Final Fantasy

Det hele begynte en gang i Japan for omtrentlig 25 år siden. Et lite spillutviklings-firma ved navn Square slet noe så inn i granskauen med økonomien. Da alt så mest håpløst ut, fikk et av selskapets direktører, Hironobu Sakaguchi, gjennomslag for å forsøke seg på et spill han hadde vært med på å design. Spillet var svært influert av konkurrentens Enix sitt spill fra året før, Dragon Quest, og det ble etterhvert tydelig for Square at Sakaguchis prosjekt var et vinn-eller-svinnprosjekt. Ettersom det med stor sannsynlighet kunne ende opp som Squares siste spill før konkurs, fikk spillet ved lansering i 1987 den passende tittelen Final Fantasy.

Resten er, som man gjerne sier, spillhistorie. Flere av utviklerne bak spillet er idag som ikoniske skikkelser innenfor spillmediet å regne, enten det er snakk om designeren og story-utvikleren Hironobu Sakaguchi, komponisten Nobuo Uematsu eller konsept-tegneren Yoshitaka Amano. 25 år, 14 hovedserie-titler og en rekke spin off-titler senere er Final Fantasy verdens syvende bestselgende dataspillserie med over 100 millioner solgte spill totalt. I forbindelse med seriens nært forestående 25-årsjubileum (18.desember, for den som måtte lure) har jeg endelig somlet meg til å hente fram 20-årsjubileumsutgaven til PSP og spille gjennom spillet som begynte det hele.

Slik så det hele ut i 1987...

Warriors of Light

I den ikke navngitte verden hvor Final Fantasy finner sted er naturens krefter i ubalanse. De fire elementene – jord, luft, ild og vann – mister sakte men sikkert de kreftene som opprettholder skaperverket, og fremfor å opprettholde verden for de som bor der er nå kreftene snarere med på å gjøre livet surt for dem. Men alt håp er likevel ikke ute. I skriftene til den gamle profeten Lukahn (må ikke forveksles med de lukanske skrifter, når det er sagt) er det sagt at når håper er på sitt minste og fremtidsutsiktene på sitt mørkeste, vil fire lysets krigere stige frem og bringe tilbake balansen i de elementære kreftene ved å gjenopprette de fire elementkrystallene i all deres glans. Nettopp disse fire lysets krigere er det som plutselig dukker opp fra ingensteds hen i kongeriket Cornelia ved spillets begynnelse, og herfra legger de ut på en reise som ikke bare vil føre dem gjennom farer, mørke huler og høye tårn, men også gjennom tid.

Det er lett å sitte 25 år senere og poengere de store manglene ved historiefortellingen i Final Fantasy. Historien er ikke den mest originale. Man blir ikke godt nok kjent med hovedrolleinnehaverne eller fiendene til å etablere et godt forhold til dem. En del historieelement kunne vært mer utbrodert. Samtidig skal man ikke glemme at en del av spillbransjens klisjéer i dag var langt ifra like store klisjéer den gang, av den enkle grunn at det var spill i denne tidsepoken som gjerne skapte dem. Historien er akkurat nok utbrodert til at den fungerer som et bakteppe for spillets gang, og gir deg akkurat nok drypp underveis til at du holder det gående. Det er heller ikke til å komme unna at spillets verden viser langt mer mangfold og dybde enn de fleste samtidige konsollspill.

...og slik så nyversjonen ut i 2007.

Et viktig stykke arbeid

Det er på den gameplaymessige fronten at man først og fremst merker hvor viktig Final Fantasy har vært, både for seriens senere installasjoner og sjangeren i sin helhet. Man blir kastet ut i en stor, åpen verden hvor man må gå dit man har mulighet til å gå for øyeblikket (fordi man rett og slett ikke har transportmidlene som er nødvendige for å krysse visse naturområder som f.eks. elver og hav), og må benytte seg av de ledetrådene man plukker opp underveis til å finne ut hvor man skal. Når man først har funnet frem til det aktuelle området, gjelder det å utforske området og i enkelte tilfeller trenge inn til det aller dypeste kammeret, hvor en utfordring i form av en større bosskamp som regel venter. Ute i det åpne verdenslandskapet venter tilfeldige kamper mot monstre av større eller mindre art, og disse monstrene tjener som i alle spill av denne typen til å øke nivået til figurene dine. Byer tjener som hvilesteder hvor man kan hvile seg og skaffe seg bedre utstyr.

Et markant trekk ved Final Fantasy er at man i begynnelsen av spillet bestemmer hvilken klasse de fire forskjellige lysets krigere skal være. Her kan man velge mellom de fysiske klassene Monk og Warrior, Thief, magikerklassene White Mage og Black Mage, samt hybridklassen Red Mage. Alle seks klassene har siden gått igjen i senere Final Fantasy-installasjoner i en eller annen form, og det er lett å forstå hvorfor. Å velge rett kombinasjon mellom de seks klassene er avgjørende for å gjøre spillet langt mer overkommerlig for sin egen del, og den enes klassens svakhet kan lett kompenseres ved hjelp av en annen klasses styrke.

Kombinerer man dette med designet basert på Amanos konsept-tegninger og musikken komponert av Nobuo Uematsu, så ser man også hvordan Final Fantasy skilte seg ut i 1987. Komposisjonene til Uematsu er kanskje ikke like varierte som i enkelte andre av spilene i serien, men de komposisjonene man møter i Final Fantasy er uansett bunnsolide stykker som holder godt stand selv etter time på time med spilling. Amanos grunnleggende designvalg skinner også tydelig igjennom i spillet, enten det er snakk om lysets krigere eller monstrene de møter.

En gravstøtte man kan skimte i alvebyen Elfheim, hvor alvene går kledd i grønne klær og luer...

Et stykke spillhistorie

For dagens spillere uten sans for godt, gammeldags håndverk eller spillhistorie, vil nok Final Fantasy ha liten appell. Til det er en del av de grunnleggende designvalgene for gammeldagse, trege eller for lite komplekse. Om man derimot har sansen for god, gamme retrospilling og spillhistorie, er Final Fantasy et spill som fremdeles holder overraskende god stand. Spillet viderefører flere elementer fra sin inspirasjonskilde Dragon Quest, men er samtidig originalt nok for sin tid til at det fremstår som en unik opplevelse. Final Fantasy er et spill som lett tåler å bli spilt idag, snart 25 år etter dens lansering.

Score: 8/10