La oss ta det fra toppen av: Final
Fantasy-serien vil i desember i
år feire sitt 25-årsjubileum (mer om det når den tid kommer).
Serien har siden sin spede begynnelse i 1987 (he-heey!) vært
igjennom mange forskjellige stadier, og mange forskjellige
spillmekaniske eksperiment har vært utprøvd i serien – noen med
litt mer hell enn andre. Ett element har likevel stått som noe av
det mest sentrale i Final Fantasy-serien:
Ja, faktisk var det i mitt tilfelle slik at det var gjennom denne
komponenten av serien at jeg først stiftet bekjentskap med spillene.
Jeg tenker selvsagt på musikken. Enten musikken har vært komponert
av Masashi Hamauzu, Hitoshi Sakamoto eller den o store veteranen og
grand old man Nobuo Uematsu, har musikken i spillene vært en
umiskjennelig del av spillserien, og å spille et Final
Fantasy-spill uten lyd må være
som å frivillig amputere sin egen fot i forkant av et maraton-løp.
Det er kanskje ikke vanskelig å
skjønne ut ifra avsnittet over, men mitt forhold til Final
Fantasy-musikken ligger
antakeligvis over gjennomsnittet (det skulle da bare mangle, ettersom
halve pianorepetoaret mitt består av Final
Fantasy-musikk). For en slik som
meg, burde dermed Theatrhythm Final Fantasy
være den ultimate seriehyllest.
Historie, sa du?
Historie spiller som regel en
sentral plass i Final Fantasy-spillene,
men denne gangen kan du egentlig bare glemme det meste av den delen.
Som i Dissidia-spillene
(fighting-spill basert på serien til Playstation Portable) er gudene
Cosmos og Chaos låst i en evig strid seg imellom. Når denne striden
havner i ubalanse i Chaos sin favør begynner de musikalske
rhythm-krystallene å miste sin glød, og den glede man kun finner i
musikken begynner sakte men sikkert å forsvinne fra verden og kaste
den ut i ondskap. Cosmos tilkaller dermed de beste av lysets krigere
fra samtlige dimensjoner, med det formål å bringe
rhythm-krystallene tilbake til all deres glans.
Det er unektelig noe fjernt med hele
dette forsøket på en historie, samtidig som at den er inne på noe
vesentlig. Musikk er essensielt for livet, og selv også når man
kjemper (særlig i Final Fantasy-spillene)
er det som om man kommer inn i «kampens rytme». Sånn sett
oppsummerer kanskje "historien" i Theatrhythm
noe essensielt om livet selv: Uten musikk er livet knapt nok verdt å
leve, fordi livet er i seg selv en musikalsk prosess.
Tapp, tapp, tappetitapp...
I
Theatrhythm
skal man innledningsvis danne seg et lag bestående av fire av
seriens hovedrolleinnehavere, som alle har fått en chibi-look basert
på designet deres fra Dissidia-spillene
(dette er særlig tydelig for de eldste figurene som Warrior of Light
fra FF
I og
Onion Knight fra FF
III).
I mitt tilfelle betyr det dermed at Terra fra FFVI blir gruppeleder,
mens Cloud (FF
VII),
Zidane (FF
IX)
og Lightning (FF
XIII)
følger trofast etter. I prinsippet har man visse rollespillelementer
inkludert i gameplayet: Man går ned i helse dersom man bommer på
rytmen, man kan bruke diverse angrep, gjenstander og summons
underveis, og figurene går opp i erfaringspoeng. I praksis fungerer
denne delen av Theatrhythm
bare sånn noenlunde, og det er litt vanskelig å merke den helt
store forskjellen på en figur på level 50 og en på level 5.
Som
rytmespill plasserer Theatrhythm
seg i samme kategori som spill av typen Elite Beat Agents
og Rhythm Thief and the Emperor's Treasure.
På den øverste skjermen vil man se sirkler i en syklus basert på
sangen som spilles av, og på den nederste 3DS-skjermen tapper man
med pennen i samsvar med disse symbolene (knapper brukes overhode
ikke i spillet). Det er tre forskjellige sirkler man må holde utkikk
etter. Røde sirkler symboliserer et enkelt tapp på skjermen, og er
sånn sett de enkleste å forholde seg til. Gule sirkler har en pil i
seg som peker en bestemt retning, hvilket betyr at man må sveipe
pennen i tilsvarende retning. Grønne sirkler kommer parvis med en
strek som kobler dem sammen, og så lenge denne streken vises på
skjermen må man holde pennen nede i ett sammenhengende trykk. Disse
grønne sirkel-sekvensene kan også avsluttes med en retningsbestemt
pil, slik man ser dem i gule sirkler. Om du ikke forstod noe som
helst av denne beskrivelsen, kan du ta det helt med ro:
Spillmekanikken er såre enkel, og etter noen få videoklipp og
øvelsesrunder skulle det ikke være så vanskelig å forstå
prinsippet.
Noen
vil muligens reagere på at spillet kun benytter seg av
touch-skjermen og pennen, og at det ikke er åpnet opp for knapper. I
starten satt denne følelsen igjen også hos meg, men jo mer jeg
sitter og tapper på skjermen jo mer normalt kjennes det. At
3DS-pennen kan være i det minste laget for enkelte, er en sak som
lett lar seg ordne ved å kjøpe seg en tykkere og mer robust penn.
Og jeg kan love deg: Man lærer seg raskt å ignorere medpassasjerer
på kollektivtransporten som ser rart på deg der du sitter
tapp-tapp-tappetitapp-tapptapp...
Forskjellig
musikk til forskjellige anledninger
Theatrhythm kommer med
forskjellige spillmoduser. Series Mode katalogiserer de tilgjengelige
låtene etter hvilket spill de hører hjemme i (det er kun
hovedinstallasjonene i serien som er representerte i spillet, ikke
alle spin off-titlene). Ved å spille gjennom Series Mode åpner man
så etterhvert for å kunne spille sangene enkeltvis i Challenge
Mode, og i Challenge Mode får man også muligheten til å bryne seg
på høyere vanskelighetsgrader. Chaos Shrine er så modusen hvor man
kan takle to og to låter enten individuelt eller sammen med andre
(men kun over lokal flerspiller), og noen låter er kun tilgjengelige
i Chaos Shrine. Sangene som er tilgjengelige (i samtlige moduser) er
ellers katalogisert inn i tre forskjellige kategorier: Field Music
Stage er baner hvor går med gruppen sin fra A til B, og
representerer som regel vandremusikk fra de forskjellige spillene
(f.eks. World Map-temaene fra forskjellige spill). Event Music Stage
representerer musikk spilt av ved spesielle anledninger i spillene,
og følges opp med stemningsfulle videoklipp på den øverste
skjermen. Flere av disse låtene er koordinerte på stilig vis, som
f.eks. når man må tappe rytmen til Waltz for the Moon
fra Final Fantasy VIII
basert på dansetrinnene til Squall og Rinoa (leser du dette, Andreas
J.?). Til sist har man Battle Music Stage, hvor kampmusikk fra de
forskjellige spillene skal spilles av samtidig som monstre dukker opp
på skjermen (og blir overvunnet, så sant du klarer å treffe
rytmen).
I spillet vil man få poeng og
karakter basert på hvor bra man spiller, erfaringspoeng til figurene
man har hatt med, og såkalte rhytmia-poeng som gir ny glans til
rhytmia-krystallen. Dersom man spiller Series Mode, vil man i tillegg
få en frivillig mulighet til å spille seg gjennom åpnings- og
avslutningstemaet til de forskjellige spillene, men i denne modusen
skal man ikke gjøre annet enn å tappe på skjermen etterhvert som
små rhytmia-poeng treffer rhytmia-krystallen. Jo mer man spiller, og
jo flere rhytmia-poeng man samler opp, jo mer innhold låser man opp
underveis. Dette kan være alt ifra små funksjoner i forbindelse med
3DS sin StreetPass-funksjon (gjesp) til nye figurer eller endog nye
sanger (o lykke!).
Kategoriseringen av de forskjellige
sangene er derimot utrolig godt gjennomført. Ikke bare fordi
utvalget av låter stort sett er bra, men fordi de viser noe av den
underliggende betydningen av musikken. Musikk er stemningsskapende,
og dermed må bruken av musikk bestemmes etter anledning.
Kampmusikken gjør meg giret og høyst engasjert, og utvalget av
Event Music rører ved hjerterota. Det er spesielt å høre på
Aerith's Theme mens
man ser videoklipp fra Final Fantasy VII,
og å høre Beyond the Door
mens man ser klipp fra Final Fantasy IX
gjør meg nesten tårevåt i øynene. Every...frakkin...time...
En
verdig hyllest
Å lage et spill som hyller kanskje
den viktigste delen av Final Fantasy-spillene
kan ikke sies å være annet enn en suksess, selv om spillets
grunnprinsipp høres utrolig sært ut. Spillet lykkes med å ikke
bare bli en verdig hyllest til en av spillhistoriens største
travere, men også med å bli et av de beste rytmespillene
tilgjengelig, uansett plattform. Er man fullstendig ukjent med Final
Fantasy-serien, kan dette være
et godt sted å begynne. Naturlig nok vil spillet likevel gi større
utbytte for dem som har spilt i det minste et par av spillene, og man
vil kjenne minnene strømmer på mens man tapper i vei til musikken.
Skulle du imidlertid være sånn som meg, som har et nærmest
fanatisk forhold til både serien og musikken, kan jeg love at
spillet er særdeles avhengighetsdannende, og som vil sette både
minner, tanker og følelser i sving. Dette er et spill man fort kan
ende opp med å spille i uker, måneder og endog år. En stor serie
har fått sin verdige hyllest!
Score:
9/10
(Er du ny til Final Fantasy-serien, kan du trolig trekke fra et
tall på karakteren)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar