UL i bilder.

Jeg skammer meg. Så mange dager på UL, så få bilder. Det meste er fra turen til Preikestolen på onsdag, så dere får heller nøye dere med det.

















I morgen er det på jobb igjen. Jeg er trøtt nå, og skal tidlig opp. Derfor denne ordfattige posten. Vi får se hvordan det blir de neste dagene.

Prince Caspian: "Troen er sikkerhet for det som håpes..."

Jeg føler at en advarsel er på sin plass i forkant av en anmeldelse: Det kan faktisk være at jeg røper ting du ikke vil vite. Det kan hende at jeg, i et svakt øyeblikk, glipper med oppmerksomheten min og forteller deg noe du kanskje helst ikke ville vite. Men til gjengjeld er dette sjansen man må ta når man leser anmeldelser. Og ingen tvinger tross alt noen til å lese dem heller. Forøvrig kommer jeg til å sløyfe oppsummering av historien; her får folk lese boka eller lese resymé andre steder.

The Chronicles of Narnia: Prince Caspian har vært ute i litt over en måned på verdensbasis. Ja, faktisk har mamma og pappa sett denne filmen en hel måned før meg i Japan. Dette var en film jeg hadde gledet meg lenge til å se, så da muligheten bød seg på premieredagen tok jeg imot muligheten med glede.

Prince Caspian er på mange måter den av Narnia-bøkene som ble neglisjert i sin tid da BBC skulle lage TV-serier av bøkene. Boka ble slått sammen med The Voyage of the Dawn Trader, og Prince Caspian fikk da bare to korte episoder. I tillegg har jeg jo mine sterke meninger om hvordan BBC-serien bærer preg av lavbudsjett, noe som ikke gir Narnia den glans og ære jeg mener den fortjener. Det var derfor ekstra spennende for meg da jeg skulle se filmen. Ville inntrykket bli bedre? Det må jeg si ja til, og det er utrolig mye positivt å ta frem i denne anledning. Og som musiserende teolog kommer jeg ikke utenom to hovedpunkt: Musikk og teolog

Det første som slår meg som positivt i Prince Caspian, er musikken. Harry Gregson-Williams er tilbake som Narnia-komponist, og det er behagelig og gjenkjennelig (for oss som har studert filmmusikken fra forgjengeren) musikk som går igjen i hele filmen. Dette er noe av det jeg liker med filmmediet: Det engasjerer andre kunstarter som musikk, arkitektur og klesdesign, bare for å nevne noe. Allerede fra Prins Caspians flukt i første scene slår det meg at Gregson-Williams er flittig elev av læremester Hans Zimmer, og jeg håper at Gregson-Williams får fortsette som Narnia-komponist, selv om regissørrollen skifter ved neste film (kommer antakelig 2010).

Dernest er skuespillerne godt valgt. Det er selvsagt moro å se hovedpersonene igjen fra første filmen, der de gjorde en særdeles god tolkning av Pevensiesøsknene. De gjør på ingen måte skam på sine navn i denne filmen heller, og jeg håper jeg etterhvert begynner å se dem i andre store filmer. Valget av prins Caspian har også fungert bra, men handlingsmessig er det noe unødvendigheter mellom Caspian og noen av Pevensiebarna. Men dette går mer på manuset enn det gjør på skuespillerne, så jeg antar at de kan ikke klandres.

Selvsagt må en også innom det teologiske perspektivet i filmen. Vårt Land påstår i sin anmeldelse at det teologiske elementet er nedtonet i denne filmen i forhold til den forrige, og særlig i forhold til boka. Det siste kan jeg ikke si så mye om, da det er altfor lenge siden jeg har lest boka. Men teologi er det nok å ta av i filmen. Barnetroen, troen på det en verken har visshet om eller ser (Hebr 11:1) er en vesentlig del av filmen. Et annet slikt element er møtet med fristelser. Skal man ta den enkle og lokkende løsningen, selv om man vet at det man gjør ytterst sett er galt? Her viser Edmund en solid viljestyrke, og sier på mange måter "takk for sist" med tanke på forrige film.

Effekter og kulisser er storslåtte i denne filmen, og også her kommer endelig Prince Caspian til sin rett. Det er rett og slett herlig å se en skikkelig fremstilling av den heltemodige musa Reepicheep, i motsetning til den utstoppede dotten som ble brukt av BBC. Aslan ser også hakket bedre ut denne gangen, og det store slaget mellom narnianerne og telmarinerne fikk meg nærmest til å hoppe i stolen av fryd (vel så mye av de taktisk brilliante finesser som av effektene). Skjønt, det skal sies at noen av effektene drar kanskje litt ut i det lange og breie, og man kunne fått like stor virkning i filmen ved å slå litt mindre på stortromma (særlig mot slutten).

Så er jo da det store spørsmålet: Er det Prince Caspian eller The Lion, the Witch and the Wardrobe som er best? Filmatisk sett vil jeg favorisere Prince Caspian, om ikke annet så for slagscener som er utrolig godt filmet med mye svingninger frem og tilbake. Men handlingsmessig er jo The Lion, the Witch and the Wardrobe min favoritt i serien. Så det blir en todeling her. Men at Prince Caspian er verd å sees, det skal det ikke såes tvil om (selv om BT prøvde på nettopp dette i dagens papirutgave ved å gi filmen en treer).

Karakter: 5/6, og absolutt en av mine favoritter så langt i år.

Oppdatering: En skrivefeil fra min side. Det var BA og ikke BT som gav filmen en treer. Egentlig litt lettet over feilen, for at BA skulle skrive en så dårlig anmeldelse overrasker vel egentlig ingen (når de tross alt prøver å stille Narnia og Ringenes Herre ved siden av hverandre, ser man at de er på villspor).

*Stavanger Aftenblads anmeldelse.
*Vårt Lands anmeldelse.
*BAs anmeldelse.

Siste halvårets spill.

Med tanke på at det begynner å bli en stund siden forrige rene spillpost her på blogen - og fordi jeg har fullstendig idétørke i forhold til blogposter for tida - må vi ha en lengre oppdatering på spill jeg har syslet med det siste halve året eller så. De som gir deng i slikt hopper selvsagt over hele greia og håper på bedre tider. Rekkefølgen blir noe krongelete og ukronologisk, men vi kjører på:

Star Wars: Knights of the Old Republic
Utvikler: BioWare Inc. (2003).
Plattform: PC.

Best! Star Wars Game! Ever! Jeg tuller ikke, dette spillet må kunne regnes som det beste enkeltspillet jeg har spilt på PC. Nå skal det jo legges til at jeg har ikke spilt mye PC-spill opp gjennom årene, og har heller ikke datakraft til å ha spilt gjennom de siste store titlene som Crysis, Bioshock og Assasin's Creed (selv om jeg har prøvd alle sammen i noen grad). Men dette spillet er uten tvil et av de bedre Western RPGs som finnes, det vil jeg unektelig påstå. Engasjerende historie, kule valgelementer, personlighetsvalg (er du Jedi- eller Sith-spire?) og den kuleste roboten Star Wars-universet har sett på lenge. Tror jeg vil gå så langt som å plassere dette spillet på min topp 5-liste.

Super Mario Galaxy
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo Wii.

Aldri en Nintendomaskin uten et skikkelig Mariospill. Og det beste er at de er alltid ufattelig gode. Og engasjerende. Og humoristiske. Mario er et praktbevis på at en dyp og komplisert historie ikke er nødvendig for å lage et godt spill. Reis ut i verdensrommet med Mario og samle sammen stjerner, slik at du igjen kan gi Bowser dæng og redde prinsessa og dagen. Det som er den kule vrien med Galaxy er at gravitasjon er et relativt begrep, da mange av planetene og galaksene (solsystemene er vel kanskje litt bedre beskrivelse, men det heter galakser i spillet) er nokså små. Du går rundt, på siden og hopper opp i lufta for så å dras inn imot en ny planet/asteroide/stjerne. Bare pass opp for å dette i de svarte hullene, da er du ille ute.
At spillet har fullt ut orkestrert musikk er kanskje spillets sterkeste side, sett ifra musikerens perspektiv. Og veldig mye av musikken spiller på nostalgi fra de gamle Super Mario-spillene - noe hele spillet også gjør, forresten, men man merker dette mest i musikken. Har du Wii, så er det ingen grunn til å ikke skaffe seg dette. Enkel og god moro, med passe tidslengde.

New Super Mario Bros.
Utvikler: Nintendo (2006).
Plattform: Nintendo DS.

Plattformspill i den gode, gamle sjangeren. Om du vokste opp med gode gamle Super Mario Bros. og savner spill i denne stiler, er dette spillet for deg. Personlig har jeg kanskje blitt for glad i de litt dypere spillene til å kjenne på den helt store entusiasmen over denne typen plattformspill, men det er likevel god underholdning når man er på reisefot. Eneste savnet med spillet er at du kan ikke lagre når som helst, noe som er litt dumt med tanke på at det er på en bærbar plattform og nødlagringssituasjoner kan forekomme ofte.

Power Pro-kun Pocket 10
Utvikler: Konami (2007).
Plattform: Nintendo DS.

I barndommen var baseballspill den store gleden. Der kunne vi gjenskape proffligaen og spille favorittlaget (Hanshin Tigers) til seier mot erkerivalen (Yomiuri Giants). Når vi kom til Norge ble det plutselig litt tynt med tilgangen på baseball, både på skolen, tv og ikke minst på spill. Derfor var det moro under forrige Japanbesøk å på ny få fatt i et baseballspill. Spillet har en storymode på japansk som jeg ikke skjønner mye av (pga mine dårlige lesekunnskaper), men det er da heller ikke så veldig interessant. Det som er interessant er jo å spille skikkelige kamper med profflagene. Og det er jammen like moro og engasjerende nå som i barndommens fjerne år.

The Legend of Zelda: Phantom Hourglass
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo DS.

Zelda-serien er min ubestritte favorittserie når det gjelder spill. Derfor var det med spenning jeg tok for meg dette spillet, som fikk mye skryt både i Japan og i USA. Men helt ærlig ble jeg noe skuffet. Greit nok, spillet har en utrolig innovativ og original spillestil og kontrollsystem. Hvor mange spill må man rope inn i mikrofonen på DSen for at fiender med store ører skal krøke sammen i frykt? Eller blåse inn i den samme mikrofonen for å slukke fakler? Grafikken har jeg heller ingenting imot; jeg er faktisk en av dem som likte den grafiske stilen i The Wind Waker, og siden Phantom Hourglass er en direkte oppfølger av denne følger grafikken i samme stilen. Men genialt kontrollsystem til tross, historien og settingen var rett og slett ikke fengende nok. Og da mangler du mye av gleden med et Zelda-spill. Kanskje det er fordi Ganondorf ikke er med. Kanskje det er fordi spillet ikke er like mørkt som Twilight Princess og Majora's Mask. Ikke vet jeg. For all del, spillet lar seg spille gjennom og kan til en viss grad anbefales, men å kalle dette for det beste spillet i serien siden Ocarina of Time synes jeg da er litt drøyt.

Fire Emblem: Sword of Seals
Utvikler: Intelligent Systems (2002).
Plattform: Nintendo Gameboy Advance.

Fire Emblem har de senere årene blitt en annen av mine favorittserier når det kommer til spill. Taktisk turbasert fantasy-strategi, slikt liker vi. Sword of Seals er nokså gammelt, og det er en enkel grunn til at jeg ikke har spilt gjennom spillet før nå: Det har aldri kommet ut utenfor Japan. Ikke det at jeg ikke forstår japansk, men jeg er nokså dårlig på å lese dette språket. Derfor var det med glede at jeg mottok en fansubbet emulator-ROM fra fetteren min i påsken. Siden Sword of Seals er den handlingsmessige oppfølgeren til det første Fire Emblem-spillet jeg prøvde, har jeg lenge lengtet etter å spille Sword of Seals. Engasjerende, morsomt og ikke minst tidkrevende og vanskelig. Og joda, dette var et bra spill i ekte Fire Emlem-ånd. Bare synd at kvaliteten på oversettelsen var så som så.

Final Fantasy X
Utvikler: Squaresoft (senere Square Enix) (2001/2002).
Plattform: Sony Playstation 2.

Ikke mitt første møte med Final Fantasy (som var Final Fantasy III), men definitivt det beste. Musikken er slående vakker fra første stund, grafisk sett er spillet imponerende med tanke på alderen, og ikke minst er historien ufattelig gripende og trist. Spill som kan bevege en på en slik måte fortjener sin hyllest. Her er det ikke i tvil; Final Fantasy X står definitivt på min topp 5-liste. Blodfansen vil kanskje kritisere meg for å rangere Final Fantasy X over Final Fantasy VII, men det er en enkel grunn til dette: Jeg har knapt nok spilt FF VII. Inntil videre. Men jobber med saken.

Final Fantasy XII
Utvikler: Square Enix (2006/2007).
Plattform: Sony Playstation 2.

Et spill som har fått utrolig gode kritikker hvor det enn har blitt prøvd, og det nyeste av hovedtitlene i Final Fantasy. Og her er det mye vakkert å si, det er sant. Grafikken er slående, hovedpersonene er stort sett en glede å bruke, og det er mange muligheter i spillet. Kampsystemet fungerer stort sett bra (her har de bevegd seg bort fra den faste FF-formelen med turbasert kampsystem, og lagt seg mer på en Chrono Trigger-linje), men det tar så altfor lang til å venne seg til det. Å automatisere kampene med Gambit-systemet gjør som regel bare mer skade enn gavn. I tillegg er historien meget lang og kronglete. Du blir til tider nesten litt i tvil om hva det egentlig er du kjemper for. Dessuten synes jeg ikke frigjøringskamp er like gøyalt som å redde hele verden. I hvert fall ikke når det kommer til japanske RPG-spill. Men for all del, det er absolutt verdt å spille. Men jeg står fast på min uttalelse over om at FF X er det beste av FF-spillene jeg har spilt så langt.

Civilization IV: Beyond the Sword
Utvikler: Firaxis Games/2K Games (2007).
Plattform: PC.

Utvidelsespakke til Civilization IV, antakeligvis det mest vanedannende spillet jeg har på PCen. Da de solgte utvidelsen på Steam til $14, følte jeg at jeg måtte slå til. Hadde aldri fått det så billig i Norge. Beyond the Sword har mange stilige nye funksjoner, og gir mye mer til spillet enn det den første utvidelsen, Warlords, gjorde. Tilfeldige hendelser, spionasje, forretningsvirksomhet og en bråte med nye sivilisasjoner og ledere er noe av det Beyond the Sword kan friste med. Har ikke spilt utvidelsen så mye ennå, men mye tyder på at dette er lovende materiale.

Ellers har jeg jo tidligere skrevet om Super Smash Bros. Brawl (som kommer ut 27.juni i Norge, hurra!), Audiosurf og Mario Kart Wii (som er blitt det store partyspillet blant Fjellhaugboende klassekamerater), så det skriver jeg ikke om her. Og for dere som skulle lure: Ja, underlig nok får jeg tid til å lese og studere også midt oppi all spillingen. Og tid til sosiale ting også. M1 er faktisk ikke så veldig travelt, dersom man bare leser og studerer jevnt og trutt. Karakterene er også jevnt over på det gode, så jeg føler at balansen mellom arbeid og moro takles veldig bra.

Lurer forresten på å søke deltidsjobb på GameStop til høsten. Skulle regne med at jeg er kvalifisert til oppgaven:-)

Mario Kart Wii.

På fetter Eiriks ønske skriver jeg noen korte ord om det nyinnkjøpte Wii-spillet Mario Kart Wii. Noe må man jo skrive om.

Altså: For den som ikke vet hva Mario Kart-konsepter er i det hele tatt (de er få, men jeg har forstått det sånn at de faktisk finnes der ute), så er Mario Kart et bilspill. Altså starte fra start og komme først i mål. Men der stopper også de fleste likheter med standard bilspill. For Mario og gjengen er hovedkarakterene i dette spillet, og det betyr moro. Og kaos. Veldig mye kaos. Og sære egenskaper. Hvor mange andre bilspill kan du vel kaste bananskall i banen for at folk skal skli, eller skyte skilpaddeskall av forskjellige farger for å skade motstanderen? Det er her moroa begynner.

Mitt første møte med Mario Kart-serien var med det første og innledende spillet i serien, nemlig Super Mario Kart. Jeg har altså fulgt serien ganske lenge, selv om jeg ikke har eid alle titlene. Men jeg har prøvd dem alle, nå som jeg tenker meg om. Det var derfor med stor nostalgifare jeg satte meg ned for å prøve spillet for første gang fredag, deretter idag. Etter noen gangers spill sitter jeg igjen med følgende:

+ Ratt: Wii er som kjent konsollen hvor du veiver med kontrollen for å fekte istedenfor å mose A-knappen sønder og sammen. I Mario Kart Wii har de brukt Wii-funksjonen til å la deg styre bilen med håndkontrollen som om det var et ratt. Faktisk følger det med et plastikkratt når du kjøper spillet, for at følelsen skal bli enda mer autentisk. Og det funker humoristisk bra. Om rattet derimot skremmer deg kan du fremdeles koble til en standard håndkontroll. Men det er jo litt pysete.
+ Nostalgiverdi: 32 baner i spillet, hvorav 16 av dem er klassiske baner fra tidligere Mario Kart-titler. Helt fra Super Mario Kart til Mario Kart DS. Morsomt for alle, selvsagt, men ekstra morsomt for nostalgifriker som meg som har fulgt Nintendo siden barnsben av. Nintendo kan dette med å verdsette sine veteraner.
+ Multiplayer: Multiplayerfunksjonen er kraftig utarbeidet. Nå kan også fire stykker spille Grand Prix (i motsetning til to, som har vært tidligere standard). Det er derfor rom for gode stunder sammen. Mario Kart er faktisk fremdeles best i fellesskap.
+ Motorsykler og biler: Man kan velge mange slags typer biler, ut ifra hvilken vektklasse man velger. Men det kuleste er likevel å kunne velge motorsykler. Hva sier du f.eks. til å kjøre som Yoshi på en Ducati 999-lignende sak? Eller som Luigi i en italiensk landsby på en Vespa? Humorfaktoren øker gjennom dette.

- Singleplayer Mode: Å spille Mario Kart alene er fremdeles litt kjedelig. Her savner jeg litt mer å gjøre enn bare å måtte åpne en masse baner og karakterer. Det har rett og slett blitt gjort før.
- Battle Mode: Battle mode har blitt ganske forandret siden sist. Nå kan man kun spille Battle på lag, altså ikke en type battle royale slik som før. Dette funker ganske dårlig, og er mer forvirrende enn moro.

Alt i alt, et kongespill. Dere som har Wii: Dette kan dere trygt bruke penga på. Om dere har venner, vel å merke:-)

Super Smash Bros. Brawl: First impression.

Jeg har resssursrike venner. En av dem har en chippet Wii som Martin og jeg har fått låne den siste uka. En annen har brent ut det så utrolige etterlengtede spillet Super Smash Bros. Brawl til oss. O lykke! Da blir det lite greskpugging og ex.phillesing på oss (skjønt, noe tid blir det til fag også. Vi er da ikke slasker heller).

Så, hva skal jeg si om spillet? Først og fremst: Det er en god grunn til at jeg venter på europeisk utgave av spillet. Det er rett og slett noe av det mest underholdende jeg har spilt på lenge. Her snakker vi et spill som kan spilles i evigheter uten å gå lei. En omfattende oneplayer storymode (som du kan spille med en venn om ønskelig), underholdende multiplayer, et hav av karakterer og baner, samt ufattelig originale items som kan snu kampen på et blunk. Det beste her er det som kalles Final Smash: Et superduper-angrep som er så godt som uovervinnelig. Plutselig kan en Final Smash aktivere en tanks, en superplasmakanon eller...en gryte til å koke motstanderne oppi?!? Dette spillet er så humorpreget at du skal være en skikkelig sinnatagg for ikke å i det minste smile litt av det.

Mest imponert tror jeg likevel at jeg er over storymoden. Meget omfattende, og mye handling. Men ikke en eneste linje dialog. For hvorfor skulle alle karakterene plutselig forstå hverandre når de kommer fra vidt forskjellige verdener? Her er det gestikulering, sitiasjonskomedie og handlinger som bærer frem historien, og det hele skjer på en fantastisk morsom måte som bare japanere kunne klare. Nei, ikke rart at dette spillet får så gode kritikker som det gjør (95% i snitt på Metacritic, og 94,8% i snitt på Game Rankings). Det fortjener det.

Men nå er det påskeferie. Jeg har reist vestover. Det betyr en pause i det meste som heter spill. Om jeg skulle få for store abstinenser, derimot, har jeg nå alltid PC og DS med meg. Da snakker vi Audiosurf eller New Super Mario Bros. Men dette er først og fremst forbeholdt de dagene jeg er på reise. Jeg er da ikke fullstendig blottet for sosiale antenner heller...

World of Ingar anbefaler: Audiosurf.

Det blir mye skriving om spill idag. Her skal jeg bare komme med en liten anbefaling av et interessant spill: Audiosurf.

Konsept: Du velger en hvilken som helst sang du måtte ønske som du har lagret på datamaskinen. Spillet vil da lage en "bilbane" ut ifra sangen, og på dette banen kjører du et svevebil (noe ala F-Zero eller Wipeout). Mens du kjører skal du samle på fargede blokker og samle dem i rader for så å få dem til å forsvinne (høres dette ut som Tetris?) og slik samle poeng. Den samlede poengsummer legges så ut på nettet, og du sammenlignes med spillere over hele verden. Det forutsatt at andre har spilt samme sang som deg, selvsagt.

Det beste med spillet er at musikken er garantert etter din smak, da det er du som velger den selv. Det er også veldig kort og greit spill - du trenger bare spille en sang nå og da for moro skyld. Og - dette er kanskje det beste - spillet koster bare $9,95. Kjøpes kun på spillsiden Steam. Jeg fikk det i forsinket julegave av Martin, og det har absolutt falt i smak.