, og er absolutt den jeg har best minner fra.


Nok mimring om Mega Man-serien. Mega Man 9 er et spill som ble utgitt i september 2008, men som er designet slik at grafikken ser eksakt ut slik den gjorde på gamle NES 8-bitkonsollen. Det er en direkte oppfølger til de forrige spillene i den originale serien, og er derfor laget slik at den skal stå i stil til disse spillene. Nostalgifølelsen blir med andre ord noe å ta og føle på langt inn i marg og bein, enten du har spilt mye NES eller bare litt. Musikken og lydeffektene står i stil til nostalgifølelsen. Alt i alt minner spillet mest om en kombinasjon av Mega Man 2 og 3, bare med karakterer som ble introdusert senere i serien, slik som Eddie og Beat. Den rent estetiske utformingen minner først og fremst om Mega Man 2 den første halvdelen, mens den andre halvdelen minner mer om Mega Man 3. Lyd og musikk har for det meste hentet sin inspirasjon fra Mega Man 2. I tillegg er funksjoner Power Shot (oppladbare skudd) og Slide (skli) borte fra spillet, hvilket forsterker Mega Man 2-følelsen. Som nostalgisk fremkallende spill er Mega Man 9 en suksess. Den klarer absolutt å fremkalle gode, gamle spillelementer slik vi kjenner dem fra tiden hvor grafikk og velutviklede historier var en mangelvare.

Historien er det ikke så mye å si på. Den fortelles stort sett gjennom tekst og korte cut-scenes i 8-bitgrafikk, akkurat som i gamle dager. Som vanlig er det Dr.Wily som er på ferde med sine roboter, og Mega Man må kjempe mot robotene, overta deres egenskaper og dra til Dr.Wilys slott for å hamle opp med ham. Slik sett har ikke Capcom fjernet seg fra originalformelen, og det er kanskje like greit. Det er jo tross alt dette som gjør Mega Man til den serien den er/var. Det mest uvanlige er at man for første gang slåss mot en kvinnelig robot, Splash Woman. Ellers er det flere av bossene som minner om tidligere bosser fra gamle Mega Man-spill.

Mega Man 9 er vanskelig. Ekstemt vanskelig. Det er antakelig det aller mest vanskelige spillet jeg har spilt i serien. Her gjelder det å være presis og trykke akkurat riktig på hoppeknappen, hvis ikke bærer det rett i de spisse pælene (og alle retrogamere vet at pæler kverker deg med én gang). Banene er ekstremt krevende, minibossene er utfordrende, og Dr.Wily er vanskeligere enn noen gang tidligere. Noen vil kanskje si spillet er litt for vanskelig. Jeg vil derimot si at spillet er utfordrende og krevende, men også dette bidrar til nostalgifølelsen. Når alt kommer til alt, så husker jeg veldig godt at Mega Man-spillene var alltid vanskelige når man spilte gjennom dem første gang.


Mega Man 9 er svært underholdende og god valuta for pengene. Hvorvidt folk som ikke har bånd til den gamle serien vil like spillet kan jeg ikke svare på, det får en bare prøve seg frem til selv. Men dersom du er gammel kjenning av Mega Man-serien er Mega Man 9 et spill du vil kose deg med.