Sudas spill er generelt lite preget av den japanske høflighet og formalitet man kan være vant til på den ene siden, og de svært markante anime-stereotypene på den andre siden. I stedet kjører han sitt eget løp, og sammenblander en kombinasjon av særpregete grafiske valg, bannskap, fallos-vitser på rekke og rad pluss de mest uvørne heltene, antiheltene og skurkene man kan tenke seg. Resultatet er høyst blandet. No More Heroes-spillene hadde en ubeskrivelig episk-het over seg som fungerte overraskende bra (mest i det første spillet), ikke minst takket være det GTA-parodiske miljøet spillet befant seg i og spillets store antihelt, Travis Touchdown. Shadows of the Damned ble derimot både platt og kjedelig. Det føltes uinspirert, og grovisene ble bare flaue fremfor raffinerte, ikke minst på grunn av manglende timing.
Så det spennende spørsmålet som da oppstår, er følgende: Hvordan fortoner så Suda 51s nyeste spill, Lollipop Chainsaw, seg?
En helt vanlig dag på jobben
Møt Juliet Starling, ei tilsynelatende vanlig blond cheerleader uten altfor mye i toppetasjen ved den amerikanske videregående skolen San Romero (oppkalt etter en viss filmregissør). Hun elsker slikkepinner, fordi de holder henne tynn, og det verste hun vet er å bli tenkt på som feit (noe det er liten sjangs for kommer til å skje). Hennes tilsynelatende normalitet brytes bare av det faktum at både Juliet og hele hennes familie er zombie-jegere, hvis familiebusiness består av å denge løs på zombier som måtte dukke opp her og der. Så da Juliet sykler til San Romero på sin 18-årsdag og oppdager at hele skolen er i full zombie-modus, stiller Juliet parat med sine paralyserende heia-dusker og motorsag. Nevnte jeg forresten at hun må kappe hodet av kjæresten Nick fordi han blir bitt av en zombie, og går med dette snakkende hodet festet i skjørtet? Ikke noe problem for en zombie-jeger.
Det er ingen tvil om at Sudas surrealistiske humor er tilbake i Lollipop Chainsaw, og hans forsøk på å parodiere både zombie-og high school-sjangeren lykkes, om enn bare til en viss grad. Kombinasjonen av blod, gørr og regnbuer som som dukker opp hver gang man parterer en zombie er i høyeste grad typisk Suda. Det som spillet kanskje lider mest av og som hindrer det til å nå opp til gamle Suda-høyder er Juliet. Som ung, blond og tidvis naiv (les: dum) cheerleader har hun absolutt sine øyeblikk, og enkelte av dialogene hennes med kjæreste-hodet Nick er nok til at man kan le av det. Samtidig mangler Juliet noe av den samme sjarmen og humoren som preget antihelten Travis Touchdown. Med mindre man føler at blonde, tynne cheerleaders er nok til å gjøre hvilket som helst spill til en suksess, skal det nok en del til før Juliet makter å overbevise deg som spiller om at det er verdt å bruke din tid i hennes selskap.
Heldigvis er det flere av de andre karakterene i spillet som er med på å trekke stemningen opp noe. Zombiene som infiserer San Romero og omegn er underordnet fem zombie-fyrster, som alle har sitt musikalske særpreg. Dermed får man zombier og omgivelser preget av emo-rock, punk, indie-/hippiemusikk og viking-metal. Særlig sistnevnte burde bringe noen smil om munnen på oss nordboere, ikke minst når bossen Vikke (oppkalt etter Vikke i vesterled) konstant kaller Juliet og Nick for skraelings.
Uengasjerende knappemosing
Når man møter zombier i et spill, er det generelt bare en ting som gjelder: Hodet skal skilles fra kroppen, eventuelt fylles med bly. I Lollipop Chainsaw er det motorsagen som er Juliets våpenvalg, men hun vet i tillegg å utnytte duskedame-egenskapene hennes til det fulle. Sammen med motorsagen har hun med deg to heiadame-dusker, som hun i kombinasjon med akrobatiske øvelser bruker for å paralysere fiendene slik at de stiller seg laglig til for hogg. Her skulle man jo virkelig tro at mulighetene lå til rette for variasjon og et stort utvalg av øvelser og handlinger. Dessverre er det motsatte tilfelle. Lollipop Chainsaw blir fort redusert til noen få, enkle knappekombinasjoner som gjentas igjen og igjen, og spillet blir temmelig kjapt til å ikke bli noe mer enn gjentakende knappemosing. For all del, man kan åpne flere komboer underveis gjennom spillets gang dersom man er flink, men det er dessverre ikke nok.
Spillet forsøker seg også på noe som kan minne om minispill underveis i spillets gang. Man har zombie-basketball og -baseball, heiadame-øvelser og endatil poledancing (med motorsagen attåt, selvsagt). Som resten av spillet sliter disse minispillene med manglende variasjon og knappemosing, og de få som endatil er litt morsomme (som zombie-baseball) er det til gjengjeld altfor lite av. Men noen av disse minispillene er til gjengjeld også blant spillets desiderte høydepunkt, som når man må kjøre en skurtresker gjennom en zombie-infisert åker mens Dead or Alives låt You Spin Me Round (Like a Record) toner i bakgrunnen (ca fire minutter uti denne videoen). Det er bare så synd at det er musikken som gjør det til et høydepunkt og ikke selve spillet...
Underholdende BGM
Grafisk sett er Lollipop Chainsaw helt på det jevne, men også her sliter spillet med å finne sin identitet. Flesteparten av figurene har veldig tydelig tegnede kanter, noe som samsvarer med det tegneserieaktige preget man finner i menysystem og lignende. Problemet oppstår når det det ikke blir gjennomført til det fulle og hele. Jeg skulle gjerne hatt et enda tydeligere tegneseriepreg over spillet, eller ikke noe i det hele tatt. Hybridløsningen som Lollipop Chainsaw presenterer føles bare delvis tilfredsstillende.
Heldigvis er spillet langt bedre på lydfronten. Stemmeskuespillet passer meget godt overens med de forskjellige karakterene, enten de er helter eller skurker. Bakgrunnsmusikken er valgt med omhu, og i tillegg til allerede nevnte Dead or Alive finner man musikkinnslag som er nøye plassert for anledningen og den musikksjangeren som bossen representerer.
Hjernedødt
Jeg skulle så gjerne ønske at Lollipop Chainsaw kunne innfri. Jeg skulle ønske at spillet nok en gang kunne vise oss Suda 51 fra hans beste surrealistiske side. Men den gang ei. Surrealistisk er det så absolutt, og et svært riktig steg i riktig retning sammenlignet med Shadows of the Damned er det også, men dette er langt ifra Sudas beste. Til det består spillet av altfor mange halvgode løsninger og uinspirerte valg. Dermed ender man opp med nok et hjernedødt zombie-spill som fungerer for én gjennomgang alá fem-seks timer, men ikke noe mer enn det.
Score: 6/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar