Mass Effect 2

Jeg forhastet meg noe da jeg skulle skrive en anmeldelse av Mass Effect og endte opp med å kalle det ''vårt tiårs science fiction-eventyr.'' Vel å merke er Mass Effect på mange måter et fabelaktig og engasjerende spill som samler alt det som godt er ved science fiction-sjangeren, men det største av alle eventyr innenfor sjangeren fra det første tiåret i dette milleniet heter nok likevel Firefly. For til tross for all den moroa som Mass Effect serverer og leverer, så hadde spillet sine punkt man kunne sette fingeren på. At spillet låner mye fra andre kjente merkenavn innenfor sjangeren var en ting, men men i tillegg var det visse element ved selve spillmekanikken og nivådesignet som til tider skurret og kunne gjøre spillet noe kjedelig dersom man valgte å ta de fleste sideoppdragene.

Et par år gikk, og ved 2010 gikk vi inn i et nytt tiår. Tidlig i det nye tiåret fikk vi dessuten servert oppfølgeren til et av det forrige tiårs beste science fiction-spill. Og med det har trolig dette tiårets beste science fiction-eventyr blitt levert.


Menneskehetens største trussel
(Mindre avsløringer om spillets innledning kan forekomme)
Det hadde holdt for de canadiske gutta (og jentene) i BioWare å levere en noenlunde lik spillopplevelse som det vi fikk servert i Mass Effect for at Mass Effect 2 skulle selge. Nok av spillselskaper gjør dette idet de melker hjertebarnet sitt for alt det er verdt. Heldigvis skulle høyere makter se til at canadiere er smartere enn folk flest. Med Mass Effect 2 får man ikke bare et spill som fortsetter i forgjengerens fotspor, men som skygger for alt forgjengeren gjorde så bra med sin enorme majestet.

Og hvilken måte kan være bedre å starte et spill på enn ved å la hovedpersonen omkomme i et romskipangrep av en ukjent fiende? Nettopp denne skjebne lider helt og kommandør Shepard i introduksjonen av Mass Effect 2. Mens mesteparten av mannskapet på romskipet Normandy slipper unna et overveldende angrep av mystiske angripere, må galaksens store helt kalle på evighetens fergemann i det tomme verdensrom. Men det stopper heldigvis ikke der. To år senere våkner Shepard opp i et laboratorium drevet av pro-menneskeselskapet Cerberus (som man stiftet et tvilsomt bekjentskap med i Mass Effect), hvor han har tjent som forsøkskanin for gjenopplivingsprogrammet Lazarus Project. Shepard er ikke valgt uten grunn, for nok en gang står galaksen overfor en skjult trussel. The Illusive Man, lederen for Cerberus, forteller Shepard at store menneskekolonier i verdensrommet har begynt å forsvinne sporløst, og ingen ser ut til å være villige til å gjøre noe med problemet. Cerberus frykter at forsvinningene er knyttet sammen med hendelsene i det første Mass Effect-spillet, og gir Shepard frie tøyler til å samle et team av eksperter og slåsskjemper. Dermed tar det ikke lang tid før Shepard nok en gang må begi seg ut i fyr og flamme for å berge koloniene, menneskeheten og forhåpentligvis galaksen fra det som skal vise seg å være den mystiske rasen Collectors (samlerne).

Det første Mass Effect hentet mye inspirasjon fra andre merkenavn innenfor sci-fi, og Mass Effect 2 hviler på skuldrene til sin forgjenger. Allikvel føles både historien og settingen langt mer glitrende og original i sin progresjon og presentasjon enn hva det første spillet presterte. Joda, det er absolutt paralleller å finne. Collector-rasen ser ut til å være en insektlignende krysning av xenomorfene i Alien/Aliens og reavers fra Firefly, romstasjonen Omega er som snytt ut av nesa til Blade Runner og endog små referanser til Cthulhu fra H.P. Lovecrafts univers lar seg spore. I tillegg har vi alle referansene som Mass Effect gav oss. Det herlige er likevel BioWares egenskap til alltid å klare å gjøre historien til sin egen, for så å servere den til oss på et vis som både gleder og overrasker. Handlingen i Mass Effect 2 tar noen uventede vendinger underveis, og ikke siden Knights of the Old Republic og Final Fantasy VII har undertegnede blitt servert en bedre plot-tvist i et spill. Det er en historie som vil glede, røre, overraske og provosere, og hele tiden driver den deg fremover.


Fryd for øyet, balsam for øret
Det skal ikke mange spillminuttene til før man oppdager at Mass Effect 2 skiller seg fra sin forgjenger på det audiovisuelle området. Først og fremst er spillet markert skarpere i sin grafiske oppløsning. I tillegg flyter det bedre på PC på høy oppløsning enn det Mass Effect gjorde. BioWare har utviklet Mass Effect 2 med fokus på at det skal kjøres bedre og skarpere uten å kreve mer maskinvare av forbrukeren, et punkt BioWare virkelig har lykkes med. Detaljnivået i ansikter og rustninger er skyhøyt, og galaksen har sjelden blitt fremstilt så levende som i Mass Effect 2. Dessuten har Melkeveien fått et nytt preg. Miljøene man besøker er mørkere og dystrere enn før, og en gjennomgående fargebruk sørger for å gjøre Mass Effect 2 til noe som til tider nesten kan karakteriseres som ''space noir.'' Sideoppdragene er også mye mer varierte enn før, ihvertfall utseendemessig. Der Mass Effect hadde sideoppdrag hvor alle nivåene hadde det samme nivådesignet, har Mass Effect 2 et rikt utvalg av områder og design. På toppen av det hele har menyene fått en solid overhaling som gjør at det hele ser både mye proffere og oversiktlig ut.

Solide og velregisserte filmsekvenser er noe vi etterhvert er blitt svært vant til å se i dataspill per dags dato. Mass Effect 2 er på ingen måte noe unntak her. Derimot har BioWare supplert med en bonuseffekt som gjør at filmsekvensene blir ekstra oppfriskende og engasjerende: Med jevne mellomrom oppstår det situasjoner hvor man kan gripe direkte inn i filmsekvensen, og dermed påvirke historiens gang i positiv eller negativ retning (og dermed få pluss eller minus i moralpoeng). Mer skal det ikke til for at filmsekvensene i spillet skal føles ekstra herlige og forfriskende.

Musikken bidrar også til å sette den ekstra spissen på stemningen i Mass Effect 2, og bidrar med kreativ bruk av lydeffekter på å gjøre spillet både koselig og direkte skummelt til tider. Å granske en Collector-base med menneskeskrik vevd inn i musikken i bakgrunnen kan ikke karakteriseres som annet enn direkte creepy.


Latter og tårer
Som sagt er tonen en ganske annen i Mass Effect 2 enn hva gjalt forgjengeren. I tillegg til mørkt og dystert er Mass Effect 2 frekkere i kjeften enn Mass Effect noensinne kunne drømme om. Språk og stil er mye røffere og rufsete enn før, og dette skal ikke minst et utsøkt persongalleri ta æren for. I kampen mot en av galaksens største trusler trenger du et lag av spesialister, og skillet mellom geni og gal er som kjent hårtynt. Gjennom spillets gang får du samlet et lag på intet mindre enn elleve spillbare karakterer (om vi teller med nedlastbare utvidelser), den ene mer kompleks og klin hakke sprø enn den andre. En mystisk og døende snikmorder, ei genetisk perfeksjonert kvinne, ei halvnaken psykopat med telekinetiske evner, en hyperaktiv ekskommandosoldat og forsker samt en kvinnelig mestertyv er bare noen eksempler på hvor herlig sammensatt laget ditt er. Hver karakter bringes til liv takket være utsøkt stemmeskuespill. Det hele krydres med utsøkt humor, som ikke bare avspeiles hos karakterene men i spillets tone generelt. BioWare kan humor hvis de vil, og var det noe jeg savnet i Mass Effect var det nettopp denne lune galgenhumoren.

Helheten i Mass Effect 2 er så velkomponert at de små feilene i spillet blir som bagateller å regne. Et ankepunkt er ressurssamlingen i spillet, som består ganske enkelt av å scanne planeter og plante sonder ved ressursene. Savnet av å kjøre rundt på planetenes overflate slik som i eneren melder seg derfor snart. Noen mindre bugs av grafisk art finner man også her og der, men de er sjelden store. Det største minuset med Mass Effect 2 er likevel hvor lite RPG-følelse spillet gir, til tross for at det går under action-RPG-kategorien. Misforstå meg rett: Mass Effect 2 oser av action så det synger etter, og det glitrende kampsystemet flyter så bra som det aldri har gjort før. Likevel savner jeg noe av RPG-følelsen Mass Effect gav, og en mer valgfri tilnærming slik man finner det hos søskenbarnet Dragon Age: Origins hadde ikke skadet.


Obligatorisk?
Men jeg babler og klager. Man kan fort få inntrykk når jeg lister opp slike småproblemer at jeg ikke liker Mass Effect 2. Det er overhode ikke tilfelle. Ikke bare tok BioWare og endret på det som ikke fungerte fullt ut i Mass Effect når de skulle lage Mass Effect 2: De pøste på med nye, friske idéer og presenterte et sluttprodukt som oser av melk og honning, gull og grønne skoger, saltmat og søtmat og penger og gull og alt annet som godt er i denne verden. De mange valgmulighetene åpner også for gjentatte gjenspillinger, og Mass Effect 2 er et av de få spillene de senere årene som tåler å bli spilt igjen og igjen. Det er ikke bare science fiction på sitt beste. Det er action på sitt beste. Det er dataspill på sitt beste. Og ikke minst er det underholdning på sitt beste. Er man innenfor aldersgrensen og har en konsoll/PC som tillater spillet, er det dermed ingen unnskyldning: Mass Effect 2 er fjorårets nest beste spill og tilnærmet obligatorisk for den spillinteresserte.

Score: 10/10