Danganronpa Another Episode: Ultra Despair Girls

Det er få spill jeg har snakket så varmt om så langt i år som Danganronpa-spillene, til tross for at disse ble lansert så tidlig som 2014 (og egentlig enda tidligere enn det, dersom man skal telle med de Japan-eksklusive Playstation Portable-utgivelsene). De to små og nokså sære titlene til Playstation Vita har bergtatt meg fra starten av, og nå som begge spillene også er tilgjengelig til PC er jeg ikke sen med å anbefale dem til folk. Det vil si, folk som har mage for psykologiske thrillere, mordmysterier og lange dialoger i spill.

Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair

Planen er at vi i år skal få det tredje hovedspillet i serien, som vil bli lansert både til Playstation Vita og Playstation 4 (ingen PC-versjon så langt, altså). I mellomtiden har utviklerne i Spike Chunsoft bestemt seg for å korte ned ventetiden med å lansere en PS Vita-spinoff, som vi fikk servert i september i fjor.

Om ikke annet skal de ha for forsøket ...

NB: Spoilere for det første Danganronpa-spillet følger.

I Ultra Despair Girls spiller du som Komaru Naegi, lillesøsteren til hovedpersonen i det første spillet. I likhet med resten av verden har hun opplevd den store tragedien som har snudd verden på hodet, men hun har vært en forholdsvis passiv tilskuer til det hele, ettersom hun har vært innesperret i en leilighet av ukjente bakmenn i over ett år. Fangenskapet hennes tar brått slutt, men kanskje ikke helt som hun hadde tenkt: Plutselig står en morderisk Monokuma-robot ved døren hennes, og idet Komaru flykter ut av bygningen oppdager hun at hele byen er under angrep av lignende roboter.

Hele angrepet viser seg å være iscenesatt av en gruppe barn som kaller seg The Warriors of Hope, med en målsetting om å skape et paradis uten voksne for barn. Etter mye om og men blir det til at Komaru må forsøke å kjempe seg ut av byen ved hjelp av et spesialbygget våpen (en megafon som skyter hacke-stråler som skader eller manipulerer Monokuma-robotene) og med god hjelp av Toko Fukawa, en av hovedpersonene i det første spillet. At Toko har en splittet personlighet som gjør at hun når som helst kan slå over til den maniske massemorderen Genocide Jack kommer godt med.

Selve historien er litt som Danganronpa-spillene ellers: Mye nonsens, mye underliggende alvor, noe humor, en del sært og noen unødvendigheter. Ultra Despair Girls er en sidehistorie og dermed ikke på langt nær like bra som hovedspillene i serien, men det er fortsatt noen ganske dramatiske og syke historier vi får høre etter hvert som spillet går sin gang. At vi bare følger to hovedpersoner er også et skritt bort fra den tidligere etablerte formelen, og det fungerer ikke nødvendigvis til det bedre. Komaru er en nokså anonym, normal jente (noe det gjøres et poeng av til det kjedsommelige), og Toko er den klagende negative jenta uten selvtillit som man etter hvert blir litt sliten av å høre på.

Rent spillmekanisk sett er Ultra Despair Girls radikalt annerledes enn de to første Danganronpa-spillene, selv om det ikke fremstår som noe revolusjonerende på noe vis. Danganronpa-spillene er såkalte visual novels, det vil si interaktive romaner. Slike spill karakteriseres av mye tekst og forholdsvis lite aktivt spill fra spillerens side, og er ikke akkurat for dem som hater å lese eller ønsker heseblesende action. Ultra Despair Girls har fortsatt fokus på historie, men krever mer aktiv deltakelse fra spillerens side, ettersom det fungerer som et tredjepersons skytespill med lettere skrekk-elementer. Trange, mørke ganger og fiender som plutselig kan sprette ut av intet gir umiddelbare assosiasjon til Resident Evil-spillene, noe som ikke nødvendigvis er noe negativt.

Ditt fremste våpen i kampen mot Monokuma-robotene er en megafon-lignende strålepistol. Til å begynne med kan ikke denne gjøre stort mer enn å skyte enkle "vanlige" kuler, men gjennom spillets gang åpner man flere funksjoner til våpenet. Dermed kan man bevege gjenstander, få roboter til å danse eller knocke dem tilbake som om du skulle operere en hagle. Forskjellige fiender krever ulike strategier, og passer man ikke på går man tom for ammunisjon (hvorpå man virkelig sliter).

Skulle man få alvorlige problemer eller bli overmannet av fiender, har man alltids en nødløsning. Ved å trykke på trekant-knappen går man fra å spille som Komaru til Genocide Jack, som i praksis fungerer som en form for God Mode i spillet. Genoside Jack mister ikke liv, kan eliminere fiender med ett slag og er mer eller mindre ustoppelig så lenge "batteriet" varer.

Det kanskje mest underholdende og originale elementet i Ultra Despair Girls er Monoku-Man-seksjonene. Her kommer man inn i et rom hvor det står en arkademaskin. Arkademaskinen viser deg hvilke hindringer som venter deg rundt neste hjørne, og ber deg samtidig eliminere dem under gitte betingelser ("ødelegg alle i én eksplosjon", "bruk kun én type ammunisjon" og så videre). Noen av Monoku-Man-utfordringene er nettopp det, utfordrende, og det er lite i spillet som gir deg en like god følelse av triumf og seier som å mestre et krevende oppdrag.

Sånn alt i alt er Danganronpa: Ultra Despair Girls helt grei tidtrøyte for den som venter på det neste spillet i serien. Det er moro å se utviklerne prøve seg på noe nytt, men det hele blir for gjentakende i lengden til at det klarer å utmerke seg helt. Historien har imidlertid noen klare høydepunkt og uventede tvister, så her er det bare å spille seg gjennom herligheten til siste stund for å få med seg de beste øyeblikkene. Spillet er på ingen måter en evig klassiker, men noen minneverdige øyeblikk finner man likevel.

Score: 6/10

Star Wars: A New Dawn

En av nyhetene vi har fått på Star Wars-fronten den siste tiden (og de er det jo ikke rent få av, sånn i bunn og grunn) er den animerte TV-serien Star Wars Rebels som går på barnekanalen Disney XD. Og selv om serien i utgangspunktet er rettet mot et yngre publikum, må jeg si at jeg har likt det jeg har sett av serien (jeg har ennå ikke gått i gang med sesong 2, som etter alt å dømme snart er klar for Netflix-publisering).

Star Wars Rebels tar oss med på eventyrene til en gruppe mennesker som på mange måter kan karakteriseres som Star Wars-utgaven av mannskapet i TV-serien Firefly: Alle har sine grunner for å være i konstant bevegelse og unngå kontakt med myndighetene, men de forenes av denne aurotitetsforakten og dette vennskapsbåndet som knyttes av å være et felles mannskap. Når jeg tenker over det, er det egentlig ikke så rart at jeg som Firefly-entusiast liker Star Wars Rebels.

En av hovedpersonene i Star Wars Rebels, som finner sted i tidsromet mellom Episode III og Episode IV, er jedi-ridderen Kanan Jarrus. Kanan har lenge skjult sin jedi-identitet, men står frem i starten av Rebels-serien. Med tanke på at jedi-riddere er et tabubelagt tema i tidsrommet serien finner sted, åpner det for en hel del spørsmål: Hva er Kanans bakgrunnshistorie? Hvordan klarte han å unngå Order 66? Og hvordan har han levd i det skjulte frem til nå?

Det er nettopp noen av disse spørsmålene vi streifer innom i Star Wars-boka A New Dawn, hvor Kanan er hovedpersonen. Det vil si, ikke bare ham. Dette er også historien om hvordan Kanan møter Hera, piloten på romskipet Ghost som vi følger gjennom Rebels-serien.

Gjennom bokas gang tar vi turen innom gruveplaneten Gorse og månen som hviler over planeten, Cynda. Imperiet har ikke overraskende satt sine spor også her, men hele gruvedriften står nå i fare for å bli endevendt til det verre når Imperiet sender en av sine forretningseksperter, cyborgen og greven Vidian, for å effektivisere produksjonen. Det er denne visitten fra Imperiet som legger press på Kanan, som inntil da har flyktet fra Imperiet og til slutt endt opp i gruvebransjen på Cynda.

Det er en spennende historie og et morsomt persongalleri vi følger gjennom bokas gang. Kanan får som nevnt sitt første møte med Hera, og vi aner at de romantiske undertonene dem imellom (eller, mest fra Kanans side egentlig) er langt større enn det vi er vitne til i TV-serien. Medhjelperene de får underveis i kampen mot Vidians planer bidrar også til å krydre historien litt ekstra, og Vidian selv fungerer godt som en ond håndlanger på Imperiets vegne.

Samtidig mangler boka noe av den velskrevne tyngden og elegansen man finner i blant annet Tarkin og Lost Stars. Litt for mange seksjoner i boka blir skummet lett over, og noen ganger føler man også at historien hopper over noen sentrale ledd underveis. Det virker som om forfatter John Jackson Miller ikke alltid vet hvilke narrative seksjoner som egentlig burde prioriteres og ikke.

Alt i alt ender boka opp som en midt-på-treet-opplevelse. Fans av Rebels vil nok ha større glede av denne enn andre, og selv om boka ikke utmerker seg er den heller ikke dårlig.

Dødsstjerner: 3/5

Neste uke lanseres den neste Star Wars-boka til Claudia Grey, som tidligere har skrevet den eminente boka Lost Stars. Jeg kommer tilbake med noen ord om Star Wars: Bloodlines (som boka heter) når jeg har lest den.

Star Wars: Tarkin

Mange bøker har blitt skrevet med utgangspunkt i Star Wars-universet. De fleste av dem er nå for ikke-kanoniske å regne. I vinter brynte jeg meg på to av de nye bøkene som faller inn under den nye, offisielle kanon. Aftermath, boka som har fått mest oppmerksomhet fra utgivernes side, var ikke særlig å skryte av. Lost Stars var derimot en langt mer fornøyelig og velskrevet opplevelse.

I det siste har jeg lest to nye bøker som også faller inn under den nye Star Wars-kanon. Tarkin er den ene av dem.

For mange Star Wars-fans begynte eventyret med den første av filmene fra 1977. Filmen om Luke Skywalkers første steg i kampen mot det onde Imperiet, infiltrasjonen av Dødsstjernen og ødeleggelsen av denne er en filmopplevelse av de sjeldne. Og selv om Darth Vader nok er den store, skumle slemmingen de fleste husker fra denne filmen, er det en annen ledende agent for Imperiet som også gjør sitt uutslettelige inntrykk på historien: Grand Moff Tarkin, eminent brakt til live av skuespiller Peter Cushing.

Vi får imidlertid ikke vite altfor mye om Tarkin i filmen, annet enn at han rager temmelig høyt i det imperialistiske hierarkiet. Så høyt at til og med Darth Vader adlyder hans ordre. Men hvem er Tarkin? Hvor kommer han fra? Hva er hans historie?

Det er noen av disse spørsmålene vi får trenge dypere inn i gjennom boka Tarkin av forfatter James Luceno, som tidligere har utmerket seg innenfor Star Wars-litteraturen med boka Darth Plagueis (som ikke lenger er kanon, men som likevel er gyldig inntil Disney introduserer nytt materiale som avkrefter innholdet i boka).

Vi får i boka stifte bekjentskap med flere sider av Tarkin. Vi leser om hvordan hans skarpe blikk for detaljer og uregelmessigheter er en av hans sterkeste egenskaper, men også om hvordan hans iboende evne til å gjøre det som gjøres skal - uavhengig av hva det koster underveis - også gjør ham til den rette mann i Imperiets toppsjikt. Dessuten får vi en dypere innsikt i dynamikken mellom Vader og Tarkin, som gjennom bokas gang blir satt til å jobbe sammen på Imperiets vegne.

Vi får også lese mer om hans oppvekst, hans familiehistorie og hvordan Tarkin-familien lar sine barn gjennomgå et ritual fra barn til voksen som gjør dem rede til å håndtere selv de tøffeste utfordringene galaksen kaster i deres retning - gitt at de overlever, selvfølgelig.

Lucenos mesterlige penn fortsetter å imponere, og det er som om du hører Peter Cushing selv fremføre dialogen til Tarkin gjennom hele boka. Ved å trenge dypere inn i hans historie og psyke får vi et større innblikk i rollefigurens liv, et innblikk som forsterker universet fremfor å bryte det ned.

Bokas svakeste punkt er den lille gruppen med fiender som Tarkin ser seg nødt til å bekjempe gjennom bokas gang. De fremstår som en gruppe uorganiserte bråkmakere, og føles knapt nok verdt Tarkins tid når han er ferdig med dem. Det er Tarkins forhistorie og tilblivelse som er grunnpilarene i denne boka, ikke hans kamp mot denne rotløse pøbelgjengen.

Svakhetene gjør at boka kommer noe svakere ut av det hele enn det som kunne vært tilfelle, men alt i alt føles dette fortsatt som en verdig Star Wars-historie. Anbefalingen er herved gitt.

Dødsstjerner: 4/5

Følg med videre, så skal jeg forsøke å kartlegge noen tanker om Star Wars-boka A New Dawn.

Om Danganronpa, Monokuma og Doraemon

De siste ukene har jeg endelig fått tid til å fiske frem min (ellers lite brukte) Playstation Vita og bryne meg på to av de mest kritikerroste spillene til konsollen, nemlig Danganronpa-spillene. Vel å merke er dette to spill som opprinnelig ble gitt ut til Playstation Portable for 5+ år siden, men dette merker man heldigvis ikke så mye til. Spillene tilhører tross alt visual novel-kategorien, en sjanger det ikke skal så mye til å pusse opp for nyere konsoller.

Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair

Jeg har virkelig falt for Danganronpa-spillene. Jeg sitter fengslet av konseptet om skoleelever fra et prestisjetungt akademi som blir sperret inne i et lukket område, og som deretter får beskjed om at eneste utvei er å ta livet av en medelev og deretter ikke bli avslørt som gjerningsmannen. Det er en særdeles fengslende kombinasjon av den klassiske kriminalromanen kombinert med psykologisk terror og en stadig økende grad av håpløshet. Det blir heller ikke mindre artig av at man må gjennomskue de andre elevenes svake argumenter og løgner i rettssakene som følger etter at man har etterforsket mordene.

Et av elementene som gjør Danganronpa ekstra spesielt er selvfølgelig Monokuma. Den svarte og hvite robot-teddybjørnen har mer eller mindre blitt symbolet på serien, og med sin sadisme og psykologiske terror er Monokuma uten tvil en bamse man helst ikke vil ha i nærheten av seg.

Det er imidlertid en liten detalj ved Monokuma jeg har oppdaget som gjør ham ekstra creepy, i det minste for folk som velger å spille spillene med japansk tale.

På japansk er Monokuma bragt til live av stemmeskuespillerinne Nobuyo Oyama. For mange japanere som vokste opp på 80- og 90-tallet er det særlig én anime-figur man forbinder henne med: katteroboten Doraemon fra animeserien ved samme navn.

Doraemon er et av de mest kjente ikonene i Japan som alle kjenner til, mer eller mindre på linje med Hello Kitty og Pikachu. Han er en blå og hvit katterobot fra det 22. århundre som har reist tilbake i tid til vår tid for å hjelpe sin mesters stamfar, den puslete og pysete femteklassingen Nobita. Takket være en lomme Doraemon har på magen kan han fiske frem all verdens fremtidsoppfinnelser som han forsøker å bruke for å hjelpe Nobita, men som regel går det heller dårlig. Alt i alt er Doraemon en heller koselig animeserie. Oyama spilte rollen som Doraemons stemme fra 1979 til 2005, men fortsatt er det hennes stemme mange japanere forbinder med figuren.

Nettopp derfor er det ekstra creepy at Monokuma og Doraemon deler stemmeskuespiller. Likhetene mellom dem er tydelige: Begge er roboter. Begge ser ut som dyr. Begge er delt inn i to farger. Men der stopper også likhetene. For der Doraemon er opptatt av å hjelpe dem han møter, er Monokuma ute etter å skade dem og skape bunnløs fortvilelse.

Det går litt ekstra kaldt nedover ryggen på deg når Monokuma jevnlig utbryter fraser som "Shouganai na!" ("Det er vel ikke noe å gjøre med det, da") eller "Mata raishuu!" ("Ser dere igjen neste uke!"). Dette er nemlig fraser Doraemon bruker stadig vekk, og som gjør kontrasten mellom de to robotene enda mer tydelig. Dette er fraser man egentlig forbinder med en koselig, hjelpsom robot, men som nå ytres av en mannevond teddybjørn som står for det stikk motsatte. Hjelp!

Utviklerne i Spike Chunsoft visste uten tvil hva de gjorde da de satte Oyama til å spille Monokuma. Likhetene mellom Doraemon og Monokuma er på ingen måter tilfeldige, og er med på å skape en ekstra dimensjon ved spillene - vel å merke dersom man har et forhold til Doraemon. Heldigvis er spillene på ingen måter avhengige av det, men det viser noe om hvor gjennomførte spillene er.

Det triste er at Oyama mest sannsynlig ikke vil gjeste rollen på nytt i det kommende Danganronpa-spillet. Hun er nemlig blitt så gammel at hun har fått demens, ifølge Wikipedia, og alle hennes fremtidige oppdrag er derfor satt på vent.