De siste spill, 1/3: Final Fantasy VII

Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).

FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?

FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).

Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).

Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.

Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet.
En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned.
Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.

Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.