E3: En volds-odyssé?

Med E3-messen følger det flere nye spillvideoer og presentasjoner enn man er i stand til å få med seg. Mye av det som blir presentert er spennende saker, og det er ikke rent få storproduksjoner vi har i vente i året fremover. Likevel er det visse likhetstrekk å spore i en god del av presentasjonene, og disse likhetstrekkene begynner å få meg til å lure på hvilken retning spillbransjen går i.

Vi begynte å se det under Microsofts pressekonferanse. Master Chief, alles favoritt-spartaner, kaster seg løs i en jungel og skyter alt som så ut som det rørte på seg. Det hele er i kjent Halo-stil, og mye av action-opplegget ser ut til å følge den grafisk karakteristiske volden som alltid har preget serien. Noe helt annet blir det straks etterpå, når Microsoft presenterer det neste innslaget i Splinter Cell-serien. Glem en god, gammel Sam Fisher (OK, gammel er han visst blitt) som sniker seg usett forbi fiendene. I videoen (som det tok meg to minutt før jeg innså at det ikke var snakk om Black Ops II) har sniking kun en nytteverdi dersom det kan hjelpe deg å ta livet av den uventede fienden på kort og tidvis brutalt vis. Når én fiende først har blitt eliminert og de andre kommer stormende bort som følger av skuddet, er det bare en ting å gjøre: Da capo ad lib, gjenta etter ønske! Og la oss for all del ikke glemme slow motion-sekvensene hvor hvert skudd ender i hodeskudd og gjør både Max Payne og Neo grønne av misunnelse.

Går vi videre til Ubisoft og Far Cry 3-presentasjonen blir ikke saken stort bedre, idet vi blir presentert for en video hvor eksplosjonene flagrer og den toppløse damas fem sekunder lange opptreden sender ratingen i taket på nettet. Formålet for enhver hvit mann på besøk på en sydhavsøy er å yppe til kamp mot den lokale gærne bossen, skal vi tro populærkulturen, og Far Cry 3 viser at selv en kjæledyrstiger kan brukes som våpen mot en ussel lokal leiesoldat før begge to sprenges i fillebiter med en granat. «I too want to use a tiger as a tool and then kill it» var konferansieren Aisha Tylers umiddelbare kommentar etter videopresentasjonen, noe som garantert vil få PETA til å fråde.

Videre på messen fortsetter tendensen. Tomb Raider gir oss muligheten til å skyte piler på fakler og sette fyr på fiendene som kaster seg skrikende uti fossen. Watch Dogs gir oss muligheten til å klubbe ned museumsvektere før vi går ut og gir drittsekken en hodeskudd midt i lyskrysset. Resident Evil 6 lar oss kaste granater i en skare med zombier som resulterer i en enorm eksplosjon av gørr og kroppsdeler. Selv Wii U gir oss lov til å gå løs på zombier med en hakke i Zombi U. Hardest av dem alle var likevel The Last of Us, som kunne skimte med tøffe nevekamper hvor geværkolber møter ansikt så blodet spruter i hard one-on-one action.

Jeg tror leseren skjønner hvor jeg vil hen. Mye snadder har blitt presentert på E3, og den ene videoen langt mer imponerende enn den forrige. Samtidig virker det som at spillbransjen går i noen av de samme tendensene som filmbransjen har gjort de siste årene, med stadig mer utpreget, karakteristisk og ikke minst brutal vold skildret i ganske detaljerte lag. Hva sier dette om bransjens utvikling?

Mitt forhold til medievold er en blandet opplevelse. Jeg er fullstendig klar over at volden jeg ser skildret på skjermen er fiksjonell. Spill er fiksjon og virkelighetsflukt. Selv om jeg mener at vi blir påvirket av hva vi ser på og bruker tiden på, tror jeg også at det hjelper å ha et bevisst og reflektert forhold til denne påvirkningskraften og spørre seg selv hvordan man blir påvirket. Spør du meg om krigsspill gjør folk til drapsmenn vil jeg svare nei, fordi jeg mener problemene og årsakene først og fremst ligger andre steder, hvor sosial aksept og adferd i mine øyne er de viktigste. Samtidig er det noe i oppdragelsen min som sier at å løse et problem med vold er siste løsning, og kan man løse problemet med å snike seg rundt det perifere (les: vaktene) og gå til selve kjernen (les: bossen) er dette noe jeg foretrekker i et spill og til vanlig. Jeg tviler på om videoene vi har sett fra E3 i år overbeviser skeptikerne om at ikke alle spill er så voldelige som de vil ha det til.

Derfor er det viktig at jeg som spiller er klar i min tilbakemelding. Først og fremst i form av hvilke spill jeg promoterer på sosiale nettverk til mine venner og hvordan jeg som spillskribent promoterer dem. Dernest i form av hvilke spill jeg bruker tid og penger på. For min egen del blir det også viktig hvordan jeg spiller spillene. I en stadig mer internett-overvåket tid kan spilltaktikk og fremgangsmetoder måles dersom studioet velger å gjøre det: Vi så det f.eks. i Catherine tidligere i år, og det er sannsynligvis bare et spørsmål om tid før flere studio velger å gjøre noe tilsvarende for å bruke målene til å lage enda bedre spill. Spill som publikum faktisk vil ha, ikke bare sannsynligvis vil ha.

Jeg er likevel en aldri så liten hykler. Jeg kommer nok til å ende opp meg å spille både Watch Dogs, Assassin's Creed III og The Last of Us. Og ja, jeg kommer nok til å ta livet av noen NPC-er underveis. Spillene ser lovende ut og har mye potensiale. Men det betyr ikke at jeg behøver å like alt ved spillene når jeg spiller dem. Og spillet jeg ser mest frem til fra årets E3 heter fremdeles Beyond: Two Souls...

(Inspirasjonen til refleksjonen er hentet fra denne artikkelen fra Rock Paper Shotgun. Takk til Kim Visnes som delte artikkelen).