Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair
Planen er at vi i år skal få det tredje hovedspillet i serien, som vil bli lansert både til Playstation Vita og Playstation 4 (ingen PC-versjon så langt, altså). I mellomtiden har utviklerne i Spike Chunsoft bestemt seg for å korte ned ventetiden med å lansere en PS Vita-spinoff, som vi fikk servert i september i fjor.
Om ikke annet skal de ha for forsøket ...
NB: Spoilere for det første Danganronpa-spillet følger.
I Ultra Despair Girls spiller du som Komaru Naegi, lillesøsteren til hovedpersonen i det første spillet. I likhet med resten av verden har hun opplevd den store tragedien som har snudd verden på hodet, men hun har vært en forholdsvis passiv tilskuer til det hele, ettersom hun har vært innesperret i en leilighet av ukjente bakmenn i over ett år. Fangenskapet hennes tar brått slutt, men kanskje ikke helt som hun hadde tenkt: Plutselig står en morderisk Monokuma-robot ved døren hennes, og idet Komaru flykter ut av bygningen oppdager hun at hele byen er under angrep av lignende roboter.
Hele angrepet viser seg å være iscenesatt av en gruppe barn som kaller seg The Warriors of Hope, med en målsetting om å skape et paradis uten voksne for barn. Etter mye om og men blir det til at Komaru må forsøke å kjempe seg ut av byen ved hjelp av et spesialbygget våpen (en megafon som skyter hacke-stråler som skader eller manipulerer Monokuma-robotene) og med god hjelp av Toko Fukawa, en av hovedpersonene i det første spillet. At Toko har en splittet personlighet som gjør at hun når som helst kan slå over til den maniske massemorderen Genocide Jack kommer godt med.
Selve historien er litt som Danganronpa-spillene ellers: Mye nonsens, mye underliggende alvor, noe humor, en del sært og noen unødvendigheter. Ultra Despair Girls er en sidehistorie og dermed ikke på langt nær like bra som hovedspillene i serien, men det er fortsatt noen ganske dramatiske og syke historier vi får høre etter hvert som spillet går sin gang. At vi bare følger to hovedpersoner er også et skritt bort fra den tidligere etablerte formelen, og det fungerer ikke nødvendigvis til det bedre. Komaru er en nokså anonym, normal jente (noe det gjøres et poeng av til det kjedsommelige), og Toko er den klagende negative jenta uten selvtillit som man etter hvert blir litt sliten av å høre på.
Rent spillmekanisk sett er Ultra Despair Girls radikalt annerledes enn de to første Danganronpa-spillene, selv om det ikke fremstår som noe revolusjonerende på noe vis. Danganronpa-spillene er såkalte visual novels, det vil si interaktive romaner. Slike spill karakteriseres av mye tekst og forholdsvis lite aktivt spill fra spillerens side, og er ikke akkurat for dem som hater å lese eller ønsker heseblesende action. Ultra Despair Girls har fortsatt fokus på historie, men krever mer aktiv deltakelse fra spillerens side, ettersom det fungerer som et tredjepersons skytespill med lettere skrekk-elementer. Trange, mørke ganger og fiender som plutselig kan sprette ut av intet gir umiddelbare assosiasjon til Resident Evil-spillene, noe som ikke nødvendigvis er noe negativt.
Ditt fremste våpen i kampen mot Monokuma-robotene er en megafon-lignende strålepistol. Til å begynne med kan ikke denne gjøre stort mer enn å skyte enkle "vanlige" kuler, men gjennom spillets gang åpner man flere funksjoner til våpenet. Dermed kan man bevege gjenstander, få roboter til å danse eller knocke dem tilbake som om du skulle operere en hagle. Forskjellige fiender krever ulike strategier, og passer man ikke på går man tom for ammunisjon (hvorpå man virkelig sliter).
Skulle man få alvorlige problemer eller bli overmannet av fiender, har man alltids en nødløsning. Ved å trykke på trekant-knappen går man fra å spille som Komaru til Genocide Jack, som i praksis fungerer som en form for God Mode i spillet. Genoside Jack mister ikke liv, kan eliminere fiender med ett slag og er mer eller mindre ustoppelig så lenge "batteriet" varer.
Det kanskje mest underholdende og originale elementet i Ultra Despair Girls er Monoku-Man-seksjonene. Her kommer man inn i et rom hvor det står en arkademaskin. Arkademaskinen viser deg hvilke hindringer som venter deg rundt neste hjørne, og ber deg samtidig eliminere dem under gitte betingelser ("ødelegg alle i én eksplosjon", "bruk kun én type ammunisjon" og så videre). Noen av Monoku-Man-utfordringene er nettopp det, utfordrende, og det er lite i spillet som gir deg en like god følelse av triumf og seier som å mestre et krevende oppdrag.
Sånn alt i alt er Danganronpa: Ultra Despair Girls helt grei tidtrøyte for den som venter på det neste spillet i serien. Det er moro å se utviklerne prøve seg på noe nytt, men det hele blir for gjentakende i lengden til at det klarer å utmerke seg helt. Historien har imidlertid noen klare høydepunkt og uventede tvister, så her er det bare å spille seg gjennom herligheten til siste stund for å få med seg de beste øyeblikkene. Spillet er på ingen måter en evig klassiker, men noen minneverdige øyeblikk finner man likevel.
Score: 6/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar