Gemini Rue

De som vokste opp med PC på 80- og 90-tallet, har gjerne et varmt og godt forhold til spillselskapet Sierra. Selskapet grunnlagt og drevet av ekteparet Ken og Roberta Williams var synonymt med gode spillopplevelser innenfor pek-og-klikksjangeren, og med serier som Gabriel Knight, Police Quest og Space Quest skrev de seg inn i hjertet til mang en spiller.

En av disse spillerne var tydeligvis Joshua Nuernberger, som ene og alene satte seg ned for å lage et indie-spill i samme ånd og stilart som Sierras klassikere. Et sted på veien fikk han med seg Wadjet Eye Games, som spedde på spillet med blant annet stemmeskuespill. Sluttresultatet ble i 2011 lansert under tittelen Gemini Rue.

På sporet av fortiden

Gemini Rue kan beskrives som et science-fiction cyberpunk noir-spill, dersom det gir mening. Vi befinner oss i Gemini-solsystemet i det 23. århundre, hvor vi parallelt følger historien til to personer. I den ene enden følger vi Azriel Odin, en røff mann med forhistorie fra både krigstjenesten og feil side av loven som nå arbeider som politietterforsker. Sammen med piloten Kane leter han etter sin bror på den korrupte planeten Barracus. Dette er en jobb som skal vise seg ikke å være bare enkel, ikke minst fordi Barracus i stor grad er kontrollert av syndikatet Boryokudan og deres distribusjon av narkotikumet Juice. I den andre enden følger vi mannen Delta-Six, en innsatt ved en mystisk anstalt hvor kriminelles minner blir slettet og de innsatte deretter blir trent opp igjen til å bli lydige samfunnsborgere.

Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at Delta-Six og Azriels veier på ett eller annet vis er vevd sammen. Det fortellertekniske interessante grepet som Gemini Rue introduserer for å understreke dette, er at man et stykke ut i spillet får friheten til å skifte mellom hvem av de to rollefigurenes historie man ønsker å spille. Og dersom den enes historie skulle kjede deg for øyeblikket eller du står midlertidig fast, er det bare å trykke på den andres profilbilde oppe i høyre hjørne av skjermen.

Mye av spillets tematiske innhold dreier seg rundt identitet og fortid. Hva identifiserer oss, og hvem er vi når vi blir løsrevet fra minnene våre? Er det minnene og fortiden som avgjør hvem vi er, eller er det nuet og fremtiden som har den endelige definisjonsmakten? (finnes det ikke forresten en science-fiction noir-animeserie med noen tilsvarende tema, tro?)

Alt dette hindrer likevel ikke historien fra å falle i klisjéenes forutsigbare rekker. Det er lett å se hvilken retning historien kommer til å ta, og de store overraskelsene uteblir. Man klarer til en viss grad å engasjere seg i historien, men man blir likevel aldri spesielt knyttet til hverken historien eller rollefigurene. Til det er det for lite dybde.

Forkjærlighet for old-school

Som tidligere nevnt er Gemini Rue i større eller mindre grad et enmannsprosjekt, noe som i seg selv er temmelig imponerende. Det er lett å se på den grafiske stilarten og de spillmekaniske elementene at mannen må ha spilt mye pek-og-klikkspill i sin ungdom, og har siden hentet mye inspirasjon derfra. Sierra-titler som Gabriel Knight og Quest-spillene har blitt nevnt, men også andre pek-og-klikkspill som Beneath a Steel Sky (som er gratis på GOG, forresten) har også satt sine tydelige spor over det visuelle særpreget. Planeten Barracus er preget av konstant regnvær, så her anbefales det å spille spillet når det faller en aldri så liten skur ute også.

Som ethvert pek-og-klikkspill med respekt for seg selv må man løse forskjellige gåter og pusleoppdrag underveis for å komme videre. Her synes jeg selv at litt for mange spill i sjangeren tenderer til å bli håpløst vanskelige, men Gemini Rue makter å legge seg på en nokså overkommelig linje. Erkefans av sjangeren vil nok synes det blir i det letteste laget, men for min egen del er dette et nivå jeg kan leve med.

Mer problematisk føler jeg det øvrige spillmekaniske fungerer. Det er ikke alltid kontrollene fungerer optimalt, til tross for at vi snakker om et forholdsvis enkelt pek-og-klikkspill. En annen faktor er skuddvekslingene man nå og da må igjennom. Nå fungerer skuddvekslingene godt i og for seg selv. Det spesielle er likevel at dersom det går riktig ille, dør rollefiguren din. At rollefigurer dør i pek-og-klikkspill er nokså uvanlig, men etter å ha spilt Gemini Rue forstår man også hvorfor. Her blir man stort sett gjenopplivet på akkurat samme tid og sted uten at man får noen merkbar straff for slett spill. Dette gjør at Gemini Rue like gjerne kunne spart seg for hele elementet.

Språkbarrierer

En komponent i spillet som ble introdusert under ledelsen av Wadjet Eye Games er stemmeskuespillet. Stort sett føler man at hver rollefigur har fått en stemmeskuespiller som kler vedkommende, uten at vi snakker revolusjonerende materiale. Derimot er det utrolig irriterende for de av oss med trente ører å høre på den elendige uttalelsen stemmeskuespillerne har av japanske navn, som dukker opp forholdsvis ofte i spillet. Personnavn som Sayuri og begrep som boryokudan (som er det japanerne selv stort sett kaller den japanske mafiaen, den vi i vesten ofte kjenner bedre under navnet yakuza) blir konsekvent uttalt med elendig amerikansk aksent. Med tanke på at Nuernberger tydeligvis høster en stor forkjærlighet for det japanske, burde det vært gjort en bedre jobb på denne fronten.

Bakgrunnsmusikken gjør imidlertid stort sett jobben sin. Nathan Allan Pinard har gjort en god jobb med de begrensede ressursene han må ha hatt til rådighet, og skal man først kjøpe spillet kan man like gjerne plukke det opp på GOG, hvor man også får med soundtracket på kjøpet.

Ikke helt i mål

På mange måter skulle jeg ønske Gemini Rue var bedre. Spillet har et interessant grunnpremiss, potensialet i historien er godt og den grafiske stilarten er mer enn god nok grunn for nostalgikere til å gi spillet en sjanse. Samtidig forsøker spillet å være mer enn hva det er. Med hakket bedre stemmeskuespill, litt mer fordøyelige spillmekaniske elementer og mer uforutsigbar historie kunne dette spillet nådd til topps. Men for all del: Savner man Sierra-tidene og ønsker et interessant pek-og-klikkspill til PC eller iOS, er det bare å prøve.

Score: 7/10