Om Max Manus.

Filmen om den norske motstandshelten Max Manus har vært på de flestes lepper denne vinteren. Den er en av norsk filmhistories dyreste filmer med et budsjett på 55 millioner, publikumsrekordene for kinobesøkende til en norsk film ser ut til å bli slått, og eksport av filmen til utlandet er aktuelt. Det er tydelig at norsk krigshistorie fenger kinopublikum. Får de valuta for pengene?

Historien om en helt.
Max Manus skildrer den norske motstandshelten ved samme navn, og er i all hovedsak basert på hans egne beretninger fra krigens dager. Etter å ha deltatt som frivillig soldat under Vinterkrigen i Finland 1940, reiser Max Manus tilbake til et naziokkupert Norge. Det tar derimot ikke lang tid før Max gjennom noen venner får høre om en gruppe menn som ikke ønsker å bare se på okkupasjonen av sitt fedreland. De går sammen og starter opp motstandsavisen Sønner av Norge. Max er likevel ikke fornøyd med bare å lage avis, og ønsker å gå mer direkte til verks. Etterhvert tvinger omstendighetene Max til å forlate Norge, han drar over til Skottland og blir en del av Kompani Linge og deltar i deres motstandsaksjoner. Gjennom filmens gang blir flere sabotasjeaksjoner og mostandshandlinger skildret, som Operasjon Mardonius i 1943, sprengingen av Arbeidertjenestens arkiv i 1944 og ikke minst ødeleggelsen av det tyske transportskipet Donau i 1945 – alle under medvirkning av Max.
En krig har dog tap på begge sider, og selv motstandsfolk kunne gjøre feil og bli arrestert eller drept. Ved krigens slutt er Max Manus alene, motløs og sorgfull, og alle krigshandlingene fra Vinterkrigen av har begynt å tære på mannen – posttraumatisk stress ville vi nok kalt det i dag. Max begynner å klandre seg selv for at han lever når så mange av hans medarbeidere har mistet livet.
Den nyanserte skildringen av motstandsbevegelsen og omstendighetene rundt gir en vakker balanse til filmen. Krigens mørke sider kommer tett innpå publikum, samtidig som man får en forståelse for Max' og vennenes kall til å drive motstandskamp. Krigsfilmer forteller gode historier i den forstand at de har klart definerte helteskikkelser. Vår helt Max er derimot ikke uten sine dårlige og mindre begavede sider, noe filmen ikke er redd for å vise.

Storslått og debattskapende.
Max Manus er en høyt budsjettert film, og det merkes. Her er det ikke spart på noe, og filmen kan lett måle seg med større og mer ambisiøse filmer fra Hollywood. Det stilistiske er tidsriktig, de historiske detaljene er i all hovedsak på plass (selv om noen har blitt godt diskutert i etterkant av filmen), den vakre musikken glir i ett med filmen og skuespillet er svært godt. Man tenker at det er sannelig på tide at norsk krigshistorie får en slik film, især når det ikke er mange gode norske krigsfilmer i utgangspunktet. Også i Norge har man spennende historier fra krigen å komme med, og forhåpentligvis kan Max Manus være starten på en ny trend.
De historiske detaljene i filmen har vært diskutert. Noen karakterer blir introdusert tidligere enn de skulle i filmens kronologi. Max' rolle under Vinterkrigen er svært debattert. Den diskusjonen som kanskje er mest interessant, er hvorvidt man kan forsvare en motstandskamp. Hvor i motstandskampen går skillet mellom patriotisme og fordømmelse? Kan enhver motstandshandling forsvares etisk og moralsk? Opphever krig alle slike rammer? Max Manus har skapt mange diskusjoner rundt disse spørsmålene, og de bør ønskes velkommen i en tid der de fremdeles er aktuelle.


«Undervurder ikke fienden!»
En som er kristen er også i en motstandskamp, en kamp mot synden og dens herre. Å stå på vinnersiden betyr ikke at man er utenfor rekkevidde og usårbar. I Max Manus blir vi vitne til en seremoni hvor H.K.H. Haakon VII sier til sine menn i Kompani Linge: «Undervurder ikke fienden!» Det samme kan de kristne minne hverandre om. Synden kan ofte virke så forlokkende, selv om man vet at den leder til fall og er imot Guds vilje. Derfor er det viktig å kjenne sin egen begrensning, hjelpe hverandre frem mot det evige liv og be Gud om kraft til å stå fast imot syndens krefter. For selv om denne krigen har hatt sin D-dag, er den fremdeles ikke ferdig utkjempet.
Max Manus har fortjent den rosen den har fått. Den vil gå inn i norsk filmhistorie som en storslagen film, en tittel den har gjort seg fortjent til. Forhåpentligvis kan filmen være med på å skape interesse for lokal historie blant både store og små nordmenn, en interesse som kanskje ikke alltid blir like tilfredsstilt på skolen. Så får det da heller våge seg at Aksel Hennie trolig er den i Norge som ligner minst på Max Manus selv.

Anmeldelse skrevet for Fisk #1.2009. Takk til Vidar Pettersen og Bjørn Are Davidsen for et par gode poeng jeg har tatt meg frihet til å låne/stjele.