Chrono Trigger.

Noen vil kanskje si det er ikke riktig av meg å anmelde et spill jeg ikke har fullført ennå. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt spilt Chrono Trigger en gang før på *host*emulator*host* til Super Nintendo (SNES). Men gjenutgivelsen som nå har kommet ut til DS har jeg ennå ikke spilt ferdig, nei. Likevel føler jeg at jeg spilt nok av den nye utgaven til å kunne gi en anmeldelse av spillet. For Chrono Trigger fortjener all den gode omtalen den kan få.

Chrono Trigger kom for første gang ut i 1995 på SNES, og ble kun sluppet i Japan og Nord-Amerika. Senere ble spillet sluppet på Playstation 1 i 1999/2001, hvor den eneste vesentlige forskjellen i spillet var noen anime cut-scenes som var lagt til i spillet her og der (disse er uten tale, og gir derfor ikke stemme til noen av karakterene). Igjen ble Europa glemt. Når spillet den 6.feb i år ble sluppet ut på DS i Europa, er det altså Europas første møte med et av spillhistoriens mest omtalte JRPG-spill (Japanese Role-Playing Game).

Da Chrono Trigger ble laget i 1995, var Squaresoft og Enix fremdeles to selvstendige selskaper. Idag er de bedre kjent som Square Enix. Men Chrono Trigger kan på mange måter kalles det første Square Enix-spillet, der utviklere fra både Final Fantasy (Squaresoft) og Dragon Quest (Enix) gikk isammen om å lage et spill. En av dem fra Enix var ingen ringere enn konseptdesigner Akira Toriyama, mest kjent i Vesten som skaperen av Dragon Ball. Et slikt team blir det magi av.


Chrono Trigger er et spill som handler om tidsreiser. Hovedpersonen Crono (interessant nok betyr χρόνoς nettopp tid på koinégresk) fra år 1000 A.D. blir vitne til at hans nyvunnede venninne Marle ved et uhell blir sendt tilbake i tiden ved hjelp av venninnen Luccas nye maskin. Den uredde Crono følger selvsagt etter, noe som blir begynnelsen på et eventyr gjennom tid og diverse tidsaldre, en reise som skal strekke seg fra år 65.000.000 B.C. til 2300 A.D og til tidenes ende (betegnelsene B.C. og A.D. blir likevel ikke brukt slik vi ville gjort det, ettersom flere tidsaldre er mer avanserte enn i virkeligheten). Spillet begynner med at Crono og Lucca prøver å forhindre at Marle "ikke blir født" som følger av et bestefarparadoks, men spillet skal snart vise seg å ta en annen retning. Når de tre vennene ved et nytt uhell havner i det post-apokalyptiske 2300 A.D. og lærer om dommedags inntreffelse i år 1999 A.D., året da vesenet Lavos steg opp fra jordens indre og lot det regne ild og svovel fra himmelen. Crono og vennene gir seg dermed i kast med å bruke sin mulighet til å reise i tid til å redde verden fra den kommende vrede i 1999 A.D.

Da Chrono Trigger kom ut i 1995, var det på mange måter et vidunderspill for sin tid. Grafikken var klar og suveren til 16-bit å være, gameplayet var innovativt, musikken overraskende god og med en knakende god historie. Alt dette sitter ennå i spillet, og tidens tann har ikke rukket å slite på noe annet enn grafikken.

Grafikken er som sagt kanskje det mange spillere i dag vil trekke ned på. Men 16-bitgrafikken fungerer fremdeles utmerket, og særlig på DS. Det er greit at DS har mulighet til å gjenskape 3D-spill som Super Mario 64, men teknisk sett er DS underlegen PSP når det gjelder grafikk. Da synes jeg faktisk det er bedre at et 16-bitspill får en liten pixelpussing og blir klar til gjenbruk. Det passer rett og slett bra på den håndholdte maskinen, og Chrono Trigger ser således nesten bedre ut på DS enn den gjorde på SNES (men dette kan selvsagt også skyldes mindre skjerm).


Gameplayet er også fullt brukbart, og gir en fin balanse til kampene. Chrono Trigger låner Active Time Battle-systemet fra Final Fantasy IV (FFIV), hvilket vil si at hver spiller har en måler som viser når det er vedkommendes tur til å angripe. Dette gir stadige kamper hvor det ikke er mye rom for lange tenkepauser og somling, noe som opprettholder konsentrasjonen og aktiviteten i spillingen. Den store forskjellen fra FFIV er at i Chrono Trigger er fiendene som vandrer rundt omkring alltid synlige, og tilfeldige kamper er derfor ikke tilfelle (selv om noen fiender kan ligge i bakhold). Chrono Triggers kampsystem kan best oppfattes som en kombinasjon av kampsystemene i FFIV og FFXII. Ikke dårlig, med tanke på at FFXII kom ut elleve år senere.

Musikken i Chrono Trigger er mildt sagt gledesspredende. I motsetning til mange JRPG av denne typen hvor Squaresoft var involvert, er musikken i Chrono Trigger ikke laget av Nobuo Uematsu - bortsett fra noen få spor. Istedenfor er det Yasunori Mitsuda som skal ha æren for å ha skapt de minneverdige tonene i dette spillet. Her er flere sjangre og musikkstiler representert: Man har acid jazz, basstunge kamptema, melankolske toner og et svært bra introduksjonstema. Musikken fra den siste kampen mot Lavos er også verdt å nevne.


Men som med alle JRPG er det også slik med Chrono Trigger at det er historien som er det viktigste. Et godt JRPG-spill kjennetegnes av en god og engasjerende historie, og her er Chrono Trigger i toppklassen. Historien om vennene som reiser gjennom tiden for å redde verden fra dens undergang er ikke bare underholdende. Den engasjerende, rørende og utrolig fascinerende på en gang. I forhold til sin tid var den også svært original, og selv i dag kan man si at Chrono Trigger står i en særklasse når det gjelder historie og historieformidling i JRPG-verdenen (og spillverdenen for den saks skyld). Man kan klage på mangel på realisme, men er det ikke nettopp det spill er? En fantasiflukt inn i det utrolige, umulige og episke? Chrono Trigger er i hvert fall spillet som vil overbevise deg om dette.

Det er ikke mye som er annerledes på DS-utgaven i forhold til originalen. Man kan velge å spille spillet i klassisk eller DS-stil, og dette har bare med hvilken skjerm man vil ha hva slags informasjon på. En ekstra dungeon skal visstnok være lagt til mot slutten av spillet. Den mest merkbare forandringen er trolig språket til karakteren Frog: Der han originalt hadde en veldig arkaisk, shakespearisk engelsk, har han nå et mer lettfattelig og vanlig språk. Personlig synes jeg dette er synd, men det gjør lite for det totale gameplayets del. Om man vil kan man også når man vil besøke et ekstraområde kalt Arena, men området har ingenting med historien å gjøre og kan derfor ignoreres helt (takk sier nå jeg).

Har Chrono Trigger tålt tidens tann? Uten tvil. Kan det fremdeles konkurrere om å være et av spillhistoriens største og beste spill? Absolutt. Hvordan et spill som dette kan ha unngått å få Europarelease før nå er fremdeles et mysterium. Men i det minste har Europa endelig fått spillet, og godt er det.