De siste spill, 1/3: Final Fantasy VII

Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).

FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?

FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).

Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).

Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.

Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet.
En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned.
Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.

Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.

Terminator: The Sarah Connor Chronicles

Det er ikke lenge siden jeg første gang så Terminator-filmene. Faktisk har jeg bare sett dem en gang hver, og det innenfor det siste halvannet året (takket være Hallvard og Even). Likevel må jeg si at jeg snart ble fascinert av konseptet: Menneskeheten står på randen av utryddelse. Maskiner driver utryddelseskrig mot menneskene. Frigjøringshelten John Connor står frem. Maskinene bruker sitt nye våpen, tidsmaskinen, til å sende en maskin tilbake i tid for å drepe frigjøringshelten før han blir en helt. Frigjøringsbevegelsen sender tilbake sine egne for å beskytte den store helten. Kiss kiss, bang bang! Osv osv.

Egentlig er historien i Terminator ganske enkel. Man kan også diskutere hvor logisk holdbar hele konseptet egentlig er. Det kan også diskuteres hvorvidt fremtiden egentlig vil bli forandret ved å forandre fortiden, eller om det vil oppstå en parallell tidslinje (gjerne kjent som bestefarparadokset). Dette er kompliserte tema som utdypes ytterligere i andre filmen, som Déjà Vu og Twelve Monkeys (sistnevnte en perle av en film). Det som likevel gjør Terminator så bra, er hvordan James Cameron under produksjonen av de to første filmene valgte å nærmest gi blaffen i alt dette. Terminator er filmer som er lagd for å være tøffe. Punktum.

Terminator har det siste året fått en ny oppsving med tv-serien The Sarah Connor Chronicles (SCC). Dette skjer som en slags oppvarming til gjenopplivelsen av filmserien, som kommer med et nytt tilskudd neste år, Terminator Salvation (med Christian Bale som John Connor og uten Arnold i noen av rollene). Mange er skeptisk til om Terminator lar seg lage uten Arnold. Dette er vel noe av det SCC prøver å vise faktisk er mulig.

Handlingen er lagt til mellom Terminator 2 og 3. Sarah og John Connor er på stadig flukt fra eventuelle terminators som måtte komme fra fremtiden. Judgement Day, som de i toeren kjempet for å forhindre, har likevel ikke blitt forhindret. Judgement Day er bare utsatt fra 1997 til 2011. Fremtiden er altså ikke endret nok. Dette fører til at to nye terminators blir sendt til fortiden fra 2029 - en "god" terminator ved navn Cameron (spilt av Summer Glau, se bildet), og en "ond" i Garret Dillahunts skikkelse. For å fullføre kanselleringen av Judgement Day tar Cameron med seg John og Sarah med i tid fra 1999 til 2007. Dermed er det duket for jakten på Skynet, datamaskinen som i 2011 erklærer atomkrig mot menneskeheten. Forvirret?

Serien har absolutt et potensiale. Det er en spennende historie de kunne fortalt. Dessverre skjer ikke dette i serien. Der Terminator var full av enkel men god 80-tallsspenning, og der hvor Terminator 2: Judgement Day var en særdeles god actionfilm med imponerende spesialeffekter, er SCC ingen av delene. Det hele begynner nokså greit, men etterhvert blir det bare klart hvor lite serien har å stille opp med. Historieprogresjonen er lite spennende, og det er sjelden du har brydd deg mindre om menneskehetens skjebne. Det er også altfor mange hull i serien, hull som de ikke har lovt vil bli tettet igjen med den kommende filmen.

Det som kanskje er mest trist, er likevel rollebesetningen. Med den kultstatus Terminator-serien har fra gammelt av, er det store sko skuespillerne i serien skal fylle. Og det er her det hele ramler sammen. Lena Headley klarer på ingen måte å levere som Sarah Connor; hun er ikke i nærheten av Linda Hamiltons originale tolkning engang. Enda verre er Brian Green i rollen som Kyle Reeses bror, Derek (altså Johns onkel). Makan til uengasjert og monoton fyr skal du lete lenge etter - han er endatil verre enn Orlando Blooms rolle i Kingdom of Heaven. Det eneste lyspunktet slik sett er Summer Glau (bildet) som "snill" terminator, men selv om Summer er en god skuespiller på et generelt plan (alle som har sett det som kanskje er min favorittserie, Firefly, vet hva jeg snakker om) passer hun bare ikke inn som en terminator. Hun har rett og slett ikke terminator-ånden/aurauen/feelingen/kall-det-hva-du-vil, selv om en får herlige Serenity-flashback å se kampscenene med henne. Men det er dessverre ikke nok. Selv for Terminator-fansen blir dette for lite og for enkelt. Vi vil ha mer av det som gjorde Terminator bra i utgangspunktet.

Kan Terminator klare seg uten Arnold? SCC gjør i hvert fall ikke det. Det blir spennende å se om Terminator Salvation gjør en bedre jobb. Jeg velger å ikke avskrive den filmen før jeg har sett den, men må innrømme at SCC har gjort meg en smule mer skeptisk.

Om ptolemeerne og selevkidene.

Har du savnet et teologirelatert innlegg? Har du ekstra interesse for historie? Eller går du bare i M2 og kjedet deg til døde under presentasjonen til Per Olav og meg og fikk ikke med deg en ting? Frykt ikke, her kommer et lite historisk sammendrag fra mellomtestamentlig tid: Her har du bakgrunnen for tempelinnvielsesfesten, også kjent som hannukah.

• 334 f.Kr.: Alexander den Stores erobringstokt tar til. Slaget ved Tyrus år 332 gjør at det jødiske riket faller under gresk styre. Helleniseringen av middelhavsområdet tar til.
  

• 323 f.Kr.: Alexander den Store dør, hans rike blir splittet mellom fire av hans generaler: Ptolemaios (Egypt), Selevkos (Syria/Persia), Kassander (Makedonia) og Lysimakus (Trakia). Judea havner under ptolemeisk styre. Mest kjent av de ptolemeiske herskerne er antakelig Cleopatra VII, også kjent uten noe "referansenummer". Men at Cleopatra var gresk og ikke egyptisk vet da alle vi som har lest vår Donald Duck & Co. opp gjennom årenes løp.

• Ptolemeerne (blått på kartet) satset på å styrke den staten de allerede hadde, og brukte mest ressurser på å utvikle en stabil statsforfatning. Selevkidene (gult på kartet), på sin side, hadde det geografisk største riket av de fire, og satset således på å stablilsere seg militært og gjerne utnytte den militære styrken til ekspansjon.
  

• Ca. 198 f.Kr.: Antiokus III vinner slaget ved Panium. Selevkidene overtar styret i Judea.

• 175 f.Kr.: Antiokus IV Epifanes blir selevkidenes hersker. Antiokus hadde det som skulle til for å være en ekte diktatorisk hersker: Skruppelløs og eksentrisk.
  

• 174-171 f.Kr.: Jason (hebr. Josva) kjøper seg til vervet som yppersteprest. Jason var for økt hellenisering av jødesamfunnet, og fikk bl.a. bygget et gymnasium. Dette ble derimot ikke noen særlig suksess: I et gymnasium trente menn nakne, noe som i seg selv var forkastelig for jødene. I tillegg ble jødene regelrett mobbet av grekerne fordi de var omskåret. Mange jøder gikk endog gjennom en operasjon for å ''reversere'' omskjærelsen (ikke spør hvordan) – en praksis som fremdeles eksisterte i Paulus' tid (1.Kor 7,18: Den som ble kalt som omskåret, skal ikke trekke forhud over. Og den som var uomskåret da han ble kalt, skal ikke la seg omskjære).

• 171 f.Kr.: Menelaus kjøper seg til yppersteprestvervet for en større pengesum enn Jasons. På dette viset ble det klart at vervet som yppersteprest gikk fra å være en arvelig stilling innen levittslekten til å bli en kjøpsstilling. Kort tid etter prøver Jason å røve til seg vervet og makten i Jerusalem med militærmakt, men blir knust av Antiokus IV.
  

• Parallellt med striden om yppersteprestvervet i Jerusalem, dro Onias II, sønn av den forrige ypperstepresten Onias I, til Egypt. Her fikk han bygd et i Leontopolis rundt 160 f.Kr. Templet stod til 73 e.Kr, tre år lengre enn det ordinære templet, men hadde problemer med å bli anerkjent blant egyptiske jøder som en ekvivalent til Jerusalemtemplet.

• 169 f.Kr.: Antiokus IV plyndrer templet i Jerusalem for å fylle på det syriske skattkammeret, som var tomt etter flere års krigføring.

• 167 f.Kr.: Plyndringen ble derimot ingenting mot de antijødiske tiltak Antiokus IV iverksatte to år senere. Et Zevs-alter settes opp på brennofferstedet i templet, hvor svin ble ofret. Dødsstraff for å omskjære og holde sabbaten. Alt dette var for å få en mer homogen selevkidisk kultur. Men flere jøder motstilte seg dette. En av dem var Mattatias og hans sønner, iblant dem Judas makkabeeren.
  

• 164 f.Kr.: Etter lengre opprør mot den syriske okkupasjonsmakten, vinner Judas makkabeeren tilbake templet, og innfører en åttedagers høytid der ofring skjer i samsvar med loven. Dette blir kjent som tempelinnvielsesfesten. Pga tronarvingsstrid som følge av Antiokus IV Epifanes' død samme år, ble selevkidene og jødene enige om en avtale: Religiøst selvstyre mot anerkjennelse av syrisk herredømme.

• "Epilog", 70 e.Kr.: Romeren Titus inntar Jerusalem for å stanse det pågående jødiske opprøret. Templet blir ødelagt, jødene fordrevet.

Hvem sa at teologi og/eller historie trenger å være kjedelig? Forhåpentligvis burde også 1.Kor 7,18 få en dypere mening for flere etter dette.

Kilder:

• Lohse, Eduard: The New Testament Enviroment (1975). Nashville, USA: Abingdon.

• Schüber, Emil: The History of the Jewish people in the age of Jesus Christ, vol I (1973). Edinbough, Storbritannia: T. & T. Clark LTD.

• Kart: Wikipedia.
  

WALL-E

Pixar har klart det igjen. De har laget nok en vakker barnefilm som fengsler både små og store, og som vokse kan se med god samvittighet selv om det er barnefilm. De gjorde det med filmer som The Incredibles og Rottatouille. Nå har de jammen meg gjort det igjen med WALL-E (og ja, det skal skrives med store bokstaver).

700-800 år frem i tiden er jorda forlatt. Gigantselskapet Buy n Large skapte et uforestillbart bruk-og-kast-samfunn. Dette førte til en overforsøplet jord som ble ubeboelig. Så Buy n Large tok like gjerne og sendte alle sammen ut i verdensrommet mens en rekke WALL-E (Waste Allocation Load Lifter Earth-class)-roboter ble igjen for å rydde opp. Men disse har etterhvert sluttet å fungere. Igjen surrer og rydder bare en enkelt robot: Vår WALL-E, en liten rydderobot som ikke har hatt de helt store mulighetene til å sosialisere seg og som har en liten samlehobby på si (han kaster f.eks. en diamantring, men blir svært så fascinert av boksen ringen befant seg i og beholder like gjerne den). WALL-E gjør ikke stort annet enn å rydde på jorda, men en dag dukker scannerroboten EVA (Extraterrestrial Vegetation Evaluator) opp. Og moroa kan ta av.

Det er utrolig hvor bra en film Pixar har klart å lage når man tenker på at omtrentlig halvparten av filmen er uten dialog. For robotene "snakker" ikke i filmen, de lager bare noen lyder som får det til å høres ut som at de snakker (evt ler, roper e.l.). Slik sett er det moro å se hva Pixar kan gjøre ut ifra ren situasjonskomedikk og -handling, ansiktsuttrykk (i den grad roboter har ansikter) osv. Det er den språkløse handlingen som preger store deler av filmen. Ikke helt ulikt komikere som Mr.Bean, bare for å ta et eksempel.

Pixar skal også ha skryt for å ha laget et fremtidsscenario som både sees og kjennes realistisk ut. Animasjonene er det ikke noe å si på, det er like vakkert som i Rottatouille. Når man ser skyskraperhøye søppelhauger skulle man ikke tro det var animasjon, men et virkelig fremtidsbilde av vår verden. Stikket i siden til bruk-og-kast-mentaliteten skal de også ha skryt for, selv om tanken om en megakorporasjon som nærmest kontrollerer all verdensaktivitet ikke er særlig ny (did someone mention Shinra?).

Det skal sies at WALL-E henter idéer og poenger fra flere filmer. Men dette oppleves ikke som plagiering, snarere heller som en kreativ måte å gjøre det til sitt eget på. I tillegg er det flere gode referanser i denne filmen for sånne som meg som liker slikt. 2001 - A Space Oddesey-parallellene er temmelig klare. Stemmen til computeren i moderskipet til menneskene, Axiom, er ingen andre enn Sigourney Weaver. Det er, som sagt, mye å hente her for de voksne også.

WALL-E er sjarmerende, tøff og vakker. Og har den tøffeste dameroboten (eller fem-bot, som det heter i Futurama) du noensinne har sett. EVA er ikke bare en scannerrobot, hun har også en plasmakanon og løser en rubiks kube på under fem sekunder. Denne filmen fastslår bare det jeg pleier å si: Pixar er de som gjør at Disney har et snev av magi igjen i seg. Takk og lov for at de ikke gir seg med det første.

5/6? 6/6? Ett av to er sikkert riktig.

Foto: Filmweb.no

Sommerens spill.

Sommeren er definitiv over for min del. Nå er det 5.Mosebok og Johannesevangeliet som gjelder for min del. Derfor er det på tide å se tilbake på noe av de kulturelle inntrykk jeg har fordøyd i sommer. Første post blir om sommerens spill. Deretter følger bøker og til sist musikk (tror jeg).

Fire Emblem: Radiant Dawn (plattform: Wii).
Ah, Wii-spillet jeg ventet på så lenge. Likevel tok det litt tid før jeg kom igang med det (pga tidsnød). Kunne spillet innfri mine forventninger, som oppfølger til ett av de bedre Gamecubespill?
Ja, jeg vil påstå spillet innfrir, selv om det ikke er like bra som forgjengeren. For det første er det rett og slett for langt. Etter endt gjennomspilling hadde jeg 51 aktive spilletimer, og det er bare den spilletiden som er lagret (altså ikke medregnet continues). Med fire historiebolker som utover spillet blir gradvis mer vevd sammen, er det mer enn nok å holde styr på. Derimot liker jeg hvordan figurene i de forskjellige historiebolkene etterhvert blir tvunget til å slåss mot hverandre, slik at du nærmest kan teste hvor godt du har trent dine forskjellige figurer. Dernest er spillet litt for likt forgjengeren rent grafisk. Noen forandringer er det gjort, men ikke de helt store endringene.
Positivt sett er det derimot at historien, med sine utrolige vendinger og kompleksiteter, er svært engasjerende. Dette er ett av varemerkene til Fire Emblem-spillene, og gjør således dette spillet til et trygt kjøp. Forutsatt at du har spilt forgjengeren, vel å merke, for ellers kan spillet bli mer forvirrende enn det som godt er.

Final Fantasy XII: Revenant Wings (plattform: DS).
Final Fantasy XII var en av de siste store titlene til PS2, og selv spilte jeg gjennom det i vår. PS2-spillet var bra, men hvordan ville den portable oppfølgeren utarte seg?
FF XII: RW er i det store og det hele en skuffende opplevelse. Bortsett fra noen vakre - men akk så få - cut-scenes nå og da, er grafikken merkverdig dårlig. Pixlene lar seg bokstavelig talt telle, og det burde være unødvendig på en DS. I tillegg er spillet ikke et rollespill i tradisjonel FF-forstand, men heller et slags strategispill. Påkall vesener som skal slåss for deg, kjør på fremover mot fienden og håp på det beste. Noe system er det jo, men det letteste er rett og slett å kjøre alle sammen inn i en mølje. Ikke mye taktiske finesser, med andre ord. I tillegg er spillet stort sett altfor lett. Det er egentlig bare siste bossen som er noe vanskelig og tidkrevende, alle andre klarer man stort sett på første eller andre forsøk. Så egentlig kan man bare spare seg for tiden det tar å spille gjennom spillet (ca. 30 timer), det er rett og slett ikke verdt det (derimot må jeg si at jeg gleder meg til dette FF-spillet til DS).

Ellers har det blitt spilling av spill som Mario Kart Wii og Super Smash Bros. Brawl. Og akkurat nå holder jeg på med nok en gjennomspilling av The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men det skal jeg heller skrive mer om en annen dag.

Om messianske tegneserier.

Under UL i forrige uke kom jeg over den noe omtalte(?) Manga Messias (Manga Messiah på engelsk og Messiah på japansk, heretter forkortet MM). Som navnet tilsier formidler den Bibelens evangelier i det japanske tegneserieformatet. Morsomt at jeg skulle finne denne boka under UL, ettersom første gang jeg leste om prosjektets spede begynnelse var under UL i Fredrikstad i 2005 (MM kom ut på engelsk i 2006). Glad som jeg er i manga tok jeg en sjanse og kjøpte denne boka. Så er spørsmålet: Hvordan er Manga Messiah?

Det skal nevnes innledningsvis at jeg allerede har et sterkt forhold til evangeliets budskap i tegneserieformat, da i Peter Madsens penselstrøk i boka Menneskesønnen. Jeg sier tegneserie, men akvarellserie passer vel bedre om den boka. Som dere kanskje allerede har skjønt, vil selvsagt MM og Menneskesønnen herved bli noe belyst i forhold til hverandre.

Først MM. Det første som slår meg er at serien er i farger. Dette er til en viss grad uvanlig for manga, men ikke uhørt. Det at produksjonen er iverksatt at et amerikansk forlag kan kanksje forklare grunnen til dette. Viktigere er det derimot at MM er ført i streken av japanere, noe som (i mine øyne) gjør det til genuin manga. Streken er på mange måter ganske så klassisk manga-stilen. Hår i alle regnbuens farger, klare øyne (men ikke så veldig store, slik manga ofte er kjent for), ekstremt overdrevne ansiktsuttrykk, samt en dramatisk strek er alt inkludert. Visuelt sett er den altså godt gjennomført. Det må likevel påpekes at MM har mye dialog i forhold til de rent "praktiske" handlingene. Selvsagt er dette nødvendig i et prosjekt hvor hele evangeliet skal komprimeres slik at bibelfremmede kan forstå det, men i en typisk manga er det sjelden med så lange og fyldige dialoger. Så det spørs hvordan japanerne vil motta dette.

I den norske utgaven reagerte jeg ganske snart på språkdrakten. Den norske utgaven av MM er gitt et veldig lett, uformelt og nytt språk. Dette gjør at de "direkte" sitatene fra Bibelen er svært sprikende i forhold til hvordan vi er vant med dem. Om dette er bare noe som har skjedd gjennom Hermons norske oversettelse eller om dette ligger til grunn fra den engelske utgaven av, vet jeg ikke. Det jeg vet er at når jeg leser den japanske utgaven, er språket på mange måter mer av en karakter man er vant til å lese i en vanlig bibel, uten at det gjør MM tung å lese (noe forenklet er den selvsagt). Dette kan like gjerne ha med et ordfattig norsk språk som svak grunntekst å gjøre. De som evt leser den engelske utgaven er velkommen til å berike meg mer om dette.

MM får frem den bibelske dramatikken, og evangeliet står klart. Det er stort å lese om bergprekenen, Jesu taler mot fariseerne og om korsfestelsen. Slik sett scorer MM full pott; den innfrir prosjektmålet sitt med glans. Det at Bibelhenvisningene står nederst på siden kan også bidra til økt Bibelinteresse.

Så noen sammenligninger mellom MM og Menneskesønnen. Det er særlig to punkt jeg vil trekke frem. hvorav det første er humor. Til tross for sine andre kvaliteter må det kunne sies at Menneskesønnen inneholder lite humor. Under lesningen av MM er det flere ganger jeg har trukket på smilebåndet og humret for meg selv. Man får rett og slett inntrykk av at det å vandre med Jesus må til tider ha vært en oppmuntrende opplevelse. Og det tviler jeg ikke et sekund på at det må ha vært, samtidig som det må ha vært usigelig spennende og til tider dramatisk. Det andre punktet er den visuelle stilen på Djevelen, Satan, under Jesu fristelse i Matt 4. I Menneskesønnen ser Satan ut som et mørkt negativ av Jesus, og symboliserer da The Dark Side (som man vil si det på fint på Star Wars-sjargong). I MM er derimot Satan et kuttekledd vesen med mørke vinger. En fallen engel, rett og slett, og det er jo slik Satan ofte beskrives i teologisk sammenheng. Begge skildringene er svært gode, og gir hver sin dybde til Satans karakter. Det må også trekkes frem at når Satan prøver å friste Jesus i Getsemane fra å fullføre den frelsesgjerning han er satt til, svarer Jesus med å knuse hodet på en slange med foten sin, en klar henvisning til den første av alle Messiasprofetier i 1.Mos 3:15. Hvor mange som kommer til å ta denne koblingen er en annen sak, men det er ihvertfall en artig detalj å ta med.

Det er morsomt å se hvordan to såpass like prosjekt som MMog Menneskesønnen kan ende opp så forskjellig. Der MM nærmest er for fyldig, er Menneskesønnen mye mer snever i sitt utvalg. Det er selvsagt også vesentlig forskjell rent visuelt mellom dem to, så hvilket av de to seriebøkene man vil foretrekke vil avhenge av smak. Personlig holder jeg en knapp på Menneskesønnen: Madsens akvareller bringer frem en dramatisk dybde i Jesu liv som MM mangler. Begge kan dog absolutt anbefales varmt. Hvilken man velger kommer alt i alt an på hvilken stilart man er mest komfortabel med.

Men hvem sier at man må velge? :-)

NEXT - Forlaget bak Manga Messiah.
Peter Madsens nettside.
Manga Lifes anmeldelse av Manga Messiah.