Om Danganronpa, Monokuma og Doraemon

De siste ukene har jeg endelig fått tid til å fiske frem min (ellers lite brukte) Playstation Vita og bryne meg på to av de mest kritikerroste spillene til konsollen, nemlig Danganronpa-spillene. Vel å merke er dette to spill som opprinnelig ble gitt ut til Playstation Portable for 5+ år siden, men dette merker man heldigvis ikke så mye til. Spillene tilhører tross alt visual novel-kategorien, en sjanger det ikke skal så mye til å pusse opp for nyere konsoller.

Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair

Jeg har virkelig falt for Danganronpa-spillene. Jeg sitter fengslet av konseptet om skoleelever fra et prestisjetungt akademi som blir sperret inne i et lukket område, og som deretter får beskjed om at eneste utvei er å ta livet av en medelev og deretter ikke bli avslørt som gjerningsmannen. Det er en særdeles fengslende kombinasjon av den klassiske kriminalromanen kombinert med psykologisk terror og en stadig økende grad av håpløshet. Det blir heller ikke mindre artig av at man må gjennomskue de andre elevenes svake argumenter og løgner i rettssakene som følger etter at man har etterforsket mordene.

Et av elementene som gjør Danganronpa ekstra spesielt er selvfølgelig Monokuma. Den svarte og hvite robot-teddybjørnen har mer eller mindre blitt symbolet på serien, og med sin sadisme og psykologiske terror er Monokuma uten tvil en bamse man helst ikke vil ha i nærheten av seg.

Det er imidlertid en liten detalj ved Monokuma jeg har oppdaget som gjør ham ekstra creepy, i det minste for folk som velger å spille spillene med japansk tale.

På japansk er Monokuma bragt til live av stemmeskuespillerinne Nobuyo Oyama. For mange japanere som vokste opp på 80- og 90-tallet er det særlig én anime-figur man forbinder henne med: katteroboten Doraemon fra animeserien ved samme navn.

Doraemon er et av de mest kjente ikonene i Japan som alle kjenner til, mer eller mindre på linje med Hello Kitty og Pikachu. Han er en blå og hvit katterobot fra det 22. århundre som har reist tilbake i tid til vår tid for å hjelpe sin mesters stamfar, den puslete og pysete femteklassingen Nobita. Takket være en lomme Doraemon har på magen kan han fiske frem all verdens fremtidsoppfinnelser som han forsøker å bruke for å hjelpe Nobita, men som regel går det heller dårlig. Alt i alt er Doraemon en heller koselig animeserie. Oyama spilte rollen som Doraemons stemme fra 1979 til 2005, men fortsatt er det hennes stemme mange japanere forbinder med figuren.

Nettopp derfor er det ekstra creepy at Monokuma og Doraemon deler stemmeskuespiller. Likhetene mellom dem er tydelige: Begge er roboter. Begge ser ut som dyr. Begge er delt inn i to farger. Men der stopper også likhetene. For der Doraemon er opptatt av å hjelpe dem han møter, er Monokuma ute etter å skade dem og skape bunnløs fortvilelse.

Det går litt ekstra kaldt nedover ryggen på deg når Monokuma jevnlig utbryter fraser som "Shouganai na!" ("Det er vel ikke noe å gjøre med det, da") eller "Mata raishuu!" ("Ser dere igjen neste uke!"). Dette er nemlig fraser Doraemon bruker stadig vekk, og som gjør kontrasten mellom de to robotene enda mer tydelig. Dette er fraser man egentlig forbinder med en koselig, hjelpsom robot, men som nå ytres av en mannevond teddybjørn som står for det stikk motsatte. Hjelp!

Utviklerne i Spike Chunsoft visste uten tvil hva de gjorde da de satte Oyama til å spille Monokuma. Likhetene mellom Doraemon og Monokuma er på ingen måter tilfeldige, og er med på å skape en ekstra dimensjon ved spillene - vel å merke dersom man har et forhold til Doraemon. Heldigvis er spillene på ingen måter avhengige av det, men det viser noe om hvor gjennomførte spillene er.

Det triste er at Oyama mest sannsynlig ikke vil gjeste rollen på nytt i det kommende Danganronpa-spillet. Hun er nemlig blitt så gammel at hun har fått demens, ifølge Wikipedia, og alle hennes fremtidige oppdrag er derfor satt på vent.