Mark of the Ninja

I de fleste medier ser man som regel en syklus: Noen kommer med noe banebrytende, andre følger etter i lettsindige forsøk på mer eller mindre plagiering, det unike etablerer seg som en ny sjanger, sjangeren blir plutselig umåtelig populær, for så å nesten forsvinne igjen på grunn av et overmettet marked eller kvalitativ devaluering. Men i noen tilfeller ser man også forsøk på å gjenopplive slike sjangre.

Mark of the Ninja er på mange måter et indiespill som forsøker seg på nettopp dette: Å gjenopplive de gode, gammeldagse snikespillene kombinert med 80-tallets sykelige fascinasjon for alt som har med ninjaer å gjøre, en fascinasjon som igjen var derivert av en stor interesse for alt som hadde med Japan å gjøre (noe man bl.a. kan takke Karate Kid for). Spørsmålet er ikke bare om de lykkes, men om det er et marked for den slags.

The Last Ninja, eller no'sånt.

Mark of the Ninja er utviklet av Klei Entertainment, samme studio som står bak indie-suksesserien Shank. Dette preger både historie, stil og spillmekanikk.

I spillet følger vi en navnløs ninja, som opplever et dødelig angrep på ninjaklanen sin av en høyteknologisk fiende. Ninjaenes gamle tradisjoner og hemmeligheter står i fare, og det blir dermed opp til deg å påta deg et selvmordsoppdrag. Ved å få noen nye tatoveringer tegnet med et spesielt blekk får du store krefter, men blekket vil til slutt gjøre deg gal, noe som til sist vil kreve at du tar ditt eget liv. Med disse tatoveringene faller det på deg å infiltrere fiendens base, ta tilbake det som er stjålet, og kreve klanens hevn over motstanderen og hans allierte.

Historien fortelles stykkevis gjennom spillet, og avslører at konflikten har mer å by på enn øyet først skuer. Likevel føler jeg at den sliter med å engasjere. Den trenger aldri ned i dybden, reflekterer aldri i noen stor grad, og det visuelle uttrykket i mellomsekvensene får spillet til å se ut som en tv-serie snytt ut av Cartoon Network. Nå er sikkert slike uttrykk vel attraktive for dem som vokste opp med nettopp den slags. For meg blir det imidlertid et uttrykk jeg aldri klarer å bli helt komfortabel med. Dermed klarer jeg heller aldri å bli komfortabel med Mark of the Ninja. Neida, ikke alle spill trenger historiemessig dybde og refleksjon for å heve seg. Men for min del hjelper det i en del tilfeller, og i dette tilfellet tror jeg absolutt at man kunne tjent på det.

Liste, liste, gå på tå...

Som ninja skal du snike, liste, infiltrere og aller helst forbli usett. Du skal innta store og komplekse bygninger. Bygninger på denne størrelsen har ofte flere veier til samme rom, hvilket er nettopp det du kan benytte deg av som ninja. Banedesignet er et av de sterkeste kortene til Mark of the Ninja, og som todimensjonalt snikespill er dette virkelig noe som kan glede de fleste. Hvorvidt man vil kjempe seg frem, liste seg inn via luftventiler eller skape distraksjoner er opp til deg som spiller, og selv for den som vil snike er det ofte mange veier frem til samme mål. Etterhvert lærer man seg også flere teknikker og fremgangsmetoder, som f.eks. å sette en skikkelig støtt i fientlige vakter ved å henge liket av en av deres kollegaer fra taket eller ei lyktestolpe. Det hele blir fort litt for blodig for min del – Mark of the Ninja har flere brutale henrettelsesscener som langt ifra egner seg for sarte sjeler – men fordi spillet stort sett gir rom for fri fremgangsmåte kan jeg lære meg å leve med dette. Kontrollmessig er spillet langt ifra optimalt, og litt vel ofte ender man opp med å rote seg bort i situasjoner som lett kunne vært unngått dersom kontrolloppsettet var bedre. Men det er moro å snike i Mark of the Ninja, ingen tvil om det.

Dessverre føler jeg at Mark of the Ninja går på en generell smell som jeg føler flere spill innenfor samme sjanger sliter med: En del alternative mål innad i spillet legger litt for harde føringer på fremgangsmetoden. Det er klart at det er ingen som tvinger meg til å fullføre det alternative målet Kill five guards while hanging from the roof (eller lignende), men skal man låse opp nok nyttige angrep og våpen krever det at man løser et visst antall slike oppdrag for å få litt gangbar valuta i nyhetsseksjonen. Jeg føler dermed at min frihet blir bundet opp av slike tydelige alternative mål innad i spillet, fremfor å legge dem til som skjulte mål eller troféer utenfor spillets interne oppbygning (hvis du skjønner hva jeg mener). Her er ikke Mark of the Ninja eneste synder; Assassin's Creed er enda verre med sine delmål for å kunne oppnå Full synkronisering. Men det er en generell trend, og det er en trend jeg ikke liker. Her skulle jeg ønske at Mark of the Ninja kunne tilby større frihet, litt av den typen man finner i Dishonored.

Manglende variasjon

Den grafiske stilen i mellomsekvensene har blitt nevnt, men grafikken i selve spillet er verdt å trekke positivt frem. Her blir lys og skygge brukt med eleganse, og det er ingen tvil om at Klei Entertainment har lært mye av arbeidet med Shank-spillene. Man må bruke mørket til sin fordel, samtidig som at lyset kan brukes for å distrahere motstanderen. Miljøene er lekre og detaljerte, og streken er skarp og god.

Det jeg derimot savner er et større utvalg av fiender, både når det kommer til utseende og egenskaper. Man blir lei når man etterhvert tar livet av identiske fiende #50, og det er få som skiller seg ut med unike våpen, evner eller bare en annerledes frisyre. Utfordringene i spillet går etterhvert over i å løse alternative gåter, ikke hvordan komme seg forbi eller eliminere fienden.

Verdt pengene dine?

På spørsmålet om Mark of the Ninja er et spill som er verdt å spille, er svaret: Det kommer helt an på. Dersom du er blant dem som har savnet et ninjaspill av den gode gamle 80-tallssorten, eller har et sårt behov for et todimensjonalt snikespill, er spillet kanskje verdt en titt. Hvis ikke...vel...

Det rare med Mark of the Ninja er at det er et spill som jeg egentlig ikke har så veldig mye prekært å utsette på. Det er bare det at jeg faller ikke for det. Da blir det vanskelig å komme med en hjertelig anbefaling. Dårlig er det ikke, men fenomenalt er det heller ikke.

Score: 7/10